Estetisk anlagte «The French Dispatch» byr på tiårets mest stjernespekkede rolleliste
«The French Dispatch» er så oppskrudd og lett at den fint kan avfeies som fiksfakseri. Men den uforpliktende virtuositeten byr samtidig på en medrivende estetisk filmopplevelse.
PÅ HØYGIR: «The French Dispatch» er alt annet enn en følelsesladet gravskrift. Stilen er oppskrudd, og det bør ikke virke overraskende på noen at materialet først var tenkt som en musikal.
Twentieth Century Fox Film
Wes Anderson har beskrevet sin nye film som et kjærlighetsbrev til journalistikken, og det er ikke klikkjagende 2020-tallsredaksjoner han hyller. Antologiske The French Dispatch handler om den fiktive søndagsutgaven til den like fiktive avisen Kansas Evening Sun, som ble utgitt fra 1925 til 1975. Utgivelsen minner om det både fasjonable og intellektuelle ukemagasinet The New Yorker i form og stil – med kunstferdige illustrasjoner på forsiden og en fargerik og verbalt slagkraftig skribentstab.
Rotter og kunst, opprør og mat
I delvis adskilte filmer, samt prolog og epilog, tas vi inn i disse journalistenes reportasjer – samtlige fra Frankrike der avisen har sitt tilholdssted: Vi får en historisk gjennomgang av en fransk storby, en munter sykkeltur til underjordiske rottekolonier og nattlig prostitusjon. Vi blir fortalt om hvordan pengehungrige kunsthandlere utnytter - eller gjør de egentlig det? – en fengslet, modernistisk maler. Gjennom en eldre og kynisk journalist, tas vi med på tildragelser rett før studentopprører i mai 1968.
Bestill abonnement her
KJØP
