Anmeldelser

Bård Breiviks kunstfoto så døden i øynene

Bård Breiviks siste verk gir oss alle mulighet til større verdighet og ro i møte med vår egen dødelighet.

Hvordan skal man møte døden? Dette spørsmålet er ikke noe som særpreger vår tid, siden alle, til alle tider, har opplevd tidspunkt hvor de vet at nå kommer det, nå skal de snart dø. Spesielt akutt blir slike erfaringer når man blir alvorlig syk og ligger med denne bevisstheten i sykesengen, mens det går dager, uker, måneder, kanskje år.

Slik var også situasjonen da kunstneren Bård Brevik (1948–2016) fikk kreftdiagnosen.

---

Kunst

Bård Breivik

War Paint

Sminke: Linda Røhmen, fotoredigering: Bård Breivik, Greger Ulf Nilson og Sune Nordgren, design: Greger Ulf Nilson og design-assistent: Jussi Johansson

30. oktober–15. mai, 2022

Bomuldsfabrikken, Arendal

---

Dødskampens maskespill

Lenge visste han ikke om han skulle dø av kreften – denne sykdommen er som vi vet lunefull – og derfor tok han også opp kampen, og håpet han kunne stå han av, som det heter. Akkurat denne krigen mot sykdommen illustreres i de siste forarbeidene hans: portretter av ham selv som alvorlig syk.

Men det er ingen kuet mann vi ser. Merket av stundens alvor, javisst, men i verkene finnes også en obsternasig vilje til å ikke reduseres til rollen som pasient. Noen av bildene – kanskje fra den tiden han ikke vet sikkert om han klarer seg – har han malt størstedelen av ansiktet blodrødt, som for å understreke at intensiteten i livsgnisten som fortsatt pumper rundt i ham. Krigsmalingen minner om ansiktstegningen til amerikanske urfolk når de rykket ut i kamp for sine territorier, noe som i seg selv er interessant, for i likhet med dem er også Breivik kolonisert – men av kreften.

Det er ingen kuet mann vi ser

Kampen har sine begrensingen, dog, for i nederste del av ansiktet – den dekker lepper og hake – vokser en blåsort farge oppover: kan dette være døden som også er i ham og truer med å frata kunstneren munn og mæle?

Bård Breivik

Moralsk autoritet

Denne kampen mellom liv og død males direkte inn i Breiviks ansikt i disse fotografiene. Kunstnerens fjes blir så og si en arena for det uoppløselige dilemmaet vi alle før eller siden må forholde oss til: at vi skal dø, og at livet vi har levd gradvis krymper inn for skyggene den siste time koster innover dagene våre.

Det mest gripende med selvportrettene er kunstnerens gjennomtrengende øyne. For til tross for døden som ligger foran ham er det en ubøyelig vilje i blikket han retter mot oss. Et blikk som ganske riktig er forankret i livet, og ønsket om å fortsette det, men som heller ikke viker unna for døden. Han er fortsatt levende og ser slutten i øynene uten å kues av det som skal skje.

Verdigheten i dette, myndigheten som ligger i ikke å krympe selv når man nærmer seg slutten, gir verkene en moralsk autoritet som ber oss ikke å oppgi livet, viljen, kjærligheten, kunsten – uansett hvor tett du er på døden. Jeg kan ikke si noe annet enn at dette er forbilledlig, for oss alle – han krever at vi er modige og ikke gjør oss til slaver av frykt, men heller bevarer verdigheten.

Bård Breivik

Andre identiteter

Verkene markerer også en grense for hvor langt et sykt menneske skal defineres av sin diagnose. Gjennom ansiktsmalingen skriver Breivik seg inn i et fantasirikt rom, hvor han ikke defineres av kreften eller reduseres til sin rolle som pasient. Han holder fast på at andre roller hele tiden, uansett hvor syk du er, faktisk er tilgjengelig, med penselen og fargene, og at leken med ansikter og masker kan føre deg til andre – og kanskje mer oppløftende – steder enn den ensrettede bevegelsen henimot døden.

Ser vi på portrettenes ulike masker forteller de også en lang rekke historier om alternative identiteter, andre virkeligheter og forløp. I et av verkene stråler strøkene inn mot eller ut fra det høyre øyet og markerer på den måten en identitet som slekter på visjonære eller seende gjennom historien. Det er øyet som pekes ut, øyet som ser mer enn det som fremfor oss: her er han en moderne Odin, Teiresias, eller Cézanne. I et annet verk kretses øyne, munn og nese inn av fargerike sirkler, ikke ulikt en klovnemaske, som – til tross for alvoret – viser oss at leken ikke var noe han ville oppgi, uansett hva som skjedde med ham.

I andre verk krysser sykdomsforløpets tegnspråk inn i kristen ikonografi. I et av dem – kan skje det mest gripende av dem alle – kan vi se overkroppen tusjet ned for å vise hvor strålebehandlingen skal settes inn.

Bård Breivik

Dødsmaske

Strekene på brystet er ganske riktig den medisinske kartleggingen av kunstnerens nakne kropp – men den danner også et kors. Igjen er det en utvidelse av hva og hvem Breivik er, det er snakk om: det er et åpent spørsmål på hvilken måte korset forandre situasjonen, det må sies, men den utvider i hvert fall det som skjer og hvordan vi tenker på situasjonen. Korset knyttes mot noe seremonielt, noe rituelt, som lar tankene spinne i nye retninger enn strålebehandling. Det ligger slik sett en frihet nedfelt i det merket som i sykehusets virkelighet gjør ham dypt ufri og lenket til kreftspredningens nykker.

Disse tankene fanges opp av det jeg antar er de siste bildene i serien, hvor den blåsorte fargen dekker hele Breiviks ansikt. Nå er det den forestående døden som er hele ham, og det er med bevisstheten at livet nå ligger bak ham han titter ut på oss fra ansiktets mørke. Over pannen løper likevel et bånd, som legger seg rundt hans panne slik tornekronen en gang presset mot hodebunnen til Jesus.

Breivik er ingen messias, men det ligger en forsoning – kanskje en frelse, tross alt? – i disse fotografiene som berører oss alle: den lidelsen han gikk gjennom, og viste gjennom kunsten, er noe han gjorde for de av oss som han visste skulle bli igjen når han var borte.

Gjennom hans ansikt, hans øyne, kan kanskje også betrakteren ha et mer stadig blikk på den siste slutt også.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser