Anmeldelse: – Kanskje den beste Schönberg-innspillingen noensinne

I løpet av 1900-tallet skjedde det noe veldig interessant innenfor såkalt klassisk musikk: Samtidens nyskrevne og nyskapende musikk ble mer og mer dyrket av kjennere i smale miljøer, mens det brede publikummet omfavnet musikken fra 17- og 1800-tallet.

Det som gjør dette så fascinerende, er at på 17- og 1800-tallet var det faktisk nøyaktig omvendt. Da hadde det brede publikummet en påtakelig hunger etter nye og spennende ting, mens tidligere tiders musikk ble dyrket i små klikker av kjennere. Der mentsh trakht un got lakht, som de sier på jiddisk – mennesket legger sine planer, og Gud ler.

I tillegg til den kanskje beste versjonen noensinne av Schönbergs stykke, får du diverse andre saker

Mor, far, barn

Mellom disse to posisjonene ligger jo bruddet med det tonale i musikken, og overgangen til atonalitet. Et naturlig utviklingstrinn, men også et skritt over i noe helt annet. Et raskt ekskurs: Tonal betyr en musikk hvor toner og akkorder hører sammen og forholder seg til hverandre innenfor en toneart, nesten som i en familie. Det er nærere og fjernere relasjoner mellom dem.

En vanlig poplåt er som regel en begrenset tonal verden med mor, far og barn, for å bli i familiebildet. Mer ambisiøse komposisjoner har et større typegalleri, og ting blir satt opp mot hverandre. Den aller største rolle spiller det såkalte ters-intervallet, og med det alt som har å gjøre med dur og moll og stemninger i musikken. Det tonale er både et mulighetsrom og et sett av begrensninger – som alt som har med familie å gjøre. Atonalitetens impuls var å løsrive seg fra bindingene. Men dermed frasa man seg også mange av mulighetene. Dette skiftet i musikken var altså et flott symbol på løsrivelse og menneskelig selvstendighet. Likevel var det ikke bare-bare for musikken som kunstart. Det er ikke for ingenting at hundre år gammel musikk fortsatt høres eksperimentell ut.

Kvelende familieidyll

Nok om det, som pratesjuke folk gjerne sier. Et ikonisk verk fra tiden rundt dette bruddet er Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» (1899). Schönberg ble jo den atonale musikkens gudfar, men dette er et tidlig verk, hans opus 4. Det er høyekspressiv, senromantisk musikk, og det blir helt fabelaktig godt spilt på en ny plate med den franske kvartetten Quatour Ébène. Platen heter «'Round midnight» og anbefales varmt. I tillegg til den kanskje beste versjonen noensinne av Schönbergs stykke, får du diverse andre saker.

«Verklärte Nacht» er et suverent stykke som lar deg oppleve hvordan den gamle dur og moll-verdenen er drevet til bristepunktet. Musikken kommer liksom ikke videre innenfor dette universet. Tross svulmende følelser og en strøm av fine melodiske øyeblikk, har stykket en dyp uro i seg. Helt forskjellig fra musikken til forbildet Wagner, som stod så godt plassert i seg selv, og selvsagt milevidt fra Brahms. Det er bare et par år mellom dette og Brahms’ siste komposisjoner. I Schönbergs stykke merker du det kvelende trykket fra den tonale familieidyllen. Det hjelper ikke at han inviterer med de fjerneste og galeste slektningene han kan finne. Inneforståttheten er der likevel. Det er på høy tid å flytte hjemmefra.

---

Arnold Schönberg

Komponist og maler fra Østerrike, føde i Wien i 1874

En pioner innen atonal og seriell musikk første halvdel av 1900-tallet. Sammen med Anton Webern og Alban Berg dannet han det som omtales som «Den andre wienerskolen».

Flyktet fra nazistene i 1934 – først til Frankrike, så til Los Angeles hvor han bodde til han døde i 1951.

