Ann-Helén Laestadius tenner både sinne og uro

Den siste knappe uka har jeg drømt om snødekte vidder, store reinflokker, ulovlig slakta rein og diskriminering av samer. Flere ganger har jeg våkna med et samisk ord surrende rundt i hodet, ord jeg ikke kunne fra før, men som jeg har lært av å lese svenske Ann-Helén Laestadius’ første roman for voksne, Stjålet.

I anmeldervirket mitt hører det til sjeldenhetene at bøkene blir med meg inn i søvnen. Stjålet skildrer med integritet en langvarig og dyptgripende konflikt mellom samer og andre bygdefolk nord i Sverige. Laestadius er selv same og vokst opp i Kiruna. Hun har tidligere skrevet flere ungdomsbøker, i 2016 mottok hun den høythengende August-prisen for en av dem, og i fjor blei Stjålet kåra til årets bok av Bonniers bokklubb. Boka, som skal være «basert på virkelige hendelser» og for det meste foregår i 2018, har vakt uro og sinne i meg, ja, den har engasjert meg. Det er kvaliteter en ikke skal kimse av. Men hva som er rett og hva som er galt, hvem som er helt og hvem som er skurk, er det liten tvil om. Her er Laestadius tydelig i sin sak.

[ Anna Elin Labba styrker den samiske kulturens overlevelseskraft  ]

Samer vs sambygdinger

Bokas utvilsomme heltinne er Elsa. Hun er datter i en reineierfamilie og innbygger i en sameby i nærheta av Jokkmokk (en sameby tilsvarer reinbeitedistrikt her til lands). I bokas første del er hun ni år, og det hele åpner med at hun stikker ut på ski aleine, og får se reinkalven sin drept. Gjerningsmannen er der når hun kommer, det er første gang noen tar han på fersk gjerning, men han truer med å ta livet av henne om hun avslører han.

I anmeldervirket mitt hører det til sjeldenhetene at bøkene blir med meg inn i søvnen.

—  Ulla Svalheim

Hendelsen er så klart et sjokk for jenta, som inntil da har vært skåna for de dype konfliktene som preger bygdesamfunnet. Det er langt ifra den første reinen familien ser brutalt slakta, ofte blir reinen pint før den til slutt drepes. Innen romanen runder av ti år seinere, teller Elsas familie over hundre politianmeldelser som har blitt henlagt. Politiet har altfor få ressurser i nord, og de viser liten vilje til å prioritere reindrapa.

---

Roman

Ann-Helén Laestadius

Stjålet

Oversatt av Gøril Eldøen og Magne Tørring

429 sider, Aschehoug 2022

---

Spenningsroman

Denne konflikten gjør boka til en utprega spenningsroman, som særlig mot slutten gjør bruk av grep fra krimsjangeren. I størstedelen av boka er Elsa 19 år og ei utypisk kvinne i samebyen: Hun ønsker å ta over reindrifta, enda det regnes som mannfolkarbeid. Dessuten er hun blitt innbitt i kampen for å slå ned på snikslaktinga av rein, som politiet bare kategoriserer som tyveri. Tittelen spiller på dette, at de slakta dyra bare anses for å være stjålet eiendom. Samene selv tenker på det som drap, og ikke minst en vedvarende trussel mot eksistensgrunnlaget deres, for ikke å si stadige påminnelser om hvor mye forakt folkeslaget deres vekker.

Det jeg setter mest pris på med boka, er å få se verden fra et samisk ståsted, å få lære. Både om hvordan reindrift foregår, hvordan samiske samfunn er organisert, hvilke gleder og bekymringer, for ikke å si helseplager, et liv med reinen fører med seg. Hvilke stereotypier som lever, hvilken hets og kriminalitet som rammer, og hvilke strukturer som fortsetter å diskriminere. At snikslakt av rein kategoriseres som tyveri, er en av disse.

[ «Merethe Lindstrøms noveller inviterer til å se om igjen» ]

For tydelig

Gruvedrift som stykker opp beitemarkene, klimaendringer som forstyrrer årstidene, pågående rasisme og mobbing i stadig nye generasjoner, høye selvmordstall, mangel på samisk sykehjemspersonell, og dessuten mangel på politi: Laestadius introduserer oss for mange problemer. Det er helt tydelig at boka har sånne som meg som målgruppe, og ikke samer selv: Alle samiske ord oversettes løpende i teksten, i tillegg finnes ei ordliste bakerst i boka. Dette i seg selv synes jeg fungerer, men jeg skulle ønske at Laestadius i større grad overlot mer tolkningsarbeid til leseren.

Tvetydighet og tolkningsrom er muligens skatta kvaliteter for de som allerede er hørt?

—  Ulla Svalheim

Særlig blir dette ønsket om tydelighet et problem for hovedkonflikten. Lisa blir en for ubestridt helt, mens reinmorderen bare framstår som en dust. Det er mulig at det at han er en arbeidsufør alkoholiker med skulderskade skal vekke sympati, men resultatet er heller det motsatte, fordi det blir smurt for tjukt på. Også fortellerhåndverket blir flere steder for synlig, som når ei ødelagt vadebukse på tsjekhovsk vis blir presentert i overkant godt før den mot slutten av boka tar livet av et menneske, jeg sier ikke hvem.

[ Sammen skrev de tidenes første noveller på sørsamisk ]

Jeg skjønner godt trangen til å være tydelig. Laestadius skriver om forhold og konflikter som er prega av å være plassert i samfunnets utkant, både hva gjelder geografi og oppmerksomhet. Det gjelder i Sverige, det gjelder i Norge. Tvetydighet og tolkningsrom er muligens skatta kvaliteter for de som allerede er hørt? Når jeg ender opp med å delvis tilgi innvendingene som stadig dukker opp, er det fordi bokas tydelighet i samme ærend også uttrykker desperasjon, forandringstrang og stolthet som gjør inntrykk. Dessuten: Stjålet er uten tvil spennende lesning.