Karl Ove Knausgård er ingen stor stilist.
En leser vet hun vil komme til å måtte lide seg igjennom mange oooooooher og aaaaaaher, eller for lengst glemte sangtekster av for lengst glemte 80-tallsband når hun begynner på en Knausgård-bok.
«Write now, edit never», virker å være mantraet Knausgård opererer etter.
Men så er det heller ikke stilistisk perfeksjon som er poenget med Knausgård, ei heller i hans nye bok Ulvene fra evighetens skog, som er en oppfølger til fjorårets roman Morgenstjernen, og dermed andre bind i en triologi.
Som den amerikanske poeten Ben Lerner skrev i sin anmeldelse av Knausgårds tredje bind i Min kamp-serien: «Det er lett å paradere eksempler på hva som gjør Min kamp middelmådig. Problemet er at den er fantastisk».
Lerner identifiserer her min, og mest sannsynlig andre leseres, forhold til Knausgård. Det er middelmådig, men det er også, og kanskje nettopp derfor, fantastisk.
---
Roman
Karl Ove Knausgård
Ulvene fra evighetens skog
Oktober forlag 2021
---
Brev på loftet
Ulvene fra evighetens skog er delt opp i ulike deler som hovedsakelig fortelles i førsteperson av tre hovedkarakterer. Romanen starter i 1986 med 20-årige Syvert Løyning fra Sørlandet som nettopp har kommet hjem fra militærtjeneste.
Syvert minner til forveksling om andre unge, knausgårdske menn – Henrik Vankel i Ute av verden og Karl Ove i Min kamp 1, 4 og 5 – og har mange av de samme problemene: mangel på dametekke, mangel på visjoner for voksenlivet og et komplisert forhold til far. Leseren følger Syvert i hans forsøk på å stille opp for sin kreftsyke mor og veslevoksne lillebror, mens han prøver å forstå mer om faren som døde da Syvert var barn.
Et knippe brev i noen esker på et loft leder Syvert på sporet av Russland, som er hjemlandet til romanens øvrige hovedkarakterer: biologen Alevtina Kotov og poeten Vasilisa Baronov. Deres fortellinger finner hovedsakelig sted i 2017.
40-årige Alevtina er på vei til barndomshjemmet for å feire sin stefars 80-årsdag, og tenker tilbake på sitt liv og sine livsvalg. Mest tankekraft tar imidlertid spørsmålet om forholdet mellom natur og menneske, DNA og livets tilblivelse.
Vasilisas del av romanen består hovedsakelig av et essay hun har skrevet om den russiske tenkeren Nikolaj Fedorov, som mente vitenskapen kunne og burde vekke til livet alle døde og gi menneskeheten evig liv. De tre karakterenes fortellinger knyttes til Morgenstjernen ved at bokens siste del finner sted en ulidelig het sensommer der en uforklarlig stjerne nettopp har vist seg på himmelen.
Sjel og DNA
De delene av boken som handler om DNA, evolusjon og udødelighet fungerer dårlig romanteknisk, er altfor langtekkelige og ikke særlig originale filosofisk sett. Men de er likevel interessante. Det handler om menneskets plass i universet i en verden der forskningen har gitt oss innblikk i naturens kompleksitet, der mennesket er blitt et dyr på lik linje med andre dyr.
Knausgård veksler mellom å dvele ved mennesket som natur, som DNA utarbeidet gjennom millioner av år med evolusjon, og som noe radikalt annet, en sjel. Alevtina er for eksempel frustrert over biologien, som kun spør seg hvordan evolusjonen ble til, ikke hvorfor:
«Vi hadde som dyrene en forståelseshorisont, innenfor den kunne vi bevege tankene fritt, og det var for oss virkeligheten. Ved kanten av forståelseshorisonten begynte tåken, ting ble mer og mer uklare der, og bak den var det bom stopp, det som befant seg der, kunne vil aldri nå. Hva bevisstheten var, det lå utenfor forståelseshorisonten. Hvordan livet oppstod, det lå utenfor forståelseshorisonten. Hva universet var, og atomene: utenfor. Tiden: utenfor. Døden: utenfor».
[ Intervju med Knausgård: «Vi lever som om vi ikkje skal døy» ]
Avskaffe døden
En sentral tematikk i Ulvene fra evighetens skog er likevel at døden ikke er utenfor menneskets forståelseshorisont, siden forskningen nå tilsier at det ikke lenger er en total utopi å avskaffe døden.
Knausgård leker seg også med ulike former for død og liv og tilstander imellom. Både Syvert, Alevtina og Vasilisa har mistet mennesker de elsket, men holder dem i live i sine sinn. Syvert drømmer at hans døde far sier at hans levende mor har vært død i mange år. Han begynner å jobbe i et begravelsesbyrå, og får høre at mennesket egentlig dør to ganger.
Ved slutten av romanen hører en trailersjåfør banking i tankene med nedfrosne lik han er i ferd med å frakte: de døde har våknet og vil ut. Og det er her Vasilisas essay om Nikolaj Fedorov blir interessant. Han representerer en vitenskapelig alternativ til den kristne troen på et liv etter døden:
«Oppstandelsen skal skje i menneskelig regi, utenfor det guddommelige. Det er en rasjonell tanke, ikke mystisk, gjenopplivelsen skal skje ved hjelp av empirisk kunnskap og vitenskapelig metode. Han kritiserte Dostojevskij og Solovjov for mystisisme og irrasjonalitet».
Romanen stiller altså to fundamentalt motsatte syn på døden, livet og mennesket opp mot hverandre.
— Ingeborg Misje Bergem
Romanen stiller altså to fundamentalt motsatte syn på døden, livet og mennesket opp mot hverandre: det romantiske, eller det kristne, på den ene siden, og det vitenskapelige på den andre. Knausgård knytter altså romanen til den tyske romantiske tradisjonen han er så glad i, men også til Dostojevskij, som Syvert leser.
Mennesket er ikke bare kjøtt og bein og DNA-koder, synes romanen å si – vi er sjeler som instinktivt kjenner det gode og det onde, muligens også med evigheten skrevet i våre hjerter. Og på sett og vis lar den Dostojevskij vinne når Syvert spør Alevtina: «Do you believe in God?» og hun svarer «Yes, but I have never said that to anyone. Not even to myself. But I do. Yes. I do».
[ Anmeldelse: «Knausgårds bok om Anselm Kiefer er tynne greier» ]
Utydelig moral
Klimaendringer og teknologiutvikling har satt spørsmålene om Guds eksistens, menneskets rolle i naturen og dets forhold til liv og død i relieff i Ulvene fra evighetens skog, slik det også er tilfelle i Morgenstjernen.
Men i Morgenstjernen er det Djevelens nærvær som danner grunntonen. En stor, ny stjerne har vist seg på himmelen, jorden er brennende het, og menneskene klarer ikke lenger å holde hatet, raseriet og destruktiviteten de bærer på i sjakk. Dyrene merker at kloden er i ulage og forsøker å rømme, mens menneskene utfolder sine verste selv uten å innse hva det er som er i ferd med å skje. Morgenstjernen er, som kjent, et symbol på Lucifer, Satan, og slik jeg leser romanen, beskriver den apokalypse. Det er som om at handlingen i Morgenstjernen finner sted etter at tiden slik vi kjenner den har sluttet, menneskenes handling har ikke lenger noen vekt, og derfor gir de Faen, bokstavelig talt.
Det onde er i romanen forbundet med overskridelse og egoisme, med utroskap, overspising og bestialitet.
Det gode – kanskje er det Gud? – er plikten, ansvarligheten og den hverdagslige nestekjærligheten personifisert av romankarakterene som har kjempet for å være «gode mennesker», men som nå er i ferd med å slutte å kjempe.
Årets roman er mer eksplisitt reflekterende enn Morgenstjernen, og derfor en dårligere roman
— Ingeborg Misje Bergem
Moralen er mindre tydelig i årets roman. Her er Gud mer lik en deistisk Gud, en bakenforliggende årsak, en ånd. Naturen, som i Morgenstjernen var uberegnelig og farlig, er i Ulvene fra evighetens skog blitt en venn, kanskje menneskets like. Dette blir kanskje aller tydeligst når Alevtina i en livskrise spiser fleinsopp og blir ett med skogen, med elvene: «Alt som fantes, var mønster, virvler, strømmer. Jeg var også det».
Mennesket er atomer, naturen er atomer, alt er DNA-koder, alt er språk, trærne snakker til hverandre gjennom en kommunikasjon som er altfor kompleks til at vi kan forstå det, synes Knausgård å si høyt mens han hvisker til oss gjennom munnviken: «alt er språk, alt er ånd». Det aner meg at Goethe nikker anerkjennende i graven.
En dårligere roman
Når det er sagt, og til tross for at jeg stort sett er enig med Ben Lerner: det er mye som er middelmådig i Ulvene fra evighetens skog.
Den er mer eksplisitt reflekterende enn Morgenstjernen, og derfor en dårligere roman. Selv om Alevtina og Vasilisas utgreinger er interessante nok, mangler de den narrative kraften Knausgård har når han holder seg i det hverdagslige, slik han gjør det når han beskriver karakterene i Morgenstjernen og Syvert i denne romanen.
For meg er Knausgård på sitt beste når han beskriver ytterst banale og ordinære mennesker, som Syvert så absolutt er, men lar det eksistensielle dirre latent i bakgrunnen. Det er metafysikk og seifilet, Rilke og Coca-Cola. Ofte føler jeg at en porsjon med stekte poteter er det eneste som står mellom Knausgårds karakterer og avgrunnen, og det er i dette spennet bøkene hans, og også Ulvene fra evighetens skog, lever.
