Anmeldelser

Gripende dokumentar om trøffeljegernes kunst

Det er flott med dokumentarer som formidler gammel kulturkunnskap. Hunder og menn som kan kunsten å finne trøfler i skogbunnen, er vel verd en film.

.

I regionen Piemonte, nordvest i Italia, har to amerikanske filmskapere brukt tre år på å vinne tillit hos trøffeljegere og filme deres leting i skogen.

Det er blitt en nydelig og poetisk fortelling om dyr og mennesker med en lidenskap som er truet – passende akkompagnert av vemodige og dramatiske arier fra operaen Tosca.

Om hunder og menn

Åpningsscenen er talende. Et dronekamera senker seg over en høstfarget løvskog, med ett sees et par hunder som farer rundt i en bratt skråning. De snuser og leter, ja, se der klatrer også hundeeieren rundt, ledet inn i ulendt terreng av sine firbente hjelpere.

Bare en hundesnute kan lukte seg fram til hvor de hvite trøflene vokser: 15-50 centimeter under jorda i mysteriøst samspill med eiketrær, poppel, hassel og selje. Hundene krafser med labbene, graver fram skattene fra den fuktige jorden, får kjærlige godord og belønning når de har gjort et funn.

I andre scener har regissørene Michael Dweck og Gregory Kershaw festet kamera til et hundehode slik at vi ser i snutehøyde over bakken – en svinsende, svimlende ferd. Eller filmskaperne blir med 87-åringen Carlo som elsker å jakte på trøffel om natten fordi han liker å høre uglens rop mens han leter. Kona er blitt bekymret for ham, hun synes han er blitt for gammel til å springe rundt i mørket.

Duften

Det eneste filmmediet ikke formidler til fulle, er den vidunderlige duften av trøffel. I stedet får vi se mennesker som lukter på trøfler, som når de er på trøffelfestival i byen Alba. Der ligger den største trøffelen – en knudrete, gulbrun klump – utstilt på rød fløyelspute. Publikum snuser etter tur, visstnok kjenner de en duft av hvitløk, steinsopp, nøtter med et hint av jord, litt nykvernet hvit pepper.

Proffe oppkjøpere bruker nesen til å vurdere hvilke trøfler som skal kjøpes til 4.500 euro per kilo, rundt 45.000 kroner, slik at restaurantene kan sette trøffel på menyen. Med en slik pris er det de formuende som har råd til at skiver av trøffel blir høvlet over pastaretten eller speilegget.

80-åringer

Gamle Aurelio er landsbyens dyktigste trøffeljeger. Men nå som han er godt over åtti og verken har kone eller barn, prøver yngre folk å overtale ham til å røpe hvor de gode trøffelstedene finnes. Det vil han selvsagt ikke fortelle.

Men det han forstår, er at han snart kan komme til å dø. Da bør han skaffe en ny eier til sin elskede trøffeljakthund, Birbetta. I flere scener godprater Aurelio med hunden for å forberede den på endringen som vil komme.

– Her er litt pære å spise, Birba. Hør her, jeg er blitt gammel. Nå leter jeg etter en snill dame som kan ta seg av deg. Du forstår, papa skal snart reise langt av sted. Til Amerika, sier Aurelio og klapper hunden.

Carlo, han som leter i skogen om nettene, har ingen planer om å dø. Filmskaperne har fanget inn gamlingen i scener der han synger lystige viser. Han er også på besøk i kirken der presten ber om velsignelse for ham og trøffeljakthunden Titina foran hele menigheten.

---

Dokumentar

Trøffeljegerne fra Piemonte

Regi: Michael Dweck, Gregory Kershaw

Med: Piero Botto, Maria Cicciù, Sergio Cauda, Aurelio Conterno

Premiere lørdag 25. desember

---

.

Trusler

Skogbunnen rundt Alba har i århundrer vært fulle av den rare soppen som ikke lar seg dyrke fram på kunstig vis. Men nå klager de erfarne trøffeljegerne på at det er blitt vanskeligere å finne trøffel.

Bare glimt av årsakene nevnes i dokumentaren – det er som om regissørene ikke vil ødelegge stemningen med faktakunnskap om truslene. I intervjuer har de sagt at den største faren er at skogarealer i Piemonte hogges for å gjøre plass til vindyrking. Vinbøndene bruker sprøytemidler i produksjonen, kjemikalier som siver ned i jorda og fører til dårlige vekstvilkår for trøflene.

Dette forteller ikke Dweck og Kershaw eksplisitt i filmen. I stedet gir de glimt av en annen trussel, men uten å si hvem som står bak: Noen legger ut giftåte – sågar stryknin – i skogen for at trøffeljakthundene skal spise og krepere. Det er hjerteskjærende å se trøffeljegeren som gråter til en politimann: Hunden min sjanglet, Fiona var blitt forgiftet! Det er den andre hunden jeg har mistet i høst.

.

Gripende

Hvilken maktkamp som ligger bak hendelsene, kan vi bare ane. Er noen så sjalu på trøffeljegernes kunnskap at de må ødelegge for dem? En rasende bonde utbryter: Jeg vil ikke jakte på trøffel mer! Det finnes for mange grådige folk. Nå legger de ut gift og dreper hundene. Dette handler kun om penger. Vi burde henge dem, roper han og klaprer ned argumenter på skrivemaskinen sin for å lage et brev.

Det er litt irriterende at filmskaperne ikke forfølger problemet når det først er introdusert. Men det tyder jo på at jeg er blitt grepet av trøffeljegernes skjebne og den kultur de forvalter. Jo visst, Trøffeljegerne fra Piemonte er blitt en høyst severdig dokumentar.

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser