Anmeldelser

Anmeldelse: Et hovedverk i Jon Fosses forfatterskap

Jon Fosses «Septologien» vil bli stående som et sentralt verk i den norske litterære kanon.

Septologien oser av storhet. Allerede i bøkenes fysiske utforming vises dette: De gylne bokmerkesnorene gjør dem bibellignende, de store bokstavene på svart bakgrunn på omslagene formidler høystemthet, ikke minst fordi titlene er skrevet i bronse, sølv og til slutt gull.

Heldigvis mer enn matcher innholdet. For Norges største nålevende dramatiker, topp tre-største forfatter, den i Nobelpris-sammenhenger ofte nevnte Jon Fosse, har gjort det igjen. Dette er bøker som vil bli stående som et hovedverk i Fosses forfatterskap, og, tør jeg påstå, i den norske litterære kanon.

---

Roman

Jon Fosse

Eit nytt namn. Septologien VI-VII.

Samlaget, 2021

331 sider

Fosse

---

Septologien består av sju romaner fordelt på tre bøker, eller kanskje heller én roman i sju deler, fordelt på tre bøker: Det andre namnet (2019), Eg er ein annan (2020) og til slutt årets bok, Eit nytt namn. Men egentlig gir det ikke mening å skille bøkene fra hverandre, verken med tanke på innhold eller kvalitet, heller oppleves de som én bok. Denne boka er ei oppvekstskildring, en kunstnerroman, ei fortelling om kjærlighet og vennskap, om ensomhet og savn. Men mest av alt er den ei utforskning av hvordan virkeligheta for en troende kan se ut.

De helliges samfunn

Det er Asle som er jeg-fortelleren. Han er en eldre, vellykka billedkunstner, enkemann etter Ales og bor aleine på det lille stedet Dylgja. Det nærmer seg jul og utenifra sett er det ikke mye som skjer på nåtidsplanet: Han kikker ut av vinduet, serverer naboen lutefisk, kjører til Bjørgvin, som Bergen heter i Fosses univers, for å levere bilder til ei kunstutstilling, gå til messe og ikke minst besøke vennen, som også heter Asle, men ofte blir omtalt som Namnen. Han ber. Og han minnes, lar fortida stige fram i bølge på bølge.

I kjent Fosse-stil er også Septologien fri for punktum. Den drivende, ekspanderende tankestrømmen er utstyrt med stadige kommaer, men blir i årets utgivelse på et tidspunkt brutt opp av to utropstegn (!). Dette skjer når Asle ber den apostoliske trosbekjennelsen, og samtidig vurderer hvordan han stiller seg til læresetningene i den. Om samfunnet av alle de hellige, tenker han:

«eit samfunn av dei heilage, for det vonde er teke bort ifrå dei og er gjort om til inkje, ja tenk gjerne at det har brunne opp i helvete, det vonde har forsvunne der, men ikkje mennesket! for mennesket er så mykje meir enn det vonde, det er skapt i Guds bilete!»

Mest av alt er romanen ei utforskning av hvordan virkeligheta for en troende kan se ut

—  Ulla Svalheim, kritiker

De entusiastiske utropa ved «mennesket» og «Guds bilete» gir viktige nøkler. For det Asle i kunsten igjen og igjen har forsøkt å nærme seg, er det innerste bildet i seg, som er Gud. At menneskene er skapt i Guds bilde gjør oss gudelignende og gode, på et eller annet vis. Men når Asle minnes Namnen og de andre menneskene han har delt livet med, er det med et blikk for det (litt forslitt sagt) menneskelige i dem, menneskelig i betydning «sårbar», men like mye i betydning «med evnen til å såre andre», eller altså vond. Det milde – og nåderike – ved Asles blikk på eget og andres liv, bunner i dette: Han ser menneskene for mer enn fortvilelsen de vikler seg inn i.

Korsmerka

Det var den allerede troende Ales som gjorde at Asle møtte den katolske troa. Første dag de møtes, drar hun ham med seg inn i kirka. Når Asle seinere konverterer og får et kors tegna med olje i panna, tenker han (om seg selv i tredjeperson): «og den krossen set seg fast i han, i panna hans, i heile han, tenkjer Asle, så den krossen kjem han til å merka kvar han enn er».

Hva betyr det å merke korset hvor enn en er? Som symbol gjennomsyrer korset Septologien. Hver del åpner med at Asle betrakter det nyeste bildet han har malt, som rett og slett er et kors i lilla og brunt på hvit bakgrunn, nærmere bestemt et andreaskors. Bildet er ikke noe fint, synes han, allikevel er det ferdig.

Enda mer grunnleggende preger korset bokas form ved at ulike virkeligheter krysses sammen i fortellerens tankestrøm. Asle ser mot medet sitt på sjøen – et med er et skjæringspunkt mellom to punkt i landskapet som en kan dra en siktelinje mellom – og vipps er tankene et helt annet sted. Så godt som hver gang denne vekslinga skjer, dukker medet opp, som en stadig påminning om at det Asle ser og tenker gjennom nettopp er et skjæringspunkt, et kors. Slik krysses Asles tanker med «Namnens», fortid krysses med nåtid, det menneskelige krysses med det guddommelige.

FORFATTER: Jon Fosse under lanseringen av Det andre namnet.

Dobbeltgjenger

Bøkenes titler mer enn antyder at navnet spiller en sentral rolle. Fra start er de to Aslene en kilde til både forvirring og komikk. Til tross for at bøkene er spekka med savn, grubling og megetsigende stillhet, har Fosse faktisk mye humor! De usannsynlig mange likhetstrekka de to Aslene imellom er bare et av mange eksempler på dette. For de to er begge kunstnere, og med hver sin slappe, grå hestehale ser de dessuten ganske like ut (de likner nok også sin opphavsmann, uten at jeg skal gjøre for stort nummer ut av dét). Men forskjellene er minst like store: Der forteller-Asle er en tørrlagt alkoholiker som aldri fikk egne barn, er Namnen far til tre, eksmann til to, og nå innlagt på sykehuset etter å ha drukket for mye.

På mange måter kan de to leses som to ulike utfall av samme eller i alle fall lignende utgangspunkt. Men Namnen blir aldri redusert til bare å være en parallell skjebne, nei, Namnen er en person i egen rett, en person hvis liv har kryssa seg med Asles. Jeg tenker at det er empati det handler om, denne øvelsen Asle stadig gjør når han lever seg inn i Namnens tanker: Heller enn å bare bry seg om sitt eget, prøver han å hjelpe vennen så godt han kan.

Å bryte opp jeget på denne måten framstår like viktig for Asles tro som det er å be, eller like gjerne, å dvele ved viktige hendelser fra fortida. For det finnes to typer tid: Den som passerer, og den som varer ved.

Kvinnene blir dessverre typete på en måte Fosse burde unngått. Det de bidrar med, er å gjøre Asle dydig.

—  Ulla Svalheim, kritiker

Ales, den store kjærligheta, har vart ved. Selv om hun lenge har vært død, synes Asle stadig at hun holder ham i hendene. Hun har hatt en frelsende virkning på Asle. Septologiens andre kvinner framstår derimot fristende. Der vennskapet mennene imellom er skrevet fram med ømhet og nyanser, blir kvinnene – også Ales dessverre – typete på en måte Fosse burde unngått. Det de bidrar med, er litt enkelt sagt å gjøre Asle dydig.

Fosse

Mystikken

For Asle, som for Fosse, kan ikke Gud fattes, ikke fanges i ord, for han er alltid en annen enn de navna vi gir ham. Enn så enig jeg kan være i dette, blir jeg vanligvis utålmodig av mystikkens ordløse dveling, fordi den ofte blir så svevende. Men dette gjelder ikke Septologien. Bønnen og trosfunderinga er her hele tida forankra i noe konkret, enten det er i kunsten, en situasjon, eller bare i andre ord, som når han ber først den apostoliske trosbekjennelsen og seinere Fadervår. Dessuten kan Fosse kunsten å bryte av i rett tid, for å jorde tankene. Som her, hvor han ute i sjarken med naboen minnes Ales’ ikonmaling:

«og Ales seier at ho aldri trur at desse ikonane hennar vert så gode at ho kan selja dei, seier ho og eg høyrer Åsleik ropa og seia at no er han pissetrengd att, det er ikkje større til blære han har»

Der Morgon og kveld er en liten perle av en roman, og også Trilogien stråler i all sin konsentrasjon, er Septologien mer sprikende. Bøkene eser utover, følger assosiasjonene og tankespranga dit de vil. Denne myldrende formen er det noe utprega rikt over.

Kanonbra

Kritiker Frode Helmich Pedersen har skrevet at Jon Fosse i noen bøker «har nærmet seg selvparodien i faretruende grad» (Bokvennen Litterær Avis, oktober 2019).

Også jeg har tenkt at Fosse kan være litt vel glad i sin egen greie, for eksempel i måten han gjenbruker navn og motiver. Men det er bare før jeg leser. For når jeg først sitter fordypa i Fosses bøker, overbeviser og overrasker de alltid.

Så når Pedersen videre skriver at Fosse er lett å drive gjøn med, og at han dermed ikke åpenbart er kanonisk fordi «ett kriterium på kanonisk litteratur er at den er immun mot ironiske angrep», er jeg ikke enig: At en forfatter er lett å karakterisere, og dermed (selv)parodiere, er tvert imot et tegn på egenart, originalitet og dermed kvalitet – i alle fall når det som i Septologiens tilfelle også innebærer fornyelse.

Ulla Svalheim

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Anmeldelser