Vilde Frang leverer en gnistrende Bach

Noen av oss insisterer på at det finnes et fullkomment punkt på verdens koordinatakse, hvor tid og sted kommer til enighet. Det gjorde det, disse par timene. Vilde Frang og Barokkanerne spilte yrende liv, skovlende energi og sødmens alvor inn i Johann Sebastian Bachs 300 år gamle toner.

[ Kommentar: Mer musikk! ]

«Gamle» er feil ord, for i musikken blir det som er «gammelt» fort nytt og angående, når fokus er «nå» og ikke «da». Vilde Frangs fylderike og stringente tolkning satte «fyr» i orkesteret, som responderte på musikken med velplassert glede.

---

Oslo kammemusikkfestival

Frogner kirke

Johann Sebastian Bach

Brandenburgerkonserter og fiolinkonserter

Vilde Frang (fiolin), Barokkanerne

Slottskirken, Akershus festning

Intim barokk – Jean-Marie Leclair, Francois Couperin med flere

Ilya Gringolts, Vilde Frang (fiolin), Ingeborg Christophersen (blokkfløyte), Jean Rondeau (cembalo), Nicolas Altstaedt (cello)

Olav Vs Hall, Akershus festning

Musikk av Bach, Dowland, Leclaire og Tartini med flere

---

I oppbrudd

Vi snakker om verdier som er i oppbrudd for tiden, her var det snakk om verdier i utbrudd. Jeg tenkte, hva er det som gjør at lyden av Bachs musikk gir en stadig puls i livene våre, noe som bærer oss av sted og vekker oss kontinuerlig og gir oss håndslag på at vi ikke er borte om et øyeblikk her på jorden? Det er hemmeligheten.

Vi kan analysere og dissekere, Bachs musikk er dypt åndelig og dermed delvis uten spor.

Tenker dypt om ting

Det er noe med formen, grensene han setter og åpner – former hører menneskelivet til, viskes de ut, flagger også livsfølelsen ut. Konserten var et eksempel på at Bachs musikk er åndelig matematikk, som noen har sagt.

Filosofen Leibniz, som tenkte dypt om ting, sa at «musikken er en hemmelig matematisk øvelse for sjelen, men sjelen vet ikke at den teller». Det er disse formene som gjør at det gir liv å være i Bachs nærhet. Men det må spilles med stringens, fast grep og stor glede – det var det som skjedde i Frogner kirke.

Gambens skjønnhet.

Dagene før Bach spilte festivalen seg opp med fransk og tysk barokk, to konserter – den ene sprutet av røff energi, den andre av til dels det motsatte, den stille ettertanken – gambisten André Lislevand (gamben som skjuler så mange hemmeligheter), med makker Emil Duncumb (fortepiano) berørte sublimt vakkert følelsesstrengene.

Vilde Frang og Barokkanerne spilte yrende liv inn i Johann Sebastian Bachs 300 år gamle toner

—  Olav Egil Aune

Det var sen kveld, instrumentene var aftenstemt – bortsett fra Henning Kraggerud, som sammen med gitaristen Petter Richter, stilte med Giuseppe Tartinis «Djevletrillesonate» i Slottskirken på Akershus festning, et av barokkens mest bitende verker, et portrett av en drøm Tartini hadde hvor han en natt så den skinnbarlige djevelen. Passer det i en slottskirke? Ja, hvor ellers skulle den få motstand. Strålende adekvat spilt av Kraggerud og hans medsammensvorne Petter Richter.

Gnistrer av livsfølelse

På ettermiddagen samme søndag trakk stjernelaget Ilya Gringoltis, Vilde Frang, Jean Rondeau, Ingeborg Christophersen og Nicolas Altstaedt sløret av franske barokkmestre som Couperin og Leclair – muskuløst, denne gangen, ikke så mye å skrive om, egentlig, det bare gnistret av livsfølelse. En sitte-helt-på-tuppen-av-stolen-fornemmelse, ingenting lett og lekkert, kraftfulle tolkninger avslørte hva barokken er god for.

[ Klassisk musikk for folk flest ]

Noen «inkjevetta» folk sier at barokk og jazz er «musikk for umusikalske». Her fikk de motstand. Tålte fransk, elegant barokk en slik traktering? Ja, de gjorde nok mer enn å danse rundt med krinoliner, den gangen også.

Spille samtiden

Musikken har én oppgave, som ingen kan fri seg fra, den speiler den åndelige situasjonen i samtiden, i dette tilfellet sett gjennom barokkens briller. Kunstneren vil alltid være en seismograf for sin tid, det er tolkningen som teller, ikke tiden. På hver sin måte viste disse tre konsertene hvor vakker og rik verden kan være. Akkurat nå.