Anmeldt: Tolvskillingsoperaen

Tolvskillingsoperaen var et av de første forsøkene på å blande teater med politikk og musikk. I stykket som Brecht skrev i 1928 rettet han en revolusjonær kritikk av kapitalismen og den hierarkiske inndelingen av mennesker i samfunnet. Handlingen utspiller seg i et undergrunnssamfunn der politiet er korrupt, bandene får følge sine egne lover og man vet aldri vet hvem som tyster på hvem.

---

Teater

Tolvskillingsoperaen

Av Bertolt Brecht med musikk av Kurt Weill

Regi og bearbeidelse: Tore Vagn Lid

Scenograf og videodesigner: Kyrre Bjørkås

Kapellmester: Svenn Erik Kristoffersen

Det Norske Teatret, Hovedscenen

---

På Det Norske Teatret forsøker regissør Tore Vagn Lid å få stykkets kritikk av samfunnet til å føles faretruende aktuelt, ved å dra det inn i en fremtid nær oss. En robot inngår i ensemblet på scenen. Det er nærliggende å tro at man slik ønsker å reise spørsmål rundt faren for hvor stor makt teknologien og digital overvåking kan få i fremtiden. Brechts undergrunnsvisjon om at alt kan kjøpes og selges, selv menneskelige relasjoner, forsterkes av sexdukker som en del av rollebesetningen. Her får de levende prostituerte konkurranse fra noen som både koster og klager mindre.

[ Nytt teaterstykke: Tettere på Anne-Cath. Vestlys gudsbilde kommer vi ikke ]

Illusjonsbrudd

I rekken av syngende skurker utmerker Kristoffer Olsen seg som den sexavhengige og ur-sleske røveren Mackie Kniven. Han tar store sjanser, men blir beskyttet av politimester Brun (Vetle Bergan). Når Mackie innleder et forhold med Polly (Kjersti Dalseide), som er datter av tiggersjefene herr og fru Peachum (Pål Christian Eggen og Mimmi Tamba), skrur historien seg til. I pandemiens tid med manglende bevilgninger til et kunstliv som har ligget brakk, føles en tigger-business som her består av arbeidsledige musikere spesielt aktuelt.

I iveren etter å følge Brechts ønske om å underholde for å nå frem, er det som om forestillingen tyr til for mange løse påfunn.

—  Kjersti Juul, kritiker

Samtidig som Tore Vagn Lid lager sin moderne vri på deler av historien, setter han opp et stykke i tråd med Brechts berømte varemerke, den såkalte verfremdungseffekten, altså en teknikk for å fremmedgjøre publikum: For at man lettere skulle oppfatte det politiske budskapet, mente Brecht at publikum ikke måtte glemme at de faktisk så på et teaterstykke. Illusjonen på scenen skulle stadig brytes for å oppnå denne effekten. På Det Norske Teatret bruker skuespillerne håndholdte mikrofoner når de skal synge. Projisert film på et lerret, der deler av stykket spilles som et slags dukketeater, er et annet eksempel på illusjonsbrudd.

Påfunn

Brecht så på teatret som en politisk redskap for å fremme sitt budskap, og var raus med fengende virkemidler for at flest mulig skulle komme til teatret. Det er nettopp viljen til å tilfredsstille publikums tørst etter underholdning for å kunne forkynne sitt budskap, som gjør Brechts stykker så fulle av kontraster. Men til tross for at det er tatt en rekke moderne grep om historien på Det Norske Teatret, blåses det liksom aldri helt liv i det snart hundre år gamle stykket.

[ Svart humor med Nina Lykke på Nationaltheatret ]

Her er noen gode enkeltnumre, som i åpningen der alle synger på den iørefallende sangen om Mackie Kniven, samt en absurd, mørk og hylende morsom opptreden av den syngende sexdukken senere i handlingen. Men i iveren etter å følge Brechts ønske om å underholde for å nå frem, er det som om forestillingen tyr til for mange løse påfunn. Fremtidsvisjonen oppleves for fragmentert og påståelig og klarer ikke å holde på publikums oppmerksomhet i hele to og en halv time uten pause (!). Dermed mister man også mye av Brechts budskap av syne: Hvor vanskelig det er å opptre anstendig i et urettferdig samfunn. Hvor trist det er når gode mennesker ikke orker å være gode.