Anmeldelser

Anmeldelse: «Blant de beste beskrivelsene jeg har lest om det indre livet i Ap»

«Er du ordentlig glad i parti’?», spurte Martin Kolberg da Raymond Johansen skulle etterfølge ham som partisekretær i Arbeiderpartiet. En nesten religiøs kjærlighet til partiet er den røde tråden i Kolbergs historie.

Gjennom et halvt århundre har Martin Kolberg hatt sitt virke i maktens sentrum i Arbeiderpartiet. Men han har aldri søkt til topps. Han har alltid vært den som har trukket i trådene i bakgrunnen. Han støttet og la til rette for lederne: Thorbjørn Jagland, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. Og opplevde likevel selv å bli satt til side.

«'Kjærlighet’ er faktisk et treffende ord for å beskrive båndet mellom Kolberg og Arbeiderpartiet. Respekten for partiet og gleden ved å jobbe for det var så sterk at de ga ham en kraft som tok fullstendig styringen over de negative sidene ved det. Kolberg var overhodet ikke religiøs – det var Partiet som var hans helligdom. Dermed mistet han ikke motivasjonen – eller troen», skriver Hege Ulstein i sin biografi over Martin Kolberg.

---

Sakprosa

Tillitsmannen Martin Kolberg

Hege Ulstein

Aschehoug 2021

«Et nært og lojalt portrett av en mann som har vært sentral i norsk politikk i et halvt århundre.»

---

Martin Kolberg

Kolbergs røst, Ulsteins bok

Ulstein er en av de skarpeste og mest innsiktsfulle analytikere og meningsbærere i norsk presse. Men i denne boken trår hun selv helt tilbake. Til å begynne med var jeg litt i stuss om hvem det var som snakket i boken. Etter hvert skjønte jeg at det var Kolberg. Og bakerst i boken sier hun det rett ut: Synsvinkelen, analysene og oppfatningene i boken er Kolbergs.

Likevel er dette Ulsteins bok. Det er hun som forteller, det er hun som har regien. Og hun har lagt ned et stort arbeid i å kontrollere og utdype det Kolberg har sagt til henne. Derfor er det en av de beste beskrivelsene jeg har lest om det indre livet i Arbeiderpartiet – og dermed om en sentral del av norsk politikk.

Beskjedenhet fra små kår

Jeg traff Martin Kolberg første gang i 1985 da vi begge fulgte Olof Palmes valgkamp i Sverige. For meg var han en nokså anonym organisasjonssekretær på Youngstorget. Men jeg ble raskt imponert over analysene og kunnskapens hans – også om norsk kirkeliv, som egentlig sto ham nokså fjernt. Men han hadde sittet i utvalget som utredet arbeiderbevegelsens forhold til kirken - en tråd han skulle ta opp igjen som partisekretær mange år senere.

Var det noe som satte ham i harnisk, så var det når partiet ble et redskap for å gjøre karriere. Likevel - eller nettopp derfor - har han spilt en kontroversiell og sentral rolle i flere av personsstridighetene i partiet.

—  Erling Rimehaug

Selv om han hadde en kunnskap og innsikt som gikk utenpå de fleste akademisk skolerte, hadde Kolberg bare sju års folkeskole med skole annenhver dag. Ulstein mener at det var noe av grunnen til hans beskjedenhet på egne vegne. Dessuten at oppveksten hans i små kår hadde lært ham å kjenne sin plass.

Hege Ulstein

Partiet var viktigere enn personene

Men det handler også om at for ham var det partiet som var viktigst. Arbeiderpartiet var redskapet og garantien for at vanlige folk skulle ha innflytelse og sikres rettferdige kår. Derfor var hans person ikke viktig. Var det noe som satte ham i harnisk, så var det når partiet ble et redskap for å gjøre karriere.

Likevel – eller nettopp derfor – har han spilt en kontroversiell og sentral rolle i flere av personstridighetene i partiet. Selv om Ulstein lar motparten komme til orde, er det Kolbergs forståelse av konfliktene som blir konklusjonen: Thorbjørn Jagland ødela for partiet ved sin mistenksomhet og enerådige ledelse, Gerd-Liv Valla skadet LO ved å overkjøre sine medarbeidere og ødelegge samholdet, Trond Giske satte egen karriere over partiet.

Dramatisk syndefallsberetning

–Bokens dramatiske høydepunkt og syndefallsberetning er beskrivelsen av bruddet mellom Thorbjørn Jagland og Martin Kolberg. De to hadde vært ungdomskamerater, forlovere for hverandre og jobbet tett sammen i partiet Kolberg alltid rett bak Jagland.

Slik Ulstein – ganske plausibelt – forklarer det, så handlet det om at Jagland mente Kolberg gikk over til fienden da han forlot stortingssekretarietet og Jagland for å bli stabssjef hos statsminister Gro Harlem Brundtland. Kolberg så det som et spørsmål om hvor han kunne tjene partiet best, og dessuten hadde Jagland godtatt Brundtlands ønske om å få Kolberg.

Men Jagland glemte ikke at Brundtland hadde ønsket Jens Stoltenberg som partileder, og opplevde at det hele tiden ble jobbet for at han skulle vike for Stoltenberg. Nå trodde han at hans nærmeste medarbeider hadde sluttet seg til disse kreftene. Senere fikk han sett fra sin synsvinkel mistanken bekreftet da Kolberg etter Stoltenberg-regjeringens fall deltok i et konspirasjonsaktig kupp mot Jagland. Men også da handlet det for Kolberg om at ingen personlige aspirasjoner måtte komme i veien for det som tjente partiet.

Følelsesmenneske som gråt

Jeg skal ikke påstå at jeg hadde hadde hyppig kontakt med Kolberg. De gangene jeg snakket med ham, var han alltid vennlig og hjelpsom. Men jeg forstår at det ble skapt et bilde av ham som tilknappet og morsk, dessuten grå og kjedelig. Delvis handlet nok det om en viss beskjedenhet, men også om at han la så stor vekt på saklighet og orden.

Det er kanskje derfor Ulstein så mange ganger nevner at Kolberg brast i gråt. Hun får vist fram at han er et følelsesmenneske, med ganske stor porsjon humor. Som leder var han nøye med å se sine medarbeidere og støtte opp under dem, samtidig som han kunne stille store krav.

Så lojal at han kunne ofres

Etter nesten førti år som ansatt i partiet eller regjeringsapparatet, ble Kolberg folkevalgt. På Stortinget gjorde han seg bemerket som en krevende og grundig leder av Stortingets kontrollkomité. For ham handlet det om å ta vare på demokratiet. På folkets vegne måtte Stortinget passe på de som hadde fått delegert makten i regjering og forvaltningsapparat.

Mange syntes han la seg opp i altfor mye. Det var nok likevel ikke grunnen til at partiets nye ledelse tok fra ham dette vervet etter valget i 2017. Han ble kanskje heller en som det var litt for lett å ofre i en vanskelig kabal – sikker på lojaliteten hans som de alltid kunne være. Det ga ham en litt trist sorti.

Kolberg har hatt større innflytelse på norsk politikk enn mange som har hatt mer framtredende verv. Derfor er det en viktig jobb Hege Ulstein har gjort når hun har sørget for at hans virke kommer fram i lyset. Det er en bok som gir viktig innsikt – og som det er morsomt å lese.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser