Anmeldelser

Poetisk og mørkt om teknologiens innersving på mennesket

Olga Ravns fascinerende fabel «Dei tilsette» gir et vrengebilde av teknologioptimisters våte drøm.

«Det finnes ingen historisk analogi til den maktformen Silicon Valley-industrien utøver […] i krysningspunktet mellom kunstig intelligens, hjerneforskning og psykologi. Den er hinsides politikk og religion» skriver Lena Lindgren i Ekko. Essayet, som problematiser hvordan teknologiutvikling styrer oss, aktualiseres kraftig i møtet med Dei tilsette av danske Olga Ravn. Romanen forteller oss om livet på «det sekstusende skip» som befinner seg i det ytre rom.

Transhumanistisk dystopi

Ravn er litterært eksperimenterende og leverer med Dei tilsette, godt oversatt av Inger Bråtveit, et granskende blikk på oss og vårt høyteknologiske samfunns evne til å overleve. Denne tilnærmingen deler hun med Jonas Eika og flere andre danske forfattere, som Ida Marie Hede og Casper Kolling Nielsen, som også leker med trekk fra science fiction-sjangeren. Hos oss har Bjørn Vatne med Nullingen av Paul Abel levert en dystopisk fremadskuende samfunnssatire. Ravn har derimot skrevet en tankevekkende og poetisk fabel som skuer frem mot en transhumanistisk virkelighet der livet på jorda er forlatt. Den er ikke mindre kritisk.

---

Roman

Olga Ravn

Dei tilsette

Oversatt av Inger Bråtveit

130 sider, Samlaget 2021

dei tilsette

---

Produktivitet først

Boka retter skytsene mot kapitalismens krav om stadig økt produktivitet, samtidig får vi et bilde av hvor fordringene om at mennesket stadig skal optimalisere seg selv, kan lede oss. Elegant føyer Olga Ravn produktivitetskravet og transhumanismens vilkår sammen i et teknofascistisk mikrosamfunn og utnytter sjangerens lekne muligheter for si noe om vår egen tid.

Elegant føyer Olga Ravn produktivitetskravet og transhumanismens vilkår sammen i et teknofascistisk mikrosamfunn.

—  Astrid Fosvold

I romanen møter vi en rekke vitneutsagn som beskriver livet til «dei tilsette» på romskipet. Tonen er objektiv og undersøkende, som i en gjengs medarbeidersamtale. Dette gir boken en slående form fordi det støter mot eksistensielt innhold. Det å være «tilsett» rommer hele eksistensen til de som blir intervjuet. I likhet med andre dystopiske skildringer er underdanigheten hos vitnene påfallende. De har ingen rett til kritisk refleksjon. Uttrykker de tvil, blir de fratatt talekraft. De skal overvåke hverandre og tapt arbeidskapasitet rapporteres. Dei tilsette har ingen egenverdi utover kapasiteten til å øke organisasjonens produktivitet.

En bred tradisjon

Umenneskelige arbeidsvilkår ved moderne arbeidsliv har gjennom film- og litteraturhistorien gitt liv til en rekke fantastiske skildringer av lager, kontor og fabrikkarbeideres vilkår. Tenk på det ikoniske bildet av mannen på toppen av tannhjulet i Chaplins stumfilm Modern times. Med skildringen av effektivitetskravet i arbeidslivet, som stimuleres av stadig fornyet og forbedret teknologi, skriver Dei tilsette seg inn i en bred tradisjon.

Men Olga Ravn går lenger og spør altså hvor teknologiens krav om stadige optimaliseringer leder oss. Dette gjør hun ved å undersøke grensegangene mellom de menneskelige og ikke-menneskelige vitnene om bord på romskipet. Replikaene er blitt en bedre utgave av mennesket, mer lønnsomme å produsere og med høyere verdi, fordi de har større arbeidskapasitet.

Fremtid og fortid

Romskipet har oppdaget en planet, og tatt gjenstander herfra med om bord. Objektene har skapt ulike reaksjoner blant dei tilsette, som har vansker med å forstå i hvilken grad de er levende. Gjenstandene viser også forskjellene mellom menneskene og de menneskelignende vesenenes evne til å forstille seg en fremtid. Mens tapsfølelse preger menneskene om bord på skipet, bærer de menneskelignende derimot på forventning om mer liv: «For oss er gjenstandane som eit artifisielt postkort frå jorda. For dei er det eit postkort frå framtida.»

Replikaen behøver ikke frykte døden, slik menneskene gjør. Forholdet de har til gjenstandene speilvender vårt forhold til det som omgir oss.

Poetisk tyngde

Olga Ravn, som debuterte som lyriker i 2012, er full av poetisk tyngde i skildringen av skipet: «fritt svevande i mørkeret, utan tyngdekraft, utan mold og utan vatn og elvar, utan avkom, utan blod, utan dyra i havet, utan saltvatnet sitt salt,» og lar det vakre uttrykket støte mot konsekvensene av at menneskene har mistet kontrollen over kopien av seg selv.

Replikaene er blitt en bedre utgave av mennesket, mer lønnsomme.

—  Astrid Fosvold

De ikke-menneskelige erklærer nemlig truende at de har «tilgang til delar av programmet der menneske aldri kjem til» og at ingen av oss er «berre ein ting». Ja, hva er disse vesenene egentlig? Hvor går grensen for hva som kan defineres som menneskelig? En av replikaene undrer seg over hva som er etterligning, eller om genuine menneskelig egenskaper organisk vokser frem av det kunstig skapte livet: «Sei meg, er det de som har planta denne førestillinga i meg, er ho ein del av programmet? Eller er biletet oppstått av seg sjølv, ut frå meg?»

Teknologi og etikk

Dei tilsette er en uvanlig sterk og dypt fascinerende bildegjøring, nesten et prosadikt, som reiser fundamentale spørsmål om menneskets vilkår i en stadig mer digitalisert fremtid. Er vår måte å leve på overhodet bæredyktig?

Det mest slående er at dette kanskje ikke er fri fantasi langt unna oss. I Ekko er Lena Lindgren inne på at kunstig intelligens har en eksistensiell dimensjon som er vesensforandrende og derfor livstruende. Og hun påpeker det samme som blir synliggjort i Dei tilsette, det er ingen ond makt som kaster seg over oss. Det er vi selv som utvikler programmene som til slutt kan utdatere det opprinnelige mennesket.

Lindgren snakker om nødvendigheten av en etikk i møte med en stadig mer teknologifrelst og -avhengig verden. I forlengelsen av en slik tanke blir fortellinger som den Olga Ravn leverer med Dei tilsette av uvurderlig verdi for oss.

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser