Merethe Lindstrøm, som i 2012 mottok Nordisk råds litteraturpris for romanen Dager i stillhetens historie, er blitt kalt en tvilens forfatter. Nå skal en ikke nødvendigvis ta alle slike høyverdig tenksomme ord for god fisk, særlig ikke når de er brukt til promotering, men når jeg leser de tolv novellene i Lindstrøms nye bok, Vinterhest, opplever jeg at tilnavnet stemmer. For personene Lindstrøm skriver om, er stadig på leit etter hva de vil, hvem de vil være, hvor de vil bo og hvem de vil leve sammen med – de nøler seg fram til sin egen framtid.
Også fortida blir underlagt tvilens blikk når personene vender tilbake til gamle steder og minner og forsøker å finne ut av hva de betyr. En slik søken etter betydning åpner for et vell av nyanser, og det er her Lindstrøm virkelig er god. Hun skriver klart, men skjuler like mye av hva som foregår. Slik blir jeg i tvil om nøyaktig hva som står på spill. Det høres kanskje ikke sånn ut, men i disse novellene er det først og fremst et gode. For slik inviterer Lindstrøm til å se og deretter se om igjen.
[ «Sjeldent helstøpt diktdebut fra Priya Bains» ]
Melankoli
I tittelnovella, som er plassert godt ute i andre halvdel av boka, kjøper ei voksen kvinne det som blir kalt en vinterhest. Det er en hest som er født i den kalde tida, da det er vanskeligere å klare seg. Den har triste øyne og er gitt navnet Melankolia. Fordi den er mer skral enn brukbar, har hesten flytta mye, til stadig nye eiere. Når kvinna kjøper denne hesten, ønsker hun å gi den et godt og varig hjem. Det går imidlertid ikke lang tid før også hun selger hesten videre.
Situasjonene og bildene Lindstrøm skriver fram, både muliggjør og utsetter tolkning.
— Ulla Svalheim
Det synes tydelig at kvinna valgte seg nettopp denne hesten fordi hun kjenner seg igjen i den, i det tungsindige lynnet den uttrykker og det omskiftelige livet den har levd. Slik konkretiserer Melankolia kvinnas egen melankoli og portrettet av hesten er dobbelt. Når Lindstrøm lar kvinna tenke at «vi er blitt redde for hverandre nå, Melankolia og jeg», er det umulig ikke å tenke at det også gjelder kvinnas eget sinnelag. Det samme gjelder når det står:
«Jeg skriver ikke så mye de dagene jeg prøver å ri eller leier henne langs veien, hun flytter setningene til siden, tar opp plassen, jeg kan bare tenke på henne, prøver å formulere henne, mest av alt prøver jeg å skrive om hesten. Jeg snakker til Melankolia. Jeg steller henne, møkker avføringen ned i det mørke hullet, ned i møkkjelleren, tar henne ut av båsen.»
Samtidig som den overførte betydninga av hesten er lett å peke på, er Melankolia også bare en tilfeldig hest som gjester denne kvinnas liv.
---
Noveller
Merethe Lindstrøm
Vinterhest
193 sider, Oktober 2022
---
Treffende observasjoner
Det er famlende personer Lindstrøm skriver fram, de har ikke en fast forståelse av hva de holder på med eller hvor de skal. Slik blir novellene rom av uro. Heller enn de tydelige vendepunktene, skildrer Lindstrøm gradvise endringer, langsomme innsikter. Heller enn fullstendig klarhet – når får en vel det i livet? – gir novellene mange små glimt av treffende observasjoner.
Noe lignende gjelder forståelsen av hva de handler om. Rett etter at jeg er ferdig med å lese, tenker jeg at det er melankoli det handler om, et sørgmodig blikk hvor både tapt tid og tapte relasjoner går igjen. Så mye er livsfølelsen den samme, at de ulike novellene også kan stå som ulike kapitler i et liv, fra ei rastløs og reisende ung kvinne til ei eldre kvinne som fortsatt stadig er på flyttefot og leit etter retning.
Men så smitter tvilen over på meg.
— Ulla Svalheim
Men så smitter Lindstrøms tvil over på meg, jeg innser at å vektlegge melankolien på denne måten, blir å bruke tittelnovella for mye som en nøkkel. For novellene handler like mye om det å søke etter kjærlighet og nærhet, selv om personene stadig innser at de må bryte opp. De skildrer personer som igjen og igjen strekker ut hendene sine for å hjelpe andre, som føler ansvar for menneskene de tilfeldigvis møter, enten det er snakk om et haikende par som venter barn, ei ensom omreisende kvinne, eller nabojenta som har en hest i kvinnas stall. Disse flyktige fellesskapa er noe av det fineste med Lindstrøms noveller, hvordan personene, som alle har sitt å bale med, strekker seg ut etter hverandre.
[ Uhyggen fester seg ikke helt i Kristin Hoffmanns noveller ]
Særegent
Så går det enda en dag, og jeg tenker at novellene handler om forsøk på å forstå og godta seg selv, livet en har levd og dessuten finne mening i minnene en bærer med seg, som både novellene «Museum» og «Relikvie» er gode og berørende eksempler på. Sammen med tittelnovella utgjør disse samlingas beste. I «Museum» blir barndommens mange turer på naturhistorisk museum klippa sammen med en jakt etter forståelse av den fortvilelsen som prega de voksne hun vokste opp med. Når Lindstrøm skildrer hvordan barna kikker på de utstoppa dyra og dyreorganene og fostrene på glass, kommenterer hun like mye jegets jakt etter mening:
«Vi lener oss mot det tjukke glasset i montrene, som om det bare gjelder å komme nær nok, så vil vi forstå. Mens det egentlig aldri blir helt tydelig, det er vanskelig å si om vi kommer for nær eller ikke nær nok.»
Lindstrøm har en særegen og vakker måte å skrive på, hvor det konkrete og det abstrakte vipper over i hverandre. Situasjonene og bildene hun skriver fram, både muliggjør og utsetter tolkning. Detaljene hun lar prege novellene, kan bety en hel del, og de kan ikke gjøre det.