Hva om en har gjort noe forferdelig, og vet at en burde angre, men innser at det mest forferdelige er at en ikke angrer i det hele tatt?
Det er utgangspunktet for siste roman i Kristian Klausens trilogi om historiske skikkelser som blir tatt ut av sin sammenheng og plassert i Drammen like etter 2. verdenskrig.
I 2020 utkom boka Døden i arbeid, der Klausen skriver kontrafaktisk om den jødiske ekspresjonisten Mark Rothkos tilværelse i Drammen. I fjor utkom den lille boka Anne F., om den jødiske piken Anne Frank og faren Ottos strev med å få utgitt dagboken hennes etter at han returnerer til Drammen fra Auschwitz.
Årets utgivelse, Den lille mannen fra Argentina, tar utgangspunkt i det som kunne skjedd dersom nazisten Adolf Eichmanns bodde i Drammen på 1960-tallet under dekknavnet Richard Borch.
[ Nøyaktig hva står på spill i Merethe Lindstrøms noveller? Jeg blir i tvil ]
Enke i ventemodus
Men boka begynner ikke med Eichmann/Borch, den begynner med forfatteren Martha Dreyer, som nylig er blitt enke etter kjøreskolelærerektemannen Ivars død. Martha strever med å fylle tilværelsen med ny mening, kanskje har hun levd hele livet i en slags ventetilstand: på barnet som aldri kom, på de såre minnene fra tenårene hun aldri orker å ta i, på boka som skal bli hennes gjennombrudd.
Hun maler akvareller og skriver noveller, hun holder seg til antydningens kunst. Martha aner at det ligger en roman i henne og venter, men hver gang hun forsøker viker hun unna der det egentlig brenner.
Da Richard Borch flytter inn i blokka der hun bor, oppstår en skjør allianse: han, som åpner seg for henne og dermed for de oppdemmede følelsene i seg selv, og hun, som ved å åpne ham innser hvor selvopptatt hun egentlig er, hvor lite hun egentlig har levd.
---
Roman
Kristian Klausen
Den lille mannen fra Argentina
176 sider, Cappelen Damm 2022
---
Ondskapens banalitet
Er ikke erotikken det viktigste i livet, undrer Martha, og Borch kan ikke fortelle henne at for ham har noe vært enda viktigere: statusen, anseelsen som mektig nazist med eget kontor i Berlin, personlige brev fra Føreren selv.
Historien kjenner vi fra rettsoppgjøret etter krigen. Adolf Eichmanns forsøk på å rettferdiggjøre seg selv, ved å plassere seg som lydig tjenestemann i Det tredje rikes tjeneste. Her låner Klausen fra Hannah Arendts beskrivelse av den banale ondskapen, den som gjør hver og en av oss til mulige bødler.
Men var det egentlig sant at Eichmanns samvittighet var ren? Visste han ikke hva da han gjorde da han signerte dokumentene som sendte tusenvis av jøder til gasskamrene og den sikre død?
Og i boka, i Klausens kontrafaktiske versjon: Ante Borch at det var i lengselen etter å bli tatt imot, omfavnet, elsket, at han satte i gang det karriereløpet som gjorde ham til et villig instrument i nazimaskineriets fryktelige kvern? Vet han egentlig hva ømhet er, han som mistenker kona Vera for å ha villet ha ham mest for det han kunne gi henne i form av penger og status? Hva er det Martha gjør med ham i den erotiske omfavnelsen, i det at hun insisterer seg fram til hans innerste, ved å elske med øynene åpne?
Martha kan han ikke skjule seg for, og når hun gir ham dagboka hun har i bokhylla, skrevet av den avdøde jødiske piken, er det som det i ham som har vært avstengt ikke lenger går an å lukke.
[ Nazistene ville skape splid i kirken, og forviste prestene i flokk: – Det skulle de aldri gjort ]
Fri vilje
Når sannheten om det en har gjort ikke er til å bære, når utsikten til Strømsgodset kirkegård ikke er i nærheten av å romme de forbrytelsene man har gjort, har man egentlig noe annet valg enn å rettferdiggjøre sine valg?
Richard Borch tror ikke på en gud, for en god gud ville aldri tillate mennesker som ham selv å gjøre det han har gjort. Og når presten i Klausens penn forsøker seg på å mildt stille Borch til veggs, peke på menneskets individuelle ansvar, evnen til fri vilje, smetter han unna. For angrer han, sånn egentlig? Og hva kan han gjøre for å bøte på denne fryktelige mangelen i seg selv, at han ikke angrer?
Borch sørger over Det tredje riket som ikke ble noe av, over ungdomsforelskelsen Ursula som døde av tuberkulose. Over sønnene i Argentina han har sviktet. Over tapt uskyld. Men sørger han over det jødiske folks skjebne? Om Borch ikke innser denne splittelsen i seg selv, anes den av hans omgivelser, eksempelvis i kollegaen Aleksandr, som gjenkjenner Borchs ganglag som om han var en av fangene i GULAG.
[ «Lykkeland» får kritikk for bedehus-fremstilling: – Få i Stavanger kjenner seg igjen ]
Jakten på hukommelsen
Kristian Klausen skriver godt og vakkert om kvinneliv og graviditet, litteratur og musikk, sorg, død og erotikk, språket flyter lett, han sjonglerer stilsikkert mellom de ulike karakterenes perspektiv og lynne. Men den leseren som i starten har fryktet at Klausen kun har skrevet en stilistisk roman med pent språk og treffende stemningsbeskrivelser, kan puste lettet ut.
Klausen sjonglerer stilsikkert mellom de ulike karakterenes perspektiv og lynne.
— Kristine Hovda
Klausen har i tidligere intervjuer innrømmet sin begeistring for Marcel Prousts forfatterskap, og denne begeistringen lar han forfatteren Martha målbære i boka. Jakten på hukommelsen, på menneskets innerste irrganger, på det man kan dedusere seg fram til når fortellingen og fornuften har brutt sammen. På fortellingene vi lager om oss selv, om alle hullene, om det vi velger å huske, velger å glemme. Om ømheten som åpner opp for det vi har glemt.
[ Tomm Kristiansen: Kian Remes bok om Alexander Kielland-ulykken er et temmet raseri ]
Rothko i Drammen
Og når selveste Mark Rothko dukker opp i et av bokas siste kapitler, oppstår det en sjelden mulighet, en som jo bare finnes i litteraturen, i motsetning til i sakprosaen som Richard Borch har sverget til i hele sitt liv. Det handler om muligheten til å forestille seg hva som ville skje dersom bøddelen Eichmann ble stilt overfor abstrakt ekspresjonistisk etterkrigskunst.
Det er forfriskende og originalt tenkt, og kanskje det grepet som gjør at Den lille mannen fra Argentina best kan leses i sammenheng med de to foregående bøkene. De oppleves som en sammenhengende tankerekke som endelig får sin forløsning ved denne romanens slutt.
Om det finnes forløsning for nazisten Richard Borch? Se, det blir opp til leseren å avgjøre. For både ham og Martha viser deres møte seg å være både det beste og verste som kunne skjedd.