Kommentar

Ingen ny vår for poesien i vente

Amanda Gormans poetiske hyllest til Joe Biden ga diktet en verdensscene. Men utover å skape et sjeldent øyeblikk for poesiens innflytelse, minnet det oss først og fremst på poesiens avmakt resten av året.

Jeg var blant dem som tenkte at det var litt stas at poesien spilte en sentral rolle i innsettelsen av Joe Biden for halvannen uke siden. 22 år gamle Amanda Gorman trollbandt en hel TV-verden med sin seks minutter lange opplesning av «The Hill We Climb».

I Vårt Land berømmet flere av hennes norske dikterkolleger framføringen – den varslet om en håpefull framtid for et samlet Amerika, en samlet verden. Og de argumenterte godt for diktets kvaliteter og hvilken effekt det hadde i sammenhengen. Nå er Gormans neste bok, som skal komme ut i september, planlagt i et opplag på 150.000 eksemplarer. Ifølge bransjenettstedet Bok 365, var flere norske forlag nylig i en heftig budrunde om rettighetene til Gormans dikt.

Lavt i kurs

Det var ikke bare i Vårt Land vi kastet oss på Gorman-bølgen. Den bokaktuelle poeten Sumaya Jirde Ali la spøkefullt ut et bilde på Instagram, hvor hun viste at fire forskjellige norske medier hadde kontaktet henne med omtrent den samme henvendelsen: Vil du kommentere Gormans dikt? Jeg skal ikke legge skjul på at nettopp denne avisa var blant dem som prøvde å hanke inn et utsagn fra Ali, i tillegg til en rekke andre poeter.

Så hvorfor ble landets kulturredaksjoner og poeter så oppstemte over denne begivenheten? Hvorfor insisterte vi så instendig at dette demonstrerte hvor sterkt poesien stadig står der ute, blant folk? Jeg tror vi gjorde det nettopp fordi vi mistenker det motsatte – nemlig at poesien står ganske lavt i kurs. Fordi poesien i det store og hele ikke oppleves som spesielt relevant. Fordi Gormans tale ikke minnet om poesiens makt dette ene øyeblikket, men like mye om poesiens avmakt resten av året.

Man hører ikke kommunikasjonsrådgivere rykke ut i mediene etter politiske taler, for å minne verden om hvor stor innflytelse kommunikasjonsrådgivere har. Det trenger de ikke, fordi de vet at de har makt og innflytelse. Daglig beveger de folks hjerter og hjerner i det stille, gjennom Facebook-kampanjer, taleskriving og innsalg til pressen. De feirer sin innflytelse hver dag, i det stille.

Stortingspolitikerne våre kommer neppe til å lese mer samtidspoesi i årene framover.

—  Arne Borge

Poesi og politikk

Klassekampen fulgte opp Gorman-seansen med en artikkel hvor flere norske poeter etterlyste mer poesi i politiske sammenhenger. Lengst gikk kanskje den erfarne poeten Terje Dragseth, som foreslo å oftere hyre poeter inn på Stortinget: «Det skulle vært obligatorisk, også ved en stortingsinnsettelse! Heller enn trontalen skulle en poet lest dikt. De gamle norske kongene gjorde klokt i å ha skaldene ved sin side.» Utsagnet bragte ham inn til Dagsnytt 18 forrige mandag – selvsagt som sendingens siste innslag, som seg hør og bør når litteraturen finner veien inn til rikskringkasterens debattstudio.

I debatt med Frode Helmich Pedersen, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, argumenterte Dragseth for at poesien tilbyr et motsvar til den politiske retorikken, og at stortingspolitikerne burde hatt en egen huspoet, slik de har politiske rådgivere. Helmich Pedersen stilte seg derimot kritisk til om det var bra for poeten å la seg innlemme i en slik institusjonell sammenheng, hvor faren for å bli brukt av durkdrevne politikere med forskjellige motivasjoner er stor. At skalden var bra for kongen er det ikke tvil om. Spørsmålet er snarere om kongen var bra for skalden, var Pedersens poeng.

Innslaget munnet ut i noe så sjeldent som at poet Dragseth modererte standpunktet sitt – noe som indirekte ble det sterkeste poetiske argumentet i hele debatten, nemlig at i poesien er synspunktene åpne og prøvende, i motsetning til politikkens standhaftige parolemakeri og gjentakelser. Han foreslo at politikerne i det minste kunne lese litt mer poesi.

Ingen ny vår

Men stortingspolitikerne våre kommer neppe til å lese mer samtidspoesi i årene framover. Den samme Helmich Pedersen kom med en ganske nedslående konklusjon i Bokvennen Litterær Avis for ett år siden, da han spurte seg selv hvorfor det stod så dårlig til med poesisjangeren i offentligheten: «Svaret er, frykter jeg, ganske enkelt at poesiens æra er over.» På samme måte som det har vist seg vanskelig å gjenopplive eposet, som blomstret i antikken, så kan det være at det boklige diktet har sin storhetstid bak seg, spekulerer Pedersen.

Spredte moteksempler, som Gormans øyeblikk, nobelprisen til Louise Glück i fjor, eller debutsuksessen i 2014 til den nå avdøde danske poeten Yahya Hassan er ikke tegn på en ny vår for poesien. De er heller litt vilkårlige poetiske suksesser på tross av diktets stilling i offentligheten – og leserne strømmer ikke til bokhandelen med en fornyet interesse for sjangeren av den grunn. Vi som jobber i kulturredaksjonene kan fortsette å kjempe for diktets posisjon, men ingenting tyder på at dette kommer til å forandre seg i tida framover.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Arne Borge

Arne Borge er kulturredaktør i Vårt Land.


Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar