Umulige dikt med guts
Silje Linge Haalands debut får denne anmelderen til både å rive seg i håret og smile av begeistring.
DESPERASJONSANIMASJON: Silje Linge Haalands diktsamling har, tross sine svakheter, en guts som løfter den over og gjør den mer interessant enn den sedvanlige narrative knekkprosapoesien som overstrømmer samtidslitteraturen, skriver anmelder Endre Ruset.
Julie Pike
Det er ikke lett å finne fotfeste innledningsvis i Silje Linge Haalands diktsamling Desperasjonsanimasjon. Bokens består av verselinjer som står nokså abrupt mot hverandre og setter store krav til assosiasjonssprang hos leseren. Samtidig ymter boka (i kolofonen) om at den henspiller på bildekunst og visuell kunst uten å være særlig spesifikk, som igjen gir leseren en utfordring. Er dette rene poetiske ekfraser, dikt som frittstående springer ut av bilder eller videoinstallasjoner? Eller begge deler? Hvordan går man inn i disse diktene?
Umulige tekster
Dette er egentlig ganske produktive problemstillinger, som gjør leseren årvåken i møte med åpne og lekne tekster som også tidvis slår seg umulige. Da bryter kommunikasjonen sammen. Diktsekvensen «Fest», som åpner boka, virker på meg såpass stykkevis og delt at den ikke går opp i en større helhet. Uten en tydelig kontekst forblir samlingen delvis lukket og utelukker leseren. Leseren blir stående litt dum på utsiden, kanskje fordi disse diktene selv er på halvdistanse? Bokas svakhet er en uvilje til å være direkte og eksplisitt. Et av diktene i begynnelsen av samlinga går slik:
Bestill abonnement her
KJØP
