Anmeldelser

Dronning Sonja byr på gode nyanser til en svært spennende livshistorie

Alf van der Hagens møte med dronningen har blitt en perspektivrik samtalebok om tvil, barnetro og kunstens rolle i hennes liv.

Jeg bor for tiden i Frankrike, og ett av de evinnelige hverdagsproblemene jeg møter her, er hvorvidt jeg skal si «du» eller «De» til menneskene jeg blir kjent med. Ofte blir jeg spurt om hvordan vi tiltaler hverandre på norsk. «I Norge sier alle «du», til og med til kongen. Men kanskje ikke til dronningen, hun foretrekker nok «De», pleier jeg å svare.

I Alf van der Hagens samtalebok med dronning Sonja, Sonja – samtaler med Dronningen, blir det imidlertid ganske tidlig klart at man kan si «du» til dronningen, i alle fall hvis man heter Alf van der Hagen. Men spørsmålet om «du» eller «De» fanger for meg likevel noe av det umåtelig interessante ved dronning Sonjas livshistorie. På den ene siden måtte hun vente i ni år på å bli akseptert som kong Haralds kjæreste fordi hun var borgerlig. Hun har måttet kjempe hardere for å bli akseptert, som kvinne, og sikkert også som «kongelig nok», i et mannsdominert og tradisjonalistisk hoff. Samtidig er hun mer kultivert, verdensvant og majestetisk enn de fleste kongelige jeg kjenner til. For meg er dronning Sonjas livshistorie derfor genuint spennende også når jeg legger fra meg Se og Hør-brillene man ofte ser på kongeliges liv igjennom.

Alf van der Hagen kan heller ikke anklages for å se gjennom Se og Hør-briller i Sonja – samtaler med Dronningen. Boken er skrevet over samme lest som samtalebøkene han tidligere har gjort, blant annet med Suzanne Brøgger og Henning Hagerup. Det handler om livet, døden, troen og kunsten – og om hvordan disse påvirker hverandre.

---

Samtalebok

Alf van der Hagen

Sonja. Samtaler med Dronningen

251 sider, Forlaget Press

---

.

Friksjon

Det sier seg selv at en slik bok blir annerledes når dens subjekt er Norges dronning, enn når den dreier seg om frie, etablerte skribenter. Ikke bare fordi dronningens liv allerede er gjennomdissekert i tidligere biografier og i media, men også fordi det er så mye hun ikke kan si eller mene noe om. Når det er sagt, synes jeg dronning Sonjas personlighet kommer frem i denne boken, både gjennom det hun sier og det hun ikke sier. Samtalen mellom van der Hagen og henne bærer preg av at de er to personer med mange felles interesser, men som lever i svært forskjellige sfærer og derfor snakker ulike språk. Når van der Hagen stiller vidløftige spørsmål, svarer dronningen intelligent og klokt, men mindre bevinget. Friksjonen mellom samtalepartnerne styrker boken, og fører til noen interessante og morsomme passiarer.

«Men kunsten må være fri, ellers er det ikke kunst!» utbryter van der Hagen for eksempel under en samtale om balansegangen mellom å være dronning og kunstner.

«Ja, det må jo være fritt for oss også å uttrykke oss gjennom noe kreativt. Så får vi heller tåle kritikken. Men jeg er ikke så sikker på om jeg er den typen som må kritisere alt. Jeg kan nok være uenig i mitt stille sinn, men jeg er ikke sikker på om det er riktig av meg å gå ut og vise det», svarer dronningen.

I et annet parti av boken uffer van der Hagen seg da dronningen sier hun har dekorert spaavdelingen på et hotell.

«Det er et flott spa!» sier dronningen.

«Jeg har visst fordommer mot spa», svarer van der Hagen, hvorpå dronningen svarer «det går bare ut over deg selv, det!»

.

Kunst

Hovedtemaet for samtaleboken er dronningens kjærlighet for kunst, som hun har hatt siden hun var ung. Allerede i tenårene kjøpte hun en Picasso, lenge før moderne kunst var blitt mainstream i Norge. Som kronprinsesse og dronning har hun vært sentral i arbeidet med å fremme kunst og kunstneres vilkår, senest gjennom Queen Sonja Print Award. De siste tiårene har hun imidlertid også vært utøvende selv, kanskje særlig gjennom grafikk. Dronningen og van der Hagens samtaler om kunst blir i litt for stor grad preget av oppramsing av kunstnere og utstillinger, uten at disses betydning for dronningens liv blir gjort tydelig for leseren.

Alf van der Hagens direkte spørsmål og dronningens umiddelbare reaksjon til dem, får frem flere nyanser i en svært spennende livshistorie

—  Ingeborg Misje Bergem
.

Boken er best når samtalen kommer inn på hvilke rolle kunsten spiller i dronningens liv, både som en trøst og som et fristed. Et talende eksempel er kunstneren Liv Ørnvall, som dronningen i en periode kjøpte mye kunst av. Ett maleri hun kjøpte forestiller en kvinne som går opp en stor, lang trapp. Dronningen telte antall trappetrinn, og fant ut at de tilsvarte antall år hun ikke hadde hatt noe eget kontor på slottet. «I det bildet er det som om jeg skal til å klatre opp alle disse trappene på Slottet, i forskjellige posisjoner hele veien. Jeg følte jo en stor usikkerhet, og av og til følte jeg meg bare som en skygge».

Men så, en dag, kjøpte dronningen sitt siste Ørnvall-bilde, «av en kvinneskikkelse som hadde gått helt inn i et garderobeskap der det hang en kjole og sto et par sko. […] For meg har kvinneskikkelsen hennes vært en som aldri tør å sette tåen ut i vannet, men sitter og tviholder på vesken sin og er skuddredd for alt her i verden. Til slutt forsvant hun for meg, inn i skapet», sier dronningen.

.

Barnetro

Et annet aspekt ved denne boken, som i mange av van der Hagens øvrige, er samtaler om tro og eksistensielle spørsmål. Dronningen snakker om barnetroen sin, om vissheten om at det er en mening med alt, og om at alle mennesker er satt til verden «med et bestemt formål». Troen ble særlig viktig for henne i de ni årene hun fikk høre at hun ikke var god nok, at hun ikke kunne gifte seg med mannen hun var glad i:

«Det var i denne perioden jeg opplevde at min tro kom. Det er jo i vanskelige perioder man trenger støtte. […] Det sies at man tuktes og utvikler seg av slike opplevelser. Det tror jeg er riktig. Lutring er vel ordet. Vi lutres gjennom motgangen».

Samtidig kommer det frem at dronningen er vokst opp med en god porsjon pietistisk arbeidsmoral og stå på-vilje.

Mye av stoffet i denne boken vil allerede være kjent for de som har lest tidligere biografier om dronningen. Men van der Hagens direkte spørsmål og dronningens umiddelbare reaksjon til dem får likevel frem flere nyanser i en svært spennende livshistorie.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser