Niårige Ida er ensom og søkende etter å ha flyttet til en drabantby med familien. Hun forlater den autistiske storesøsteren ved en huske etter å ha latt seg fascinere av Benjamin – en gutt som får korker til å sveve. Få minutter senere får leken deres stygge konsekvenser for et firbent kjæledyr i et «eksperiment». Det blir tidlig klart at kan forvente det uventede av barna og handlingen i De uskyldige.
Utradisjonell
Filmmanus-guruen Blake Snyders manual Save the cat – The Last Book on Screenwriting You’ll ever need, sirkler rundt et skoledannende premiss: For å få publikum til å heie på helten, må de ha sympati. Det oppnås ved å la hovedpersonen utføre en nobel, uselvisk dåd tidlig i historien, som å redde en katt. Snyders manusfilosofi handler ellers mye om timing og rytme, at vendinger i handlingen må finne sted på spesifikke tidsrom. Resultatet er gjerne lettfattelige, men forutsigbare og formelpregede filmer.
Eskil Vogt er utdannet i Frankrike, har vunnet kortfilmpriser og skrevet og regissert dramafilmen Blind (2014), men er mest kjent som Joachim Triers faste medmanusforfatter. I sommer vant Trier-regisserte Verdens verste menneske pris for beste kvinnelige hovedrolle i Cannes, mens Vogts De uskyldige ble vist i sideprogrammet Un Certain Regard, som vektlegger utradisjonelle historier og uetablerte filmskapere.
Og selv om filmen, som Netflix-suksessen Stranger Things, har hentet tankegods og motiver fra den masseproduserende forfatteren Stephen King, kan den altså trygt kategoriseres som ukonvensjonell.
---
Film
De uskyldige
Manus og regi: Eskil Vogt
Med: Rakel Lenora Fløttum, Alva Brynsmo Ramstad, Sam Ashraf, Mina Yasmin Bremseth Asheim
1 time, 57 minutter
Aldersgrense: 15 år
---
Ondskap?
I en mulig lek med Blake Snyders teori, lar altså Vogt barneskoleelevene i De Uskyldige drepe en katt i en etablerende scene. At barn har kapasitet til det voksne oppfatter som «ondskap» har blitt klart enda tidligere, i hvordan Ida påfører søsteren smerte, som et utløp for misunnelse over at hun får all oppmerksomheten.
Filmen tematiserer altså barns vilje og evne til umoralske handlinger og utforsker samtidig deres fantasiverden, uredigert av voksne. Det skal vise seg at det er flere enn Benjamin med metafysiske evner, og etter hvert utvikler handlingen seg til en variant av den klassiske kampen mellom lys og mørke.
Øyehøyde
At barn er så godt representerte i skrekkfilm generelt, kan skyldes de voksnes uavklarte forhold til dem: Det er alltid det ukjente som skremmer oss, og man kan aldri vite hva som bor inni et barn, hva de skal utvikle seg til.
I De uskyldige lar Vogts regi og manus og Sturla Brandt Grøvlens kamera oss oppleve verden fra de unge hovedpersonenes øyehøyde. Ansikter blir nære, blokker og furutopper tårner høyt over dem. De voksnes forsøk på å få kontakt, forstå hva som skjer med dem, er fånyttes.
Når handlingen gir stadig mer plass til det godes kamp mot det onde, blir det klart at filmen er mer eventyr enn en sosial kommentar
— Einar Aarvig, kritiker
Forestillinger
Behandlingen av det overnaturlige er mer forsiktig utført enn man forbinder med denne genren, spesialeffektene er diskrete og naturalistiske. Barnas evner får ingen forklaring, drivkraften i filmen handler ikke om å avdekke dem. Her er verken morderiske klovne-ånder eller andre synlige «krefter», filmen holder derimot døren på gløtt for at det vi ser foregår mer i barnas forestillinger enn i den virkelige verden. Her er ingen entydige svar på hvor ondskapen kommer fra.
Som hos både Stephen King og Stranger Things, kontrasteres det metafysiske med en slags samvittighetsfull realisme, forholdene i de respektive familiene er for eksempel med på å forklare handlingene til barna. Men når handlingen gir stadig mer plass til det godes kamp mot det onde, blir det klart at filmen er mer eventyr enn en sosial kommentar.
Men formidable prestasjoner fra de unge hovedrolleinnehaverne og suggererende virkemidler hypnotiserer uansett seeren, å se De Usynlige er en taktil opplevelse som involverer skvetting (anmelderens første i en kinosal på årevis), frysninger, klamme håndflater og udefinerbar grøsse-kribling. Gisle Tveitos lyddesign gjør små hendelser nærmest mytologiske; knirking i en dør, brusing fra colaglass, susing fra skogen – alt skaper en egenart som både er stil- og bekymringsfull. En mystisk vektlegging av barns fottøy, sensommerskygger av bjørkeblader i ansiktet, en verden som plutselig snus opp-ned – De uskyldige har definitivt en cinematisk særegenhet, et selvsikkert oppdatert skrekk-DNA som verken skyr solskinn eller mondene gangbroer.
Seeren inviteres til refleksjon over barns kommunikasjon og livsverden, men De uskyldige er først og fremst en kunstopplevelse – av aller heftigste sort.