Kilde: Store Norske Leksikon

---

Sekstett med nærhet

Til grunn for verket ligger et dikt av Richard Dehmel, med en nattlig samtale mellom to kjærester: Hun bekjenner at hun «går i synd» fordi hun er gravid med en annen, tilfeldig mann. Men den nye kjæresten svarer at han er glad i henne uansett. De er glade i hverandre, og barnet vil få det fint. Jeg får ikke gjort noe med innholdet i dette diktet, men musikken til Schönberg er formidabel, heftig. Skal vi tro den, var kjærlighetsmøtet mellom kvinnen og den tilfeldige mannen ingen egentlig minneverdig opplevelse. Midtpartiet av stykket noe av det mest kaotiske og opprivende som er skrevet på 1800-tallet, iberegnet scenene fra Klingsors borg i Wagners Parsifal. Desto sterkere virker den nesten julemusikk-aktige overgangen til siste del hvor kjæresten sier sine beroligende ord. Stykket slutter sart og stille.

---

Album: Klassisk

‘Round Midnight

Dutilleux, Merlin, Schönberg

Quatour Ébène

Erato 2021

---

Ja, det er vakkert, og jeg råder alle som ikke kjenner stykket, til å sette av den halvtimen det tar å høre det. Gjør det en gang du ikke er for trøtt. Og det er altså makeløst spilt av Quatour Ébène, for anledningen forsterket med to ekstra musikere. Stykket er en sekstett, for to fioliner, to bratsjer og to celloer. Schönberg laget også en versjon for strykeorkester, og det er den som er mest spilt. Men når seks musikere spiller så fint som her, hører du hva originalen hadde som blir borte i orkester-velklangen: Nærhet. Du har mye sterkere følelsen av fortrolig samtale, og du slipper helt den snikende følelsen av å høre lydsporet til en gammel Hitchcock-film.

Gullende reint

Det som utmerker spillet på denne platen, er det jeg vil kalle intelligens. Alt er klart og gjennomsiktig. Dette er jo småkaotisk musikk hvor du kastes mellom stemninger i ett sett, og som lett kan gi følelsen av å virre rundt i tåke. Men den følelsen er helt fraværende her. Alle uttrykk er så klart fremstilt. Utrolig svakt når det skal være svakt, virkelig pianissimo – det er ikke ofte man hører det. Ekte rørende i de romantiske partiene, ikke klissete i det hele tatt. Og flott sans for dramatikk. Bare hør tremoloene midt i tredje del. Du opplever den omsorgen for detaljene som kjennetegner virkelig gode musikere. De varierer hele tiden, eksperimenterer med klangen, tynner ut. Det er fullt av forskjellige farger, og gullende reint. Det er ingen ende på lovordene. Og nevnte jeg hvor smakfullt de bruker vibrato?

På platen får du også andre spennende saker, spilt med samme overbevisning. Med «Ainsi la Nuit» (1976) av franske Henri Dutilleux er vi i et klassisk 1900-talls atonalt univers. Det finnes mange andre uttrykksmidler i musikken enn de tonale: Hvordan musikken beveger seg, gester, rytme, fort og sakte, sterkt og svakt, lyst og mørkt, klang, kontraster, brudd og så videre. Alt dette trer i forgrunnen når det tonale forsvinner. Noe må man jo gjøre. 1900-talls-modernismen hadde ofte en voldsom gestikk, og det var en god del herjing med instrumentene. Dutilleuxs stykke er relativt tradisjonelt, men hovedvekten ligger typisk på gestene, som det veldig ofte gjorde i denne stilen. Det er mange brudd mellom sarte og ville øyeblikk.

Deretter får du et jazz-inspirert stykke av kvartettens egen cellist, Raphaël Merlin. Her settes svisker som Stella by Starlight, Moon River og ‘Round Midnight sammen med elementer fra 1900-talls-modernismen. I øyeblikk ligger det faktisk tett opptil Dutilleuxs stil. Men du får også en helt troverdig 78-plate-effekt, med suset fra platen og alt, og et halvt minutts full string-swing.

Men det er nå «Verklärte Nacht» som er selve indrefileten. Det er vanskelig å tenke seg dette stykket bedre spilt enn det blir her. Om du kjenner stykket fra før eller ikke, ja faktisk om du har en innspilling fra før eller ikke, er dette platen for deg. Det lakker dessuten mot jul, og i denne platen har du en super motvekt, hvis du skulle trenge det.