Joe Biden og Kamala Harris var hovedpersonene. Lady Gaga, Jennifer Lopez og Garth Brooks fikk sin tilmålte tid.
Likevel var det 22 år gamle Amanda Gorman som fikk oss til å stanse helt opp under onsdagens amerikanske presidentinnsettelse da hun framførte sitt eget dikt «The Hill We Climb».
Såret folk
Lyriker Aina Villanger kaller diktet en helbredelsestale.
– Det er et dikt som ikke er skrevet med sinne eller frykt, men med håp og tro på forsoning og helbredelse – om å se framover og ikke bakover. At en ung, sort kvinne får holde på en slik oppmerksomhet og bringe håp til et så dypt splittet og såret folk, det vitner om at noe forhåpentlig er i endring på mange plan, sier Aina Villanger.
Det var USAs nye førstedame Jill Biden som anbefalte Amanda Gorman. Hun har fulgt den unge lyrikerens arbeid. Allerede som 16-åring ble Gorman valgt som ungdommens poet laureate i Los Angeles. Da hun tre år seinere ble utpekt som USAs unge poet laureate sa hun blant annet at hun ville skape dikt som tåler tidens tann og som kan konfrontere dagens fragmenterte nyhetsstrøm.
I likhet med president Joe Biden, har hun strevet med stemmen. Der presidenten har overkommet stamming, har hun måttet trene hardt for å snakke reint.
– Men jeg ser ikke på det som en svakhet. Det har gjort meg til den kunstneren jeg er og den fortelleren jeg ønsker å bli. Når du må lære deg å si lydene og være topp konsentrert om uttalen, gir det deg en spesiell årvåkenhet om lyd og lytteerfaring, sier hun til Los Angeles Times.
---
Amanda Gorman (22)
- Amerikansk lyriker og aktivist.
- Utnevnt til USAs young poet laureate i 2017.
- Framførte diktet «The Hill We Climb» under presidentinnsettelsen i USA på onsdag.
---
Visjonsdikt
Vårt Lands kritiker Freddy Fjellheim sier han «var til stede» under framføringen.
– Det er den følelsen man får. Hun er ett med diktet. Det er levende stoff. Hun sprenger alle grenser og etablerer poesien som en selvstendig stemme i offentligheten, og det på en verdensscene, sier Fjellheim.
Han viser til slutten av første strofe der hun omtaler seg selv som datter av en alenemor og samtidig nevner seg selv som en potensiell president.
– Det er ubeskjedenhet på det mest ydmyke, mener Fjellheim.
Han mener også diktet er en nesestyver til den etablerte poesien som lenge har vegret seg for dikt med patos, bygget på politiske og religiøse temaer.
– Hun gir oss et visjonsdikt i tradisjonen til palestinske Mahmoud Darwish og russiske Jevgenij Jevtusjenko, diktere som kunne samle store folkemengder.
[ Kommentar: Vekker håp om forandring ]
Helt fri
Fjellheim har i mange år kritisert det han kaller «poesikirka, der poeter hører på poeter».
– Der har det vært forbudt å bruke slike ord som demokrati i et dikt. Det er bemerkelsesverdig at Gormann ikke skyr noen virkemidler, hun er helt fri i forhold til litterære tradisjoner, samtidig som hun bygger på dem.
Han viser hvordan denne samtidspoesien er full av referanser til både Bibelen og den klassiske litteraturen.
– Hun snakker ikke om det perfekte menneske, men det feilbarlige der helbredelse og omvendelse er mulig. Det er tanker som er sentrale i kristendommen. Fra den greske antikken henter hun innsikt om at veien til erkjennelse går gjennom lidelse, mener Fjellheim.
Ikke påklistret
Lyrikeren Bendik Vada forteller hvordan han kom inn i opplesningen da den allerede var i gang.
– Jeg så en ung kvinne som stod der og resiterte med en enorm kraft og karisma. Jeg ble helt stille. Det var umulