Anmeldelser

Umulige dikt med guts

Silje Linge Haalands debut får denne anmelderen til både å rive seg i håret og smile av begeistring.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Det er ikke lett å finne fotfeste innledningsvis i Silje Linge Haalands diktsamling Desperasjonsanimasjon. Bokens består av verselinjer som står nokså abrupt mot hverandre og setter store krav til assosiasjonssprang hos leseren. Samtidig ymter boka (i kolofonen) om at den henspiller på bildekunst og visuell kunst uten å være særlig spesifikk, som igjen gir leseren en utfordring. Er dette rene poetiske ekfraser, dikt som frittstående springer ut av bilder eller videoinstallasjoner? Eller begge deler? Hvordan går man inn i disse diktene?

Umulige tekster

Dette er egentlig ganske produktive problemstillinger, som gjør leseren årvåken i møte med åpne og lekne tekster som også tidvis slår seg umulige. Da bryter kommunikasjonen sammen. Diktsekvensen «Fest», som åpner boka, virker på meg såpass stykkevis og delt at den ikke går opp i en større helhet. Uten en tydelig kontekst forblir samlingen delvis lukket og utelukker leseren. Leseren blir stående litt dum på utsiden, kanskje fordi disse diktene selv er på halvdistanse? Bokas svakhet er en uvilje til å være direkte og eksplisitt. Et av diktene i begynnelsen av samlinga går slik:

Sola presser klørne gjennom vannet

spretter negler mellom steinene

var det en YouTube

eller en treflis til ansikt?

Hva i all verden skal det bety? Kanskje ingenting, og nettopp til poenget. I boka blir ting vrengt, snudd opp ned, knust, en blir til to, og tre til null, fysiske ting skifter form og navn og plantene man vanner blir med ett til luftspeilinger. Hender blir til føtter, fotsåler til håndflater. Det er få stabile holdepunkt. Diktene er fulle av ustadighet og plutselige omrokkeringer i en slags skrudd skapelseshistorie som omfatter elva, ungene, vannoverflaten og, mot slutten, en tosomhet.

Diktene er fulle av ustadighet og plutselige omrokkeringer i en slags skrudd skapelseshistorie.

—  Endre Ruset

---

Poesi

Silje Linge Haaland

Desperasjonsanimasjon

152 sider, Gyldendal 2021

desperasjonsanimasjon

---

Dikt og animasjon

Boken deler tittel med et knippe kunstvideoer der diverse animasjon legges over dvelende videoopptak av skog, natur. I videoene, som i diktene, er det en lekenhet som når den kommer til sin rett lykkes i å formidle de kaotiske og ustadige tilstandene på en produktiv måte. Her greier samlingen i å si noe om hvordan språket og verden henger, eller kanskje rettere sagt ikke henger sammen; hvordan vi formulerer et vi, hvordan ting glir ut av en tilstand og over i noe helt forbløffende annet. Som her.

Hvilke betingelser setter vi foten ned for

setter vi føttene ned i

det er forgjeves å sette føttene ned

å hytte med nevene

så la oss stå

på hendene

med fotsålene som skitne såler

mot nattehimmelen

så heller vi sølvblankt vann i skålene til det spruter

Emosjonell klangbunn

Når irritasjonen over bokas på grensen til parodiske vaskeseddel, og over det litt for luftige og dunkle åpningspartiet, har lagt seg, glir Desperasjonsanimasjon etter hvert inn i en bedre modus. I de litt lengre diktene orkestreres de kaotiske, ustadige tilstandene bedre, særlig i beskrivelsen av tosomhet, som her i mitt favorittdikt:

Jeg halvelsker deg

når du klatrer sidelengs

presser blåfrosne fingre inn i sprekker

jeg er endelig framme sier du

tror du

kinnene blafrer, det er lys overalt

hvorfor kommer du tilbake sier jeg

tror jeg

du hører ikke

heller hodet bakover

Her er det mulig for leseren å koble seg på. Diktene får en emosjonell klangbunn. Men for ofte i denne diktsamlingen er det som om diktene nekter leseren å koble seg på. Klangbunnen blir da avhengig av leserens fullstendig subjektive responser. Kanskje er det meningen. Men det er frustrerende.

Poesi med guts

Desperasjonsanimasjon tar oss med inn i en tilstand og ikke først og fremst en historie. Derfor kan den også virke fremmed på leseren. Men når boken etterhvert får feste seg byr den på enkeltdikt som delvis glitrer både i form av skjønnhet og originalitet. Diktsamlingen har, tross sine svakheter, en guts som løfter den over og gjør den mer interessant enn den sedvanlige narrative knekkprosapoesien som overstrømmer vårt samtidslitteratur.

Endre Ruset

Endre Ruset

Endre Ruset (f. 1981) er poet og diktanmelder i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser