Anmeldelser

Kristin Hoffmanns noveller har et gjennomgående problem

Kristin Hoffmann skriver fornøyelige noveller mellom mysterie og komikk. Uhyggen klarer derimot ikke å feste seg helt.

I Edgar Allan Poes kjente novelle «The Tell-Tale Heart» fra 1843 forsøker fortelleren å overbevise leseren om at han er ved sine fulle fem selv om han har begått et drap. Poe, som gjerne kalles mannen bak den klassiske detektivfortellinga, dyrker uro og setter dette sammen med menneskets sinn og mørke avkroker.

Den nevnte novella spiller på at det engelske pronomenet «I» uttales likt som substantivet «eye», og gjennom denne lydlige speilinga tematiserer Poe at blikket som ser og forteller, er høyst subjektivt. Og subjektivt, det betyr upålitelig, i alle fall hos Poe.

---

Noveller

Kristin Hoffmann

Der hunden ligger begravd

137 sider, Pelikanen 2021

hoffmann

---

Det er helt tydelig at Poe er et forbilde for Kristin Hoffmann. Ja, på baksida av Der hunden ligger begravd, skriver forlaget at Hoffmanns noveller kan få leseren til å assosiere til både Poe og Fjodor Dostojevskijs Forbrytelse og straff. Slik blir det klart hvilken tradisjon Hoffmann – som for øvrig deler etternavn med den tyske romantikke forfatteren E. T. A. Hoffmann, som også regnes blant detektivromanens fedre – skriver seg inn i. Flere av de ni novellene i boka bærer i seg krimelementer, og i alle spiller nettopp fortellerblikkets pålitelighet en vesentlig rolle.

Forbrytelse og straff

I tittelnovella, som er plassert til sist, møter leseren Peder Kloppe som i en årrekke har jobba som regnskapsfører, og som nå, ikke lenge før han blir pensjonist, har begynt å hvitvaske penger. Det er en forbrytelse han ikke har store kvaler med å gjennomføre. Det er lett å foreta transaksjonene, og ikke minst å skjule dem. Men så en kveld kjører han på noe – et dyr? – uten å stoppe for å sjekke hva det var eller hvordan det gikk.

Hoffmann er dyktig på å skrive fram ei dirrende uro.

—  Ulla Svalheim

Forskjellen på de to forbrytelsene – i tillegg til at de er helt forskjellige, så klart – er hovedsakelig hvor sannsynlig herr Kloppe mener det er den vil bli avslørt. Han saumfarer nettaviser igjen og igjen etter tegn på å være oppdaga, skyldfølelsen vokser, og i takt med at frykten øker, ser leseren også hvor grensene for mannens selvinnsikt går.

Dirrende uro

Hoffmann er gjennomgående dyktig på å skrive fram ei dirrende uro, dette selv om ikke alle novellene bygger på krimelementer. Uhyggen kan like mye komme av møte med teknologien, eller diverse hverdagsligheter. I «Øyeoperasjonen» får en eldre og dessuten, må jeg si, irriterende mann med stær på øyet operert inn ei ny linse, som viser seg å være digital. I «Dammen», ei av samlingas beste, møter vi en avgått ungdomsskolelærer som graver seg en dam i hagen. Han vil ha noe vakkert å se på, finne sjelefred, men ender heller opp med å bli bæsja ned av fugler. I «Et altfor oppriktig valg», som jeg også satte stor pris på, er det ei kvinnes fremmedgjørende møte med helseforsikringens skjemavelde vi får lese om.

Når Poe er uhyggelig å lese, er det mye fordi det upålitelige blikket bare er upålitelig.

—  Ulla Svalheim

Situasjonene Hoffmann skildrer, har noe uavklart ved seg. De grenser til mysteriet her og til komikken der. Dette kommer mye av nettopp innskrenkningene som ligger i fortellerperspektivet, og ikke minst det både saklige og overskuddsprega språket, som like mye søker det skrudde som det presise. Dessuten finnes det ei fin sårhet i novellene, noe som kommer av at det er menneskelig ensomhet, usikkerhet og hang til å bekymre seg som mest av alt skaper det uhyggelige heller enn ytre elementer. Her hører det til at alderdom og dertil tilhørende fuskende hukommelse tjener som et spøkelse i flere av novellene.

Overtydelig

I alt har Der hunden ligger begravd vært en fornøyelig leseropplevelse. Det til tross for at boka har et gjennomgående problem: Den er overtydelig på å så tvil om fortellernes tilregnelighet. «Han var ikke til å lite på» står det i åpningsnovella. I tittelnovella hintes det så mye om uro i de første linjene at det er lite som overlates til leseren å oppfatte: Her er «den diffuse fornemmelsen» som kommer som «harde og rykkvise hjerteslag» en «inntrenger» som blir smurt tjukt utover sidene.

Når Poe er uhyggelig å lese, er det mye fordi det upålitelige blikket bare er upålitelig. Hoffmann, derimot, er for ivrig med å påpeke denne upåliteligheta – og dermed blir blikket om ikke etterrettelig så i alle fall et godt stykke unna uhyggelig.

Når det er sagt: Hoffmann skriver med et særegent overskudd, og novellene hennes skiller seg ut i den norske novellefloraen.

Ulla Svalheim

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser