Anmeldelser

Når ulven blir vår redning

Endre Harvold Kvangravens bok om ulv i Norge kan leses som en krass sivilisasjonskritikk.

«Hvorfor har du så store tenner, bestemor? For lettere å kunne ete deg.» Den eldste nedtegnede versjonen av Rødhette og ulven stammer fra Frankrike, og Charles Perrault i 1697. I 2021 er ulven del av norsk valgkamp, og på kort tid kommer nå bok nummer to om ulvens plass i norsk fauna.

Den første, journalist Frank Rossaviks Ulv, ulv får gode anmeldelser og konkluderer med at ulven knapt har eksistensberettigelse her til lands. I et intervju med Nationen sier Rossavik: «Norge egner seg ikke for ulv.»

Boka Ulv i det norske kulturlandskapet konkluderer helt motsatt. Endre Harvold Kvangraven debuterer som forfatter. Han er litteraturviter og økofilosof. Og takk og pris for at han har skrevet bok; Rossaviks konklusjoner er symptomatisk for manges syn, og det er derfor viktig at de utfordres på en saklig måte.

---

Sakprosa

Endre Harvold Kvangraven

Ulv i det norske kulturlandskapet

187 sider, Res publica 2021

ulv

---

Ulvens livsverden

Kvangraven har stor fagkunnskap og fortellerstemmen glir sømløst gjennom ulven og menneskets felles historie, via temming av hund. Norrøn mytologi, med Fenrisulven som sluker sola, er spennende og jeg forstår mer av vår holdning til ulven etter å ha lest dette. Vi er innom ulike overgangsfenomen som ulvehunder, varulver og ikke minst ulven (og lammet) i kristendommen. Aller best er de kapitelene som omhandler det forfatteren kaller «ulvens livsverden», hvor vi får en helhetlig analyse av økologiske sammenhenger. Her er Kvangraven rett og slett drivende god.

Hans konklusjoner, ikke overraskende, er at vi må vurdere et skifte i retning av det som kalles økosystembasert forvaltning, som inkluderer en rettmessig plass for store rovdyr. Jakt er selvsagt et viktig virkemiddel i norsk forvaltning av bestander, men det er ikke naturgitt at det er et mål som i seg selv trumfer andre mål. Grunneiere og jegere har legitime ønsker, men de kan ikke bestemme norsk politikk. De unike villmarksområdene Norge fortsatt har litt igjen av, er verdt å bevare for sin egen del, ikke bare for jaktens skyld. Ulven har gjennom årtusener vært på toppen av næringskjeden og livnært seg på både rein, hjort og elg.

Kvangraven

Ulven som forvalter

Kvangraven viser også til hvordan det som kalles predasjonstrykk fra rovdyr, er en effektiv måte å forvalte en del av våre dyrestammer. Ved at ulven som regel går på eldre og yngre dyr, eller syke dyr, holder dyrebestandene seg friske og raske, og beitetrykket deres holder seg på et forsvarlig nivå. Det totale artsmangfoldet tar seg opp der det er ulv til stede. I dag har vi hjortevilt som langt overgår det som er økologisk heldig. Dessuten, og det er ganske ny kunnskap, vil skrantesyke lettere holdes i sjakk ved å beholde ulven i norsk fauna.

Kvangraven er nådeløs mot den norske tilnærmingen til naturforvaltning.

—  Andrew P. Kroglund

Når det gjelder sauenæringa, avkler Kvangraven myten om ulven som lystmorder. Antallet ulvedrepte sauer er nesten ubetydelig sammenliknet med alle sauer som dør av andre årsaker, som sykdom og ulykker.

Kvangravens bok kan leses som en krass sivilisasjonskritikk. Han er nådeløs mot den norske tilnærmingen til naturforvaltning. Den dreier seg i størst mulig grad om å vedlikeholde kulturlandskap, fremfor å verne villmarkspregede områder. Kulturlandskapet er skapt av oss gjennom jordbruk og beite. Mye av dette landskapet er truet først og fremst av det industrialiserte landbruket, veibygging og andre inngrep.

Østmarka – et nytt håp?

Ser ikke Kvangraven noe håp? Jo, og ironisk nok i et område rett ved storbyen Oslo. Østmarka er ment å være jaktfri, ulikt andre norske nasjonalparker. Og det vil da bli Norges første reelle nasjonalpark, ifølge Kvangraven. Området som vurderes i Østmarka er ca 80 kvadratkilometer. Det er for lite for store rovdyr, men det eksisterer viktige buffersoner utenfor. I tillegg til at det stadig dukker opp ulv her, er håpet at det også kan bli yngling av gaupe der. Østmarka vil kunne bli et unikt pionerområde for det som kalles rewilding i Norge, det vil si at utvalgte arter igjen introduseres eller får etablere seg etter mange års fravær.

Språket er lett og forståelig, uten moralsk patos.

—  Andrew P. Kroglund

Kvangraven skriver lett og forståelig, uten moralsk patos. Han benytter seg av det vi kan kalle radikalt bokmål, med verbformer som «blei» i stedet for «ble», og kjører hardt på a-endinger. Jeg lot meg irritere av det i starten, men etter hvert som boka grep meg ble det raskt glemt. Forlaget har laget et flott, svart omslag, med en svart ulv som sitter i nedre del av et stilisert verdenstre, Yggdrasil. Veldig lekkert, og det vil gjøre at boka blir lett synlig i bokhandelen.

Ulvens tilbakekomst

En del av de mest fanatiske ulvemotstandere i Norge legger ut gift, og de dreper illegalt. De snakker i store bokstaver og de «sluker» både bestemor og barn med i den opphetede debatten. Gjennom å avkle historien, viser Kvangraven oss hvordan overtro, fattigdom, modernisering og særinteresser har bidratt til at ulven ble og blir demonisert og forfulgt, og bortimot utryddet. Nå er den på vei tilbake, tross all motgang. Og den kan vise seg å bli en symbolsk redningsmann i vår famling inn i det økologiske.

Les mer om mer disse temaene:

Andrew P. Kroglund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser