Da 22 år gamle Amanda Gorman inntok talerstolen for å lese dikt under Joe Bidens presidentinnsettelse, var hun den sjette og den yngste poeten i amerikansk historie til å gjøre dette. Første gang det skjedde var da Robert Frost skrev for John F. Kennedy i 1961. Siden har blant andre Maya Angelou og Elisabeth Alexander lest dikt for henholdsvis Bill Clinton og Barack Obama. Tradisjonen med å la en poet besynge statens øverste kroningsrituale, virker kanskje noe fjernt for oss nordmenn. Det er en stund siden historien bød oss en hoffskald. Det blir neppe en poet som kroner øyeblikket ved neste regjeringsskifte her hjemme heller.
---
Bok: Poesi
Amanda Gorman
Berget vi bestiger
Oversatt av Marjam Idriss
56 sider
Gyldendal 2021
---
Det gode og det onde
Amanda Gormans opplesning ble for mange, inkludert meg selv, kulminasjonen av en valgkamp der det «gode» stod mot det «onde» i en slags Star Wars-aktig dramaturgi. De endeløse nyhetssendingene på NRK og TV2 som gikk døgnet rundt med de samme oppdateringene igjen og igjen, dag etter dag, etterfulgt av kaos og konspirasjonsteorier ... Disse ble til slutt avløst av Gormans friske stemme, der hun i sin fremførelse agiterte til fremtidshåp og til troen på at de gode kreftene vil overvinne de onde.
Kan poesi nå alle på en gang? Er den ikke heller partikulær og motstridig og trassig?
— Endre Ruset
Som Oprah Winfrey skriver i forordet til diktet: «Ordene hennes skylte over oss, leget sårene våre og gjenoppvekket sjelen.» Og noen setninger senere: «Dette er poesiens kraft.»
Der og da – innkapslet i sin rituelle og høytidelige sanntid var det vanskelig å ikke «føle» fremførelsen av «The Hill We Climb» av Amanda Gorman. Slik fungerte også teksten som «spoken word». Som stemme som snakket direkte til oss og til våre følelser. Et åpen tekst med store begreper som alle kjenner, som vi alle kunne ta i mot og fylle med ett eller annet – med pasjonert kraft og begeistring. Hvem lar seg ikke bevege av en slik hendelse? Hvem hører ikke for seg Gormans stemme når hun gnistrer ut ordene:
...We’ve braved the belly of the beast. / We’ve learned that quiet isn’t always peace, / And the norms and notions of what “just is” / Isn’t always justice…
[ – Amanda Gormans dikt er en nesestyver til den etablerte poesien ]
Tannløst uten kontekst
Hvordan ser diktet ut om man tar det ut av øyeblikket og plasserer det på et ark? Er diktet i det hele tatt ment for å leses på papir?
Gyldendal utgir nå «The Hill we Climb» med tittelen «Berget vi bestiger». Diktet er oversatt til norsk av Marjam Idriss. Her får vi det først i Idriss´ norske gjendiktning, deretter i engelsk original. Resultatet for denne leser: Teksten står tannløs tilbake – både på originalspråket og i norsk språkdrakt – med sine fire til fem verselinjer per side. Borte er staffasjen rundt. Presidentinnsettelsen. Verdens øyne og emosjoner rettet inn mot det. Linjene som siteres på originalspråket ovenfor høres slik ut på norsk:
...I løvens hule har vi våget oss ned. / Lærte at ro ikke alltid er fred, / og at regler og innfall om det som «bare er» / ikke alltid er «rettferd»...
[ – Debatt om hvem som skal oversette Gorman er paradoksal ]
Nesten uhyggelig
Tilbake står en tekst som får lytteren til å lure: Hørte vi egentlig ordene bak fremførelsen? Dette handler ikke kun om de ordene som går tapt i selve oversettelsen fra engelsk til norsk, men hvordan diktets kraft – dets stormende ord – faller til jorden i det de transporteres fra en muntlig fremføring til verselinjer på stille boksider. Bemerkelsesverdig lite av poetisk verdi finnes tilbake, og diktet fremstår nesten mer uhyggelig enn håpefullt. Et slags skinnhellig poetisk paradislandskap fylt med uhåndgripeligheter og floskler a la:
Så, der vi en gang spurte: Hvordan kan vi / noensinne overvinne en sånn katastrofe?
/ Konstaterer vi nå: Hvordan kan katastrofen / noensinne vinne over oss?
Poesi som «sannhet»?
«Berget vi bestiger» er dobbelt tragisk. Landet som hylles i diktet finnes ikke. Diktet som hyller landet er ikke et dikt. I øyeblikkeuforien har vi muligens latt oss lede til å tro nettopp det motsatte. Men i det denne teksten tas ut av sitt øyeblikk og forflyttes til norsk, er den noe helt annet. Forvandlet. Med de aller største ordene forsøker komposisjonen å formidle «sannheten» gjennom å låne troverdighet fra poesien. Men kan poesi nå alle på en gang? Er den ikke heller partikulær og motstridig og trassig?
Det er uansett forbløffende lite poetisk tryllestøv igjen når ordene fra «Berget vi bestiger» har fått dale ned fra euforien og landet på boksidene.
