Følsom og spektakulær tolkning av bekmørk Vesaas-roman

Brannen er Tarjei Vesaas mørkeste og merkeligste roman, og trolig også den mest ukjente. Når teatergruppen De Utvalgte setter den i scene, er det i en visuelt spektakulær tolkning til å miste pusten av. Det er en forestilling det nærmest er umulig å forsøke å analysere eller forklare.

Her gjelder det i stedet å åpne alle sanser og la seg rive med. Slik tas Vesaas egne ord på kornet: «Det skal ikkje skrivast så det blir skjøna med kaldt hjarte. Det bør vera ein god del som lesaren einast kjenner inni seg. Lesaren må få høve til å opne sine eigne hemmelege rom...», sa forfatteren selv om romanen fra 1961, som ble skrevet i skyggen av atomopprustningen.

Historien har et surrealistisk drag over seg: Jon er en ung gutt som bor ensom på en hybel. Når han mottar en merkelig telefon, trigger det noe i ham. Han flykter ut av boligblokken i panikk. Siden lar han seg lede av ulike mennesker som han møter på sin vei. Han blir blant annet involvert i en manngard som leter eter en ung jente. Når letemannskapet er utslitt, finner Jon jenta.

[ Anmeldelse av «Den skinnende byen»: Ambisiøs forestilling snubler i gjennomføringen ]

Teaterestetikk

Valget av Helene Bergsholm i rollen som Jon, skaper et ekstra, odd lag til scenefortellingen. Assosiasjoner som «søken etter egen identitet», kler den merkelige historien. Flykter Jon ut i verden eller inn i seg selv? De Utvalgte – Norges kanskje mest anerkjente friteatergruppe – evner å skape en teaterestetikk utenom det vanlige, der den drømmeaktige verden blir det vi orienterer oss ut fra.

Her legger regissør Kari Holtan til rette for en forestilling der man har følelsen av at alt kan skje. Der handlingen følger drømmenes usammenhengende, men tilsynelatende logiske form. Godt hjulpet av scenograf Kittil Kittilsen og scenograf og visuell designer Boya Bøckman, som med fantasi og følsomhet skaper et helt spesielt scenerom.

Høyteknologisk

Et enormt sceneteppe duver ned fra snorloftet og forandrer form og farge etterhvert som handlingen skrider frem. En myk kulisse som både omfavner og stenger hovedpersonen inne. Det visuelt vakre og marerittaktige hånd i hånd. Her er det bare å legge den aristoteliske dramaturgi med gradvis oppbygning mot et klimaks, på hylla.

Der det psykologiske og realistiske scenespråket er tuftet på skuespillerens evne til fortolkning og innlevelse, drar De Utvalgte oss med til en annen verden. Der et bombardement av ulike visuelle elementer, gjør det vanskelig å navigere på fornuftig vis. Imponerende presis videoprojeksjon som transformerer karakterene på scenen til skjeletter, en «lys levende» robothund og 3D-film som scenografi – det er bare noen av eksemplene på virkemidler som dras ut av verktøykassa.

I enkelte partier høres også stemmen til Tarjei Vesaas sønn, Olav, som leser fra farens bok. Varmen i stemmen og dialektmålet, gir en egen tiltrengt klang til den høyteknologiske scenefortellingen.

---

Teater

Brannen

Av Tarjei Vesaas. Dramatisert av De Utvalgte

Regi: Kari Holtan

Scenograf og visuell design: Boya Bøckman

Scenograf: Kittil Kittilsen

Kostymedesigner: Fredrik Floen

Lysdesign: Martin Flack

Musikk og lyddesign: Hans Kristen Hyrve

Nationaltheatret, Hovedscenen

---

Det har blitt en forestilling full av slående vakre og spektakulære scenebilder, men som også tar form som et mareritt

—  Kjersti Juul

Tablåer

Mer enn at man lar seg fenge av spektakulær teknologi, appellerer Brannen til det underbevisste. Med et lydhørt skuespillerensemble for hånden (de fleste fra Nationaltheatrets egen stab), klarer forestillingen å røre ved noen strenger og dunkle følelser hos publikum, som minner om Vesaas litterære kraft.

Å tre inn i De utvalgtes verden er som å befinne seg i et abstrakt maleri uten mulighet for å komme frem til en entydig tolkning, men med en nagende følelse av at noe står på spill. Snarere enn å appellere til intellektet, fylles man med følelser.

Her transformeres scenen mens vi følger Jon fra sted til sted – ikke ulikt Strindbergs Et drømspel, der handlingen ikke er linjær, men tar form som tablåer som glir inn i hverandre. Mange av stedene minner om herjede, forlatte naturområder. Det er ikke bare noe som står på spill i menneskene, men i naturen. Skillet mellom det ytre og det indre, det bevisste og ubevisste viskes ut.

[ Hvor katolsk er egentlig Houellebecq? ]

Mareritt

Naturen og menneskenes forhold til den går igjen i hele Vesaas’ forfatterskap. Å gjøre Brannen til en høyteknologisk forestilling der den elektroniske musikken også spiller en helt sentral rolle, føles overraskende nok ikke fremmed for Vesaas univers. Bak lurer spørsmålet om hva vi med stadige nyvinninger utvikler oss selv og omgivelsene rundt oss til.

Med stor kreativitet og en sterk vilje til å utforske det sceniske potensialet, klarer De Utvalgte å ta noe av essensen ved Vesaas’ bok til scenen. Brannen byr på en fremtidsdystopi, men stiller også spørsmål om hvor trygg man klarer å være i sitt eget liv.

På Nationaltheatret har det blitt en forestilling full av slående vakre og spektakulære scenebilder, som også tar form som et mareritt – inn i sinnet der mange slags krefter, drømmer og drifter kjemper om makten.