Rike Mahler-tolkninger og en 18-åring som imponerer stort

Hva er det med Mahler som virker så sterkt – hva er det som får oss så inderlig vel til å fatte at sløret mellom verdenen er så tynt? Og at vi har så vanskelig for å finne oss til rette i dette tvelyset, som avslører frykt mer enn latter. Vi trekkes mot det.

Oslo-Filharmoniens konsert med Mahlers «femte» på programmet torsdag kveld, ga oss – for et sprengfullt konserthus Oslo – hentydninger.

---

Konsert

Oslo Konserthus, torsdag 11. november

Max Bruch Fiolinkonsert nr. 1

Gustav Mahler Symfoni nr. 5

Oslo-Filharmonien, dir: Manfred Honeck

María Dueñas, fiolin

---

Et håndtrykk

Dirigenten Manfred Honeck tolket Mahler som en skikkelse mellom det moderne og det banale – altså Mahler som geni. For eksempel Mahlers «kjenningsmelodi», adagiettoen i den langsomme satsen, som ble brukt som vignett i filmen Døden i Venedig (Thomas Mann), den ble sunget og plystret som enhver annen schlager. Ved førsteoppførelsen møtte kritikerne den og symfonien med magefølelsen: «Bisarre absurditeter og trivialiteter av verste sort ... helt igjennom mislykket ... gold, gyselig og pinlig musikk ... et så smakløst stykke finnes ikke i den samlede symfoniske litteratur, grimaser og gemen sypike- sentimentalitet» – om vi samler fire av dem i ett.

Honeck viste det motsatte – at grimasene og sypike-mentaliteten er en vesentlig del av helheten, alle våre liv. Og likevel var det han selv som vandret i dette til tider uhyggelige landskapet i tiden. Et sant menneskes håndtrykk til menneskeheten. Slik låt det. Av og til går ikke det menneskelige regnestykket opp.

[ Anmeldelse: Ufattelig klangglede med Oslo-Filharmonien ]

En vits?

Sa ikke Kierkegaard omtrent noe slikt: «Vi går undergangen i møte under alminnelig jubel av vittige hoder, som trodde det var en vits.» Slik sett kan en aldri lene seg tilbake i stolen og kjenne en tilfredshet når en hører Mahlers musikk, slik den, ja, i bisarrhet og skjønnhet lå i Manfred Honecks og Oslo-Filharmonikerne hender denne kvelden.

Mahler hører til i skuffen for ansvar, ikke fornøyelse. For sett med omvendt kikkert i vår tid, er det undergangen som skremmer ham: atomprøvesprengninger, verdioppløsning, opprustningen, forurensningskatastrofer, sanseløs kapitalisme. Jeg tør ikke tenke hva slags symfoni det skulle blitt om han hadde levd nå, med klimakrisa.

Jeg har hørt atskillig mer raffinerte utgaver, men de legger jeg glad til side for Dueñas’ opprinnelige og ekte inngang til tonene

—  Olav Egil Aune, kritiker

Hallusinatorisk fargepalett

Når vi først snakker om Mahler: Det er nettopp kommet en innspilling av Mahlers «sjuende» symfoni, som en i kraft og visjoner må tilbake til første- (Mahlers elever – det finnes opptak) og annengenerasjonen etter Mahler for å finne make til: Kirill Petrenkos tolkning av Mahlers nærmest religiøse tillit til naturens visdom. Det nærmeste Mahler noen gang kom «ren» musikk, en hallusinatorisk palett av farger, flere lag og dype lag, lyrikk ikke minst. Ingen skal være i tvil om at dette ikke er menneskelig, i pakt med de største ytelsene i den europeiske, menneskelige tradisjonen.

---

Album: Klassisk

Gustav Mahler: Symfoni nr. 7

Bayerisches Staatsorchester, dir: Kirill Petrenko

BCO Recordings/Naxos Norway.

---

Stebarnet

Den «sjuende» er litt av et stebarn. Tonefallet er helt annerledes enn før, en gjennomgående nattestemning – som Petrenko tar ut i en nesten impresjonistisk ballade, i nattlige opptog og fanfarer. Midtsatsen er som et barns frykt for mørket, tenkte jeg da jeg hørte – alle tilløp til lysere stemninger, settes til side som skygger.

Men natten er også til for kjærlighet, vet Petrenko, ja, lang «nattmusikk», en sanselig serenade. Skulle en unne seg én moderne Mahler-innspilling i samlingen, er det definitivt denne. Med et av Europas tyngste orkestre, naturligvis.

Sigøynerversjonen

Tilbake til konserten: En smaragd av et motstykke til Mahler, den spanske fiolinisten María Duenas, som med høyt gradetall spilte en ildfull «sigøynerversjon» av Max Brucks fiolinkonsert – den mest elskede av alle. Jeg har hørt atskillig mer raffinerte utgaver, men de legger jeg glad til side for Dueñas’ opprinnelige og ekte inngang til tonene, nesten på grensen til folkemusikk. Stort, ganske enkelt stort fra en meget ung, «godt» erfaren fiolinist – som jeg er sikker på vi kommer til å høre store ting om og av i årene som kommer.