Anmeldelser

Vellykket pop-eksistensialisme i Marvels «Loki»-serie

Tidsreiser og mordgåter gir serien om Loke den perfekte rammen til å briljere med kompetent, sommerlett sjarm.

I de siste tiårene har historier på film og fjernsyn hatt en sterk vektlegging av kjent materiale, man har gjenfortalt og vridd på allmenne historier, motiver og rollefigurer, i stedet for å skape nye. Og når det lages kulturprodukter av gamle eventyr eller mytologi, gjør man det uten å betale for rettigheter, slike historier regnes for allemannseie og kan brukes fritt. Dermed kan man surfe på kjent materiale, som når norske Tommy Wirkola fikk verdenssuksess med sin voldelige humorvariant av Hans og Grete, eventyrskikkelser halve verden allerede kjente til.

Lån fra fordums guder og helter er en naturlig konsekvens av denne tankegangen, og opp gjennom 00- og 10-tallet, har Hollywood jevnlig servert oss oppdateringer av bravadene til amasoner og spartaner-krigere, til Herkules og Zevs og egyptiske kapasiteter som Horus og Osiris.

---

Serie: Eventyr/Action

Loki

Regi: Kate Herron

Med: Tom Hiddleston, Gugu Mbatha-Raw, Wunmi Mosaku, Eugene Cordero, Tara Strong og Owen Wilson

Premiere på Disney+ 9. juni, seks episoder

Loki

---

Gudene i verden

Når nordiske guddommer manifesterer seg på skjerm og lerret, er det ikke i gjenfortellinger fra original-mytologien, men som skikkelser som beveger seg i en verden og tid som ligner vår egen. Man kan spekulere på årsaken, mange har pekt på nazistenes bruk av norrøne motiver som en av grunnene til at man bruker dem på en mer forsiktig måte i levende bilder. I American Gods på Amazon Prime er Odin en av hovedpersonene, mens den norskspråklige Netflix-serien Ragnarok kretser rundt en moderne unggutt som oppdager at han er Tor med hammeren.

Populær og sammensatt

Og i pengemaskinen MCU, tegneserieselskapet Marvels filmunivers, har den samme tordenguden vært en av de bærende karakterene, både i egne filmer og i Avengers-serien, som samler et utall superhelter.

I spenningsfilmer er gjerne skurken det svakeste leddet, men med Loki har Marvel klart å skape en fascinerende og gåtefull figur, både selvsikkert og usikkert vaklende mellom godt og ondt. Tom Hiddleston spiller ham som sofistikert og intelligent, men ikke uten en viss sårbarhet, og det er i grunnen ikke rart at superhelt-guden har fått en stor fanskare, og at Marvel-eier Disney har funnet det opportunt å gi ham en egen serie.

I spenningsfilmer er gjerne skurken det svakeste leddet, men med Loki har Marvel klart å skape en fascinerende og gåtefull figur

—  Einar Aarvig, filmanmelder

Djevelen?

Loki døde relativt heltemodig i Avengers: Infinity War fra 2018, men en omfattende hendelssrekke som både inkluderer tilbakestilling av og brudd med tid, gjør at han i seriens åpningssekvens plutselig befinner seg i en mongolsk ørken, der han ønsker å la seg tilbe av befolkningen. I stedet arresteres han av et nidkjært tidspoliti for forbrytelser mot «den hellige tidslinje», og havner i et forseggjort og absurd straffe-byråkrati Franz Kafka og Samuel Beckett ville nikket gjenkjennende til.

Han unngår henrettelse ved å inngå et samarbeid: Kan hans intelligens, sjarm og sleiphet bistå etterforskningen av en tidsreisende morder? Som i et utall actionkomedier blir han ufrivillig partner med en «utradisjonell» overordnet i et premiss som lar dem reise i rom og tid, det flakses galant mellom katedraler i 1500-tallets Frankrike og oljefunn i Oklahoma rundt 1850. Hvem er skurken, kan det være selveste Djevelen? Eller ligger sannheten på et mer eksistensielt-filosofisk plan?

Loki

Skam, usikkerhet og anger

Her er velkomponerte bilder med en særegen identitet: Fremtidsbyer fremstilles i skinnende gulbrunt, interiørene er trange og 1970-tallsinspirerte. En animert sekvens som forsøker å forklare det komplekse alternative tidslinjer-plottet er utført i glad femtitallsstil, utlegningen om vokterne av den hellige tidslinjen skjer ved hjelp av nostalgisk utseende bilder av dinosaurer, amøber og en mann med hatt.

Kvikke replikker, artig action og karikerte typer (kontorister har slips og kortermet skjorte med penner i brystlomma) mikses fint med en undrende, av og til ømhjertet tilnærming. Kan Loki hindre morens død? Er det virkelig slik at frihet er menneskehetens største løgn og at muligheten til å velge bare avstedkommer «skam, usikkerhet og anger»?

Imponerende florlett

Det verste ved MCU og Avengers er at filmene og seriene ofte fremstår som nerdete lekseprøver: Full forståelse av det foreløpige avslutningskapitlet Avengers: Endgame (verdens mest innbringende film) krever for eksempel inngående kjennskap til oppfølgere som Ant-Man and the Wasp og Guardians of the Galaxy Vol. 2.

Loki er spudlende nok til å muligens kunne ses av mennesker uten fortrolighet med dette universet, men er langt fra en «frittstående» serie. Gjentatte klipp fra Avengers-serien og nærværet av «tesserrakter» og «evighetssteiner», gjør av og til konseptet unødvendig tungrodd for de delvis innvidde, men det kompenseres med sjarm og vidd så det holder. For til å være et verk med sju minutter lang rulletekst per episode og som skal gå opp i en høyere enhet med tidenes mest innbringende film-franchise, føles serien både forseggjort og imponerende florlett. Pop-eksistensialismen i hovedpersonens jakt på seg selv gir dessuten Loki, som nok kommer til å bli et av sommerens største fenomener, et kledelig anstrøk av dypere tanker.

Anmeldelsen er basert på 1 episode.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser