Anmeldelse: Et lyttende publikum fikk den Bruckner de var ute etter av Oslo-Filharmonien

Anton Bruckners symfonier er som tonende bindestreker mellom to kosmiske stillheter: Den endeløse roen og de seismiske utladningene i verdensrommet, livet her på jorden og det evige, som Bruckner tok for gitt. Det er ingen ateistisk veg til Bruckner, skjønt hans musikk er raus nok til å favne det, òg. Bruckner aksepterte verden som den var, i tillit til Guds kjærlighet. Derfor angår denne musikken oss.

[ Anmeldelse: Ufattelig klangglede med Oslo-Filharmonien ]

Null stress

Oslo-filharmonikerne og den den australske dirigenten Simone Young førte oss trygt gjennom de brucknerske «fjellpassene» disse kveldene, behersket og kontrollert. Behersket og behersket, det er vanskelig å beherske seg når tromboner og pauker kroner en allerede tett vev av instrumenter i veldige utladninger. Etter mange år som Bruckner-dirigent har roen og sikkerheten satt seg i kroppen, Simone Young stresset ikke. Det er sånn med dirigenter, som med publikum – den som ikke klarer å bringe sin egen puls i samsvar med musikkens, mister Bruckner – og syns alt er kjedelig. Young tok pulsen.

---

Klassisk konsert

Oslo konserthus

Oslo Filharmoniske Orkester, dir: Simone Young

Anton Bruckner: Symfoni nr. 8

Onsdag 3.11 og torsdag 4.11 spiller Oslo-filharmonien Sjostakovitsj symfoni nr 10. I tillegg spilles torsdag Musica dolorosa av Petris Vasks og Glieres Harpekonsert (solist: Emmanuel Ceysson). Dirigent Klaus Mäkelä.

---

Vegetarianer i slakterbutikk

Midt i kaskadene sitter jeg og tenker på Bruckners legendariske beskjedenhet, kilder som kjente ham snakker om en litt naiv, kanskje kluntete og tilbaketrukket skikkelse, nøysom i alt sitt verk – hvor er dette i disse raffinerte, musikalske konstruksjonene og følelsesmessig (tilsynelatende) trygge utladningene, hvor har han det fra? Selv hadde han ikke noe eksaltert følelsesliv, han fulgte nidkjært de gamle strenge, «tørre» reglene for komponering han med møye hadde lært seg blant annet gjennom korrespondansekurs. Men det største paradokset i saken Bruckner er kanskje at han overhodet dukket opp i musikkhistorien nettopp på den tid og på det sted han gjorde. I datidens blomstrende, frisinnede Wien, den sofistikerte hovedstaden, hvor man tok stadig lettere på sedelighet og religion – han må ha følt seg som en vegetarianer i en slakterbutikk.

Glasshus

Hva er en spesiell Bruckner-opplevelse? Etter at alt er over, skal en kjenne seg litt tyngre (på en god måte) i seg selv, være i mellomgolvet hvor kroppen trives aller best. Du er i kontakt med noe av det gode i deg, som Bruckner er en mester i å forløse. Han er grunnvannet, i kontakt med jorden – for det er lett å henfalle til litt for følelsesladd, esoterisk språk når en snakker om Bruckner – (jeg hører det single i glasshuset). Men da tar vi fra ham sannheten, ingen var nærere jorden og det jordisk dagligdagse enn han. Var det ikke slik, ville den fornemmelsen av en Guds hånd forsvinne fra denne musikken som tone for tone er skrevet i tonearten «takk».

Nok en Bruckner-kveld, altså, som ble opplevd som kampen om nåde, og en bønn som gir fred i sinnet og troens visshet

—  Olav Egil Aune, kritiker

Den beste måten å lytte til musikk på, er å lytte den levende. Det tror jeg Simone Young opplevde disse kveldene – et lyttende publikum, som visste hva de var ute etter. Og de fikk det. Bruckner hadde naturligvis stor glede av et perfekt orkester – det fikk han: Da Oslo-filharmonikerne først var kommet opp i flukt etter å ha lett litt rådvilt etter grunnstrømmen i første sats, var vi tett på dramaet. Musikken vokste seg til dimensjoner og kneiste med kolossal kraft, rytmen er ikke akkurat den som oppfordrer til dans, det var blokkdannelser – et søkende verk, båret av en mystisk sangbarhet. I stedet for å bli knuget av kontrapunktisk lærdom og messingtyngde, var vi i flukt.

Kampen om nåde

Bruckner er den klassiske musikkens rock, kan en si – jeg satt en gang ved siden av en gruppe veldanderte karer tunglastet med messinglenker og piercing over alt en gang, og spurte (fordomsfull) hva som gjorde at de sto fremst i Bruckner-køen? Saken var klar, Bruckner og Wagner hørte til deres kosmiske verdensbilde. «Da stiller vi», sa den ene. Nå var det ikke akkurat det publikumet i Oslo denne kvelden, men det er enkelt å skjønne. Potensialet er tydelig.

[ ‘Må jeg utsette meg for dette?’ spør kritiker Aune – og svarer ja ]

Nok en Bruckner-kveld, altså, som ble opplevd som kampen om nåde, og en bønn som gir fred i sinnet og troens visshet. Godt forbundet med evig tid og tilsvarende liv. Halvannen times kamp og hvile i Oslo Konserthus denne kvelden ble avsluttet som den skal: I total seier, som en utånding – in paradiso.