Anmeldelser

Frank Rossaviks snuser seg frem i fengende bok om ulven

Ulvesaken vender tilbake i sykluser. Frank Rossaviks Ulv? ulv! sikrer et minimum av ulve- og sauefaglig kompetanse på norske debattsider.

Diskusjonen om ulvens plass i den norske fauna kommer og går, gjerne rundt valgtider. For oss uinnvidde synes debatten dominert av karikerte ytterpunkter. På en mosegrodd stubbe sitter en skyteglad elverumsing i vent på den siklende fare. På Grünerløkka finner vi rovdyrenes høye beskyttere, skjult bak tårn av kaffe latte. Virkelighetsoppfatningene er uforenelige.

For majoriteten er ulvesaken kun bakgrunnsstøy i nyhetsbildet. En tilsynelatende uløselig floke, i sjangeren kommunesammenslåing, helsereform og uro i Midtøsten. En titt på nettet viser at kronikkene kommer jevnt og trutt også frem mot dette stortingsvalget. Arbeiderpartiet ser på ulven som kosedyr, skriver en, mens den i virkeligheten er en finsk-russisk innvandrer. Ulven hører hjemme i Norge og har vært her i mange hundretusener av år, sier en annen.

---

Sakprosa

Frank Rossavik

Ulv? ulv! En bok om rovdyr og mennesker i Norge

192 sider, Cappelen Damm 2021

Ulv ulv

---

Valgomaten viser at partiene inntar hver tenkelig gradbøyning mellom de to ytterpunktene: Det skal være både flere, færre og passelig med ulver i Norge, på dertil egnede steder. Ingen partier våger gå inn for fritt ulveliv som i Russland, hvor hverken antall eller jakt er regulert.

Fredshjelp fra Bosnia

Foruten en lang karriere som kommentator i norske aviser, har rogalending og osloboer Frank Rossavik skrevet kritikerroste bøker om ytringsfrihet, republikanere og pressemannen Kåre Valebrokk. For biografien om Einar Førde fikk han Brageprisen i 2007.

Idéen til sin siste utgivelse fikk han på tur til Hedmarken med styret i Fritt Ord, hvor han ble nedslått av en teksttung utstilling som søkte å dempe konfliktnivået i ulvedebatten ved hjelp av fredsekspertise fra krigen i Bosnia. På det tidspunkt mente forfatteren ingenting om hverken ulv, landbruk eller jakt, manglet et romantisk natursyn og likte knapt å gå på tur. Rossavik byr seg frem som en tabula rasa hvor ulvedebattens kompliserte argumenter systematisk kan føres opp.

Filosofi og følelser

Rossavik har viselig unngått partienes kommunikasjonsrådgivere og lokale ytterpunkter i debatten, og søker svar hos det direkte berørte, men moderate middelpunkt. Det har resultert i en lærerik blanding av forskning, historie og bilturer ut i felten.

Rossavik byr seg frem som en tabula rasa hvor ulvedebattens kompliserte argumenter systematisk kan føres opp.

—  Ivar Dale

Og dette handler sannelig om langt mer enn telling av ulvekull og kompensasjonsskjema for sau. Forfatteren tar oss gjennom uventede vinklinger, fra det filosofiske via det juridiske til det følelsesmessige. Ulvens rett til å vandre fritt blant lammekoteletter i det norske kulturlandskap er forankret i ideologiske strømninger som rewilding. Tenkere som George Monbiot er opptatt av rovdyrets rolle i gjenopprettelsen av det økologiske system som vi mennesker har forvridd. Debatten om ulv foregår her på et eksistensielt og filosofisk nivå, langt fra hverdagsspørsmål om hvorvidt 340 er et passelig antall sør-skandinaviske ulver for Norge og Sverige å takle på deling.

«Cry wolf»

Rossavik nevner ikke sammentreffet i sin bok, men samme år som Norge ratifiserte den såkalte Bernkonvensjonen om vern av europeiske planter, dyr og leveområder sang Morten Harket et urovekkende «Cry wolf, oooo, time to worry».

I motsetning til a-has melodi fra 1986 skulle Bernkonvensjonen bli sentral i ulvedebatten. I praksis har den vært forstått dit hen, at Norge er forpliktet til å opprettholde en nasjonal bestand av ulv. Men en ferskere tolkning tyder på at dette er misforstått. Norge er forpliktet, sammen med Sverige, til å bidra til at en sørskandinavisk ulvebestand består, ikke til å sikre en egen, levedyktig bestand. Uenighet rundt riktig forståelse av konvensjonen har gått fra beitemarker til Stortinget og det norske rettsvesen.

Skremmende ulv

Samtidig handler ikke dette egentlig om utopi versus lovverk. Ulvedebatten er sterkt følelsesladet, både for naturvernere på den ene siden, og for sauebønder, hundeeiere og småbarnsforeldre på den andre. Man trenger ikke objektivt sett være truet av ulv for å bli redd dem, opplevelsen av å være truet kan være skremmende nok. Og selv om de mest ekstreme synspunktene har begrenset politisk påvirkningskraft, gjør ikke det følelsen av urett og overmakt noe mindre.

Når vi leser om felling av ulv ser vi for oss en snikskytter som med kirurgisk presisjon «tar ut» et individ, setter en strek i statens ulvejournal og beveger seg videre mot neste oppgave. Virkeligheten er langt mer hjerteskjærende. En ulveflokk er en familie. For å unngå at ulveunger blir stående uten foreldre etter bestandsregulering, skytes dyrene flokkvis. Grotesk er det også på motsatt side. En odelsjente fra Ringebu opplevde at en enslig ulv «raidet» saueflokken og tok for seg av 40 sauer og lam på én natt. De færreste var døde, men mange måtte avlives.

Rossaviks jeg

Jeg-et Frank Rossavik presser seg ikke frem i teksten i utide. Samtidig inneholder boka et stemoderlig behandlet første person entall som dukker opp litt her og litt der, gjerne på utflukt til Elverum. Man slutter seg etter hvert til at forfatteren bedriver sine ulvestudier bak et skrivebord i Oslo, men ser også omrisset av en slags reiseskildring til Norges indre.

Rosseviks metode ligner hundens.

—  Ivar Dale

At Rossavik er opptatt av sak og ikke seg selv er for så vidt et sympatisk trekk, men når jeg-et først tas med som en karakter i fortellingen fortjener den litt kontekst. Ønsker man farge på fortellerstemmen må leseren google Rossavik selv, eventuelt forutsetter forlaget at man er tilstrekkelig opptatt av norsk offentlighet til at man vet hvem han er på forhånd.

Hundens metode

Teksten er velskrevet og blir aldri for ulveteknisk til at vi mister interessen. På den ene side kunne boka hatt strammere regi, man får følelsen av å stige inn midt i en tankerekke og bli tatt med hit og dit i det som åpenbart er et vidt landskap av bakgrunnsmateriale. Rosseviks metode ligner hundens, som ifølge en av intervjuobjektene «virrer frem og tilbake» der hvor ulven ville gått «rasjonelt og snorrett». På den annen side gjør det boka snusende i formen. Forfatteren leter etter svar og de riktige spørsmålene underveis. Han tar oss med på sin skarpe læringskurve og utfører dermed sin faglitterære forfattergjerning på beste vis.

Rossaviks siste bok er blitt en velsmakende ulvegryte. Den kunne blitt enda bedre med en klype krydder, men går allikevel ned i et glefs.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser