Anmeldelser

En sjeldent helstøpt diktdebut

Priya Bains «Med restene av mine hender» er en gjennomført debut om kollektivets kraft og avmakt.

Å debutere med dikt er ingen enkel sak. I mine øyne er det færre steder å gjemme svakheter i en svenneprøve poesi enn prosa. Derfor er det ekstra gledelig å lese Priya Bains modne diktsamling. Det er sjelden vare for diktdebutanter å levere såpass helstøpt på første forsøk.

Diktsamlingen består av åtte deler som alle omhandler «familien». Kapitlene er delt mellom onkler, tanter, døtre, mødre og brødre. Samlingen tar form som en mytisk familiefortelling, der hyppige forvandlinger og magi oppstår i interaksjonen mellom dem. Etter hvert trer det også klart fram en situasjon med klassiske scener som peker mot diktatur og undertrykkelse: Folk forsvinner, kropper parteres, det pågår opptøyer, voldtekter utføres og det helles bensin over døde kropper som tennes på.

Delte erfaringer

Gjennom flyktige forvandlinger bringes menneskeskjebner inn i familiære ritualer, utsettes både for kjærlighet og strukturell ondskap. Alt dette er skildret i en finstemt poesi med ren og klar tone gjennom hele boka. For denne leseren utmerket blant annet dette diktet seg, med sitt slående bilde i de to siste verselinjene:

og onklene gjør seg dumme:

hva mener du med at folk forsvinner

at byen er en klokke som går baklengs

at landet for lengst er uten gud

og at guds hånd ligger avkappet

under statsministerens seng

I hvilken konflikt, hvilken krig står vi i boken til Priya Bains? Spørsmålet er egentlig feil stilt. Det er alle familier, kriger, konflikter, og undertrykkelser. Fortellingene og skildringene gjennom denne nesten to hundre sider lange samlingen, peker mot det vi erfarer, enten i våre egne liv eller på avstand: samfunn som bryter sammen, kollektiv der vold og overgrep er en del av hverdagen, og historien som gjør livet ustadig.

---

Poesi

Priya Bains

Med restene av mine hender

Oktober 2021

med restene

---

Vinden

Under lesningen av Med restene av mine hender kom jeg til å tenke på Federico García Lorcas Sigøynerballader. I likhet med Lorca har Bains denne fine inkluderende og varme poetiske røsten i seg som gjør at historiene kommer tett på leseren, selv om de poetiske bildene er nokså omskiftelige. Hos Lorca åpner diktet «Preciosa og vinden» med sigøynerjenta Preciosa som slår på «sin måne av pergament». Da vinden får se henne, setter den etter henne. Vinden her blir et bilde på overgriperen, overmakten som jager Preciosa for å få løfte på kjolen hennes.

Vinden blåser også gjennom Bains diktunivers, den kommer med fedrene: «...i min familie sier vi ikke besettelse/vi sier: vinden kommer fedrene kommer...» og den kommer opp av brønnen som noe foruroligende, noe som bokstavelig talt kan blåse ting overende, ta ting med seg. Bruken av organiske metaforer behersker poeten bra, her i et utdrag fra et vakkert dikt avslutningsvis:

... søster spiser ingenting

hun sier hun ikke klarer

at alt hun kan se er store hav

som velter ut når vi snakker

vann og vind og tåke

små skarpe skjell

munner fulle av sand

Magi og avmakt

Bains har nevnt Pedro Carmona-Alvarez sin poesi som en viktig innflytelse. Med restene av mine hender ligger nokså tett på Alvarez´ i tone og innhold. For tett? Muligens er det tidvis slik i boken. Noen dikt fremstår for denne leseren som rene pastisjer over Carmona-Alvarez-dikt, der Bains i likhet med ham, dynker diktene i ørken, melk og støv. Men Bains debut har heldigvis såpass mange kvaliteter at den står trygt på egne bein. De gjør den i grunnen selv når den vinker åpenbart mot Carmona-Alvarez´ poesi. Dette nære slektskapet kan også leses som en positiv påvirkning.

Det er bare å ønske velkommen en ekte poet til parnasset.

—  Endre Ruset

Både magien og avmakten skildres i Med restene av mine hender. Det litt høystemte poetiske språket balanseres mot bestialiteten boka skriver seg inn i. Dette er gjort med finstilt følsomhet. Det er bare å ønske velkommen en ekte poet til parnasset.

ingen hadde råd til gull mer

så gullsmeden ga opp arbeidet

vandret gjennom kaktusørkenen

kledd i hele butikkens varer

det gikk ikke mange dagene før

han ble røvet og drept

og alle i byen bar hans smykker

Endre Ruset

Endre Ruset

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser