Anmeldelse: Stor kreativitet i Bergen Kirkeautunnale

I september er Bergen stedet å være, hvis ellers det tandre hjertet ditt kan venne seg til klimaet og lyden av stemmene her vest, herdet som de er gjennom generasjoner av motvind og konkurranse fra sjøfugl. September er tiden for byens årlige kirkekunstfestival, Bergen Kirkeautunnale, et kunstnerisk og intellektuelt kreativt mylder. Byrden ved å skulle være betydningsfull, er løftet av skuldrene til denne festivalen. Dens åk er lett, og det er godt å være menneske.

[ Rolf Guptas «Jorden sang»: Det er lett å bli religiøs av Ultimas åpningskonsert ]

Kunngjøring om inhabilitet

Årets festival, den tiende i rekken, har et vidt spenn. Selvsagt er det mye musikk, men også foredrag, temakvelder, danseforestillinger, kunstutstillinger og mye annet. Programmet rommer 23 forestillinger på fem dager, åtte forestillinger bare på den siste dagen. Du kan selv si om du synes dette er overskuddspreget eller ikke, jeg er inhabil. Selv om Bergen er en veldig stor by, er det nemlig uunngåelig at jeg, som selv er organist i Årstad kirke, kjenner mange av de involverte i festivalen, eller innbiller meg at jeg kjenner dem. De er nydelig mennesker, og så begavede, og jeg vil ikke legge meg ut med dem. Derfor får jeg ikke omtalt flere av de viktigste konsertene, som åpningskonserten, et rent Arvo Pärt-program, eller konserten med Edvard Grieg Kor, med ikke mindre enn fire urfremføringer. Jeg må begrense det kritiske blikket mitt til Oslofolk og andre tilreisende artister. Som musikkanmelder vil jeg heller ikke si et ord om Håkon Gullvågs bibelske malerier som har reist fra Nidarosdomen og rundt i Europas katedraler og i kirker i Midtøsten, og som nå henger i Bergen Domkirke, selvom jeg har veldig lyst.

---

Kirkemusikk

Bergen Kirkeautunnale 2021

Iver Kleive, Bergen Domkirke 23. september

Ensemble Freithoff, Mariakirken 24. september

Christiania Mannskor, Johanneskirken 25. september

---

Kleives popete orgel

Men torsdag spilte Iver Kleive en ren orgelkonsert i Bergen Domkirke, og der var jeg. Kleive er jo en hel institusjon i norsk musikalsk offentlighet, på grunn av sitt artisteri og bredden i virkefeltet. Han er en publikumsrettet musikertype, en ekte entertainer – svært positivt i mitt univers. Som utøver på kirkeorgel er han overraskende solid. Gitt hans turnéliv og medvirkning på 200 plateutgivelser er han åpenbart ikke en som sitter i timesvis hver dag og øver på orgel. Men spillet har autoritet og naturlighet. Selvsagt var også programmet veldig artistisk lagt opp, med bredde og variasjon. Mellom den myke åpningen, en koral av Reger, og Messiaens heftige «Dieu parmi nous», fikk vi Bach, mer Reger, et forfriskende modernistisk stykke av Bergens-komponisten Ruth Bakke, og en melodi av Kleive selv. Det siste var nesten en popballade og en velgjørende kontrast etter Regers massive og kaotiske «Introduksjon og passacaglia». Jeg merker at jeg tror på Kleive i det popete uttrykket, jeg tror han er ærlig.

Iver Kleive er en publikumsrettet musikertype, en ekte entertainer – svært positivt i mitt univers

—  Tore Hegdahl, kritiker

Bach-spillet hans – vi hørte et preludium og fuge i c-moll og koralen «Schücke dich, o liebe Seele» – viste også at han ikke er noen fingerspiss-perfeksjonist. Spillet har en selvfølgelighet og en fin balanse mellom fremdrift og ro. Men han har ikke lest seg opp på barokk fremførelsespraksis, det er tydelig. Særlig perlen «Schmücke dich» ble stemoderlig behandlet og led under at det ikke var arbeidet med detaljene i fraseringen. Dette kunne vært langt mer levende.

[ Min tro: Hadde det ikke vært for Jesus Kristus, hadde ikke Iver Kleive spilt orgel ]

Horror-orgel

Derimot var han helt hjemme, og spilte friskt og virkningsfullt, i de to avsluttende stykkene av Olivier Messiaen. Jeg har alltid syntes det var synd at Messiaen ga stykkene sine beskrivende titler. Det styrer opplevelsen i retning av forestillinger. Det er noe helt annet med titler som preludium og lignende. Da er du fri. Her var det «Apparition de l’Eglise Éternelle», den himmelske kirken kommer til syne, og «Dieu parmi nous», altså Gud iblant oss. Det er stykker fulle av kraft og velde. De inngir absolutt age, ikke ulikt Vøringsfossen. Jeg er veldig langt ifra å kunne vurdere om Messiaens fremstilling av Guds nærvær har noe for seg eller ikke, men det dreier seg i hvert fall ikke om en sart, liten fornemmelse, så mye er sikkert. Det er også et sterkt element av repetisjon her. Man kan tenke hva man vil om det. Begge stykkene passer uansett som hånd i hanske for Kleive og hans sunne sans for effekt.

Å sitte omgitt av Håkon Gullvågs småskumle malerier og høre Kleive med stort artisteri slippe løs alle orgelets krefter, er ikke for pyser

—  Tore Hegdahl

Det er ikke til å komme fra at orgelet, og særlig et slikt katedralorgel som vi snakker om her, har en viss horror-virkning når det spiller virkelig sterkt. Det er en fysisk overveldende klang som absolutt fascinerer. Å sitte omgitt av Håkon Gullvågs småskumle malerier og høre Kleive med stort artisteri slippe løs alle orgelets krefter, er ikke for pyser.

Ekspressive Ensemble Freithoff

Noen som kunne lært Kleive noe om arbeidet med musikkens detaljer, er Ensemble Freithoff – oppkalt, så vidt jeg kan skjønne, etter den norske barokkomponisten Johan Henrik Freithoff, han du vet, født 1713 i Kristiansand. Deres konsert i Mariakirken var markedsført som meditativ og minimalistisk, siden vekten lå på musikk bygget på repeterende figurer. Men stilen er så deklamatorisk og ekspressiv at du aldri riktig får sunket inn i meditasjonen, noe som er like greit. De to sangerne, sopranen Helene Wold og kontratenoren Daniel Sæther, har et rikt utvalg av klangfarger og jobber veldig tekstnært fra tone til tone, stavelse til stavelse. Begge fikk skinne i løpet av programmet, han mange steder, hun særlig i et stykke av den italienske tidligbarokk-komponisten Tarquinio Merula. Blokkfløytisten Caroline Eidsten Dahl viste også en flott vilje til å gå til ytterpunktene og ta sjanser.

[ Les flere anmeldelser av Tore Hegdahl ]

Programmet bestod ellers av en blanding av gammelt og nytt. De har tydeligvis ingen motforestillinger mot å arrangere stykker for ensemblet sitt, for eksempel stykket «Summa» av Arvo Pärt, opprinnelig for kor men også satt ut for strykere av Pärt selv. John Taveners gitarstykke «A chant for guitar» var lagt til noen forsiktige, nynnede toner fra sangerne. Klart og vakkert spilt av luttenisten Vegard Lund. Det ble veldig stille i kirken under dette stykket.

Innadvendt uttrykk

Urfremføringen – denne festivalen er full av urfremføringer – av Arnt Håkon Ånesens «Iesus somnum» var litt utydelig i mine ører. Kanskje skyldes det at sangerne sang ordløst og dermed ikke fikk utfolde seg i det tekstnære detaljarbeidet som tydeligvis er deres hjemmebane. Det var som om musikken falt mellom stoler, ville liksom ingenting, men klarte heller ikke å skape den søvn-stemningen som kanskje var meningen. Jeg forestiller meg at stykket kan komme bedre til sin rett en annen gang.

Musikerne i dette ensemblet er åpenbart svært dyktige. Det de kunne lært av Iver Kleive, er kunsten å løfte musikken over dørstokken. Helhetsinntrykket etter konserten var at selv så hardt de mest profilerte musikerne jobbet, så hadde uttrykket noe innadvendt over seg, nesten noe passivt. De leverer varene utenfor døren din, utsøkte varer fulle av detaljer. Kleive derimot, er en musikertype som vil inn i leiligheten og utfolde seg der, som en utsending fra en eller annen sekt.

Christiania Mannskors urfremføring

Lørdag ettermiddag sang så Christiania Mannskor i Johanneskirken, og kjempefint. Programmet var igjen rikholdig, og igjen med en urfremføring, «The way of the cross» av Kjell Mørk Karlsen. Dette stykket var høydepunktet på konserten. Hvor ofte opplever man det? Klangene så åpne, formen så klar med de tilbakevendende, lange akkordene avbrutt av dramatiske partier, og en coda med plutselige og overveldende dur-treklanger, det vakreste som finnes. Dette er musikk som ikke prøver å bevise noenting. Jeg er fristet til å bruke ordet lutret. Og koret sang nesten som et orgel (et som spiller svakt), og med stor uttrykkskraft.

Koret sang nesten som et orgel, og med stor uttrykkskraft

—  Tore Hegdahl

De profesjonelle sangerne i Christiania Mannskor leverer varene med både presisjon, entusiasme og følsomhet, fremføringer som absolutt vil inn til deg. Dirigent Marius Skjølaas fremstår som en som styrer unna tomme effekter, for eksempel kraft for kraftens skyld. Høydepunktene var alltid musikalsk begrunnet og nøye avbalansert. Vi fikk god anledning til å oppleve hvor nydelig det er når et mannskor synger helt svakt og helt rent. Skjølaas har øre for det.

Fint er for lite

Alt i programmet var ikke like forløst. Francis Poulencs stykke var for bastant og manglet liksom en slags poulencsk undring. De to eksemplene på russisk mannskorsang var heller ikke akkurat lysende, selv så fine de var. Det er noe med lengsel og med intensitet i følelsene også når man synger svakt, det som får oss til å gispe når russiske kor synger. Jeg kunne ikke høre at de prøvde på det engang, de sang det bare fint. Og det er som kjent for lite. Men ellers var det tett mellom de flotte øyeblikkene, Karlsen-stykket var ordentlig rørende fremført, og konserten ble avsluttet med ikke mindre enn tre myke stykker etter hverandre. Bare det.

Til begynnelse og avslutning ble koret forsterket med sangere fra Bergen Mannskor og Follesø Mannskor. Dette kjempekoret leverte på forbausende høyt nivå, både i 17.mai-klassikeren «Olav Trygvason» og ikke minst i den islandske «Heyr, himna smidur». Her var det en hjertelighet i klangen som faktisk hadde et visst sus av Volgas bredder.