Anmeldelser

«The Hand of God» skildrer et Napoli da Maradona endevendte til byen

Netflix skal ha ros for å slippe til visjonære filmskapere. Men «The Hand of God» får ikke ballen i mål.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Når Netflix får stadig større dominans over både produksjonen og konsumet av levende bilder, er det lett å tenke seg en tendens mot ensretting: At markedsundersøkelser og algoritmer er egnet til å gi publikum mer av det de allerede liker (krim, historiske serier, superheltfilmer, videreføringer av merkevarer) og at den frie filmkunsten er truet.

Så enkelt er det heldigvis ikke. Med The Hand of God har strømmekjempen gitt filmskaperen Paolo Sorrento det som virker som frie tøyler. Den 51-årige italieneren vant Oscar for beste internasjonale film med Den store skjønnheten i 2014 og er kjent for en oppskrudd og overdådig stil, som verken skyr det guddommelige, det sanselige eller det profane.

---

Drama

The Hand of God

Av: Paolo Sorrentino

Med: Filippo Scotti, Toni Servillo, Teresa Saponangelo

Utvalgte kinoer fredag 3. desember. Netflix-premiere 15. desember.

---

Uklar fremdrift

Den løst sammensatte filmen fremstår som en subjektiv og poetisk gjendiktning av hans egen barndom. Vi følger den tenårige napolitaneren Fabietto gjennom en tidsperiode som både er formativ for ham og for hjembyen: Årene Diego Maradona førte den sør-italienske byen (og sitt eget landslag) til topps i fotballverdenen. Selv om han jukset og scoret med hånden.

Vi blir kjent med en fargerik storfamilie og deres særheter – alle kretser rundt hovedpersonens og hans drømmer om … Tilhørighet? Bli filmregissør? Han er venneløs, uten at det verken forklares eller tematiseres. Viktigere for filmens fremdrift er ønsket om å miste jomfrudommen.

.

«Ukorrekt»

The Hand of God er neppe egnet til å avkrefte fordommer mot høytempererte og overtroiske middelhavsborgere. I løpet av de første fem minuttene har vi vært vitne til en vellystig kvinnes møte med en mytologisk munk som oppfyller ønsker, en voldelig ekteskapskrangel, og tre personer i vill fart på en og samme scooter langs motorveien ved stranden. Samt et sleskt grep rundt en kvinnes bakdel – det påstås at gjerningsmannen er en helgen og det er ikke meningen at vi skal la oss sjokkere eller støte.

Stadig betatte blikk på frodige kvinnekropper føles uvant i en film i 2021. Det er lett å tenke seg at Netflix ønsker å fremstå som uredde ovenfor det «ukorrekte», på samme måte som de både produserte og distribuerte komikeren David Chappelles omdiskuterte standupshow The Closer tidligere i høst.

Når The Hand of God både kjennes overflatisk og tidvis trettende, er det fordi skildringen aldri slipper oss under huden på hovedpersonene

—  Einar Aarvig

Filmatiske slektskap

Sorrentino har produsert, skrevet og regissert filmen selv, men det kan diskuteres hvor original den er: Tidsperioden, familietematikken, hovedpersonens alder og utseende, samt flere av opptaksstedene er til forveksling likt landsmannen Luca Guadagninos Call Me By Your Name (2017). Den tilbakeskuende Napoli-skildringen har paralleller til HBO-filmatiseringen av Elenta Ferrantes Mi briljante venninne-kvartett.

.

Maradonas opphold i Napoli er allerede beskrevet på undersøkende og undrende vis i dokumentaren Diego Maradona (2019). Det er grunn til å tro at filmskaperen selv ønsker å skape et ekko av og et vink til Federico Fellinis Amarcord – Et tilbakeblikk (1973). Her, med en seksuelt frustrert ungdomsversjon av seg selv i sentrum, malte den italienske mesterregissøren et bilde av mellomkrigstidens Rimini, et sted befolket av barmfagre kvinner og eksentriske slektninger.

Generelle strykere

Når The Hand of God både kjennes overflatisk og tidvis trettende, er det fordi skildringen aldri slipper oss under huden på hovedpersonene. Det blir insistert på at de sliter med indre kvaler og dilemmaer, men føler det ikke. Konstruktiv kritikk: Fabietto bærer sin Sony Walkman med seg nesten hele tiden – en enkel måte å sette oss i direktekontakt med følelseslivet hans, ville vært å høre musikken han hører. Er det internasjonal popmusikk? Italienske svisker? Umulig å si.

De søtladne strykerne som utgjør soundtracket fremstår som generelle, som noe som kunne akkompagnert nesten enhver film. Kanskje Sorrentino har vært nervøs for at større vektlegging av walkman-musikken ville skapt enda sterkere likheter med nevnte Call Me By Your Name?

Fyllmasse

Dermed blir The Hand of God en film som krever mye godvilje og tålmodighet fra seeren. Kanskje ligger det mye levd liv og sannhet i de fragmenterte episodene, men summen av de kjente elementene, den manglende fremdriften og den overflatiske personskildringen gjør at resultatet ikke oppleves som stort mer enn strømmetjeneste-fyllmasse.

Likevel: Det er på alle måter prisverdig at Netflix bruker europeiske filmskapere på denne måten. Håpet er at enda flere stemmer slipper til i fremtiden.

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Einar Aarvig er frilans serie- og filmanmelder og tidligere redaktør av FilmMagasinet. Han er fast filmkritiker i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser