Ufiltrert kritikk av megakirke-trenden i Eugene Peterson-biografi

Da Eugene Peterson døde i 2018, ble han minnet som en av de viktigste personlighetene i amerikansk kirkeliv de siste 40 år. Nå i mars kom den offisielle biografien ut: A Burning in My Bones, en tittel hentet fra Eugenes egen oversettelse av Jeremias bok. For det var som bibeloversetter Peterson ble og er kjent for mange, og derav undertittelen på boken: «Translator of The Message».

Suksess og refusjon

The Message er et fenomen: Bibeloversettelsen har solgt i over 20 millioner eksemplarer verden over. Men for Peterson selv var dette mer et biprodukt av hans tjeneste. Han var først og fremst pastor. I arbeidet med boken, fikk forfatter Winn Collier full tilgang til Petersons personlige notater og brev – hele hans arkiv, i tillegg til mange samtaler med ekteparet Peterson og deres barn.

---

Bok: Biografi

Winn Collier

A Burning in My Bones. The authorized Biography of Eugene H. Peterson, Translator of The Message

WaterBrook 2021

---

Collier løfter frem Peterson som historieforteller, og presenterer selv på en drivende måte noe av det indre livet og kampene og spenningene Peterson stod i, både som kristen, som pastor, men også som både refusert og bestselgende forfatter i en kultur som elsker celebriteter og suksess.

[ Rod Dreher vil vekke kristne til ny motstandskamp ]

Boken er på 343 sider, og er inndelt i tre kronologiske deler; Petersons oppvekst og utdanning, hans tjeneste som pastor i 29 år i samme menighet, og til slutt hans liv etter fylte seksti – som professor i teologi på Regent College, forfatter og veileder.

Fra Stavanger til Montana

Collier begynner boken i Stavanger i 1902, hvor André og Juditta Ødegård Høiland setter seg på båten med kurs mot USA. Og sammen med dem, deres ni barn, blant annet Eugenes mor. Boken skildrer levende Petersons oppvekst i det nordiske miljøet i Montana, og et eget kapittel er også tilegnet hans mor, som fremstilles som karismatisk, både som person og i åndelighet. Hun var en stor kraft i den lokale pinsemenigheten, og i hele sitt liv var det sin mor Eugene først tenkte på, da han hørte ordet «pastor».

Hele sitt liv var det sin mor Eugene først tenkte på, da han hørte ordet «pastor».

—  Erik Andreassen

Flere ganger tas vi tilbake til Montana og får ta del i refleksjoner om hva det var Peterson gjennom sitt liv gjorde i kontrast til hva han selv opplevde som en sekterisk oppvekst, og hva han tok med seg videre fra den pentekostale arven.

Et gjennomgående tema er hvordan Peterson i sitt liv forsøkte å holde ting sammen. Han var lite opptatt av teologiske merkelapper. Peterson var en person som ble lyttet til i en stor bredde av kristenheten, og biografien gir oss noen nøkler til å forstå hvorfor.

Startet menighet i underetasjen

Collier beskriver hvordan Peterson, som et stort akademisk talent, hadde mange åpne dører: Han var utdannet innenfor filosofi og teologi med spesialisering i de bibelske språkene. I stedet fikk han oppdraget med å starte en ny kirke i en ny forstad til Bel Air i Maryland, og den midterste delen av boka vies til perioden som pastor i Christ Our King Presbyterian Church – en menighet ekteparet Peterson startet i sin egen underetasje.

[ Professor og pinsevenn utfordrer frikirkelige til å akseptere homofile parforhold ]

Når jeg leser denne delen, reflekterer jeg både over min egen rolle som pastor, men også over alt jeg har hørt om hva en pastor og menighet er. Mange, spesielt i norsk frikirkelighet, har dratt ivrig til USA de siste tretti årene på konferanser. Peterson talte aldri der. Petersons menighet ble aldri flere enn omtrent 500 medlemmer, og i USA er det megakirkepastorene som er stjernene. Dessuten var 500 på grensa til å være for mange, ifølge Peterson.

Biografien gir ny innsikt og en mer ufiltrert versjon av Petersons skarpe kritikk av kommersialiseringen av kirkene.

—  Erik Andreassen

Biografien gir ny innsikt og en mer ufiltrert versjon av Petersons skarpe kritikk av kommersialiseringen av kirkene og hvordan en del av det som er amerikansk kristen kultur står i opposisjon til Guds rikes verdier. Å lese hvordan denne bekymringen påvirket hans eget liv og de valgene han tok, er etter min mening noe av det mest spennende i boken.

Pastorenes pastor

Eugene Peterson ble kalt pastorens pastor, en mange har hatt som mentor, enten direkte eller gjennom forfatterskapet. Det er også slik jeg opplever å lese biografien. Jeg får en medvandrer i liv og tjeneste, en som ikke fremstår som noe prakteksemplar.

[ Tomas Sjödin: Finne hvile i noe stort og helt ]

Petersons biografi vil kunne gi mye trøst til slitne pastorer og kirkeledere som jager kirkevekst. Og også teologisk motstand mot mange av de sekulære teoriene som preger dagens kirke, enten det er i form av et profesjonelt byråkrati, eller personfokuserte sceneshow. Og spesielt vil pastorer og prester som er trofaste i sine små, lokale menigheter finne oppmuntring i å bli kjent med Peterson – det er de som virkelig er, og kan være, pastorer, i Petersons forståelse.

Et mer komplett bilde av Peterson

I 2012 gav Peterson ut sine memoarer med tittelen The Pastor. For dem som er ukjente med Peterson, ville jeg kanskje begynt der. Det er ikke noe revolusjonerende nytt i årets biografi, men likevel mange detaljer som gir et mer komplett bilde av hvem Eugene Peterson var.

Jeg får en medvandrer i liv og tjeneste, en som ikke fremstår som noe prakteksemplar.

—  Erik Andreassen

En av bokens styrker, er at Peterson gir Collier innpass mens han og hans kone fortsatt er i live og sammen med forfatteren kan reflektere over de delene som trekkes frem. Dette uten at jeg sitter igjen med følelsen av å ha trådt inn i en for privat sfære. Boken tar opp alt fra Petersons periodevis for store inntak av whiskey til utfordringer i ekteskapet da Eugene ble for emosjonelt engasjert i en kvinne han veiledet.

Kontrovers om likekjønnet vigsel

I bokens siste del kommer vi tett på vår egen tid. Petersons brev gir også et innblikk i hvilke synspunkter han hadde på aktuelle saker som han i offentligheten var forsiktig med å omtale. Boken beskriver hvordan Peterson bevisst klarte å holde seg unna de teologiske og politiske kontroversene i det kirkelige landskapet, helt til det siste spørsmålet i sitt aller siste intervju. Ville han, i en bestemt situasjon, vie et likekjønnert par? «Ja», svarte han bare. Det skapte sjokkbølger i USA, og den største kristne bokkjeden truet umiddelbart med å trekke alle bøkene hans fra hyllene.

[ Amerikansk megakirke får første kvinnelige pastorer ]

Dagen etter intervjuet kom ut, kom en revidert uttalelse fra Peterson, hvor han avkreftet svaret sitt. Eller kom den fra Peterson? Skyldtes hans «ja» begynnende demens? Eller mente han «ja», men så hadde han endelig tilpasset seg markedskreftene, han også? Eller var det mennesker rundt han som styrte dette? Boken gir utførlig plass til denne hendelsen, og hva Eugene tenkte om dette temaet på slutten av sitt liv.

Diplomer og æresdoktorer la Peterson i en skuff på kontoret. I stedet hadde han bilder av tre pastorer som skulle minne han om hva slags pastor han selv ville være. Etter å ha lest biografien og sett mer av hele mennesket, kjenner jeg at jeg har lyst å henge opp et bilde av ham.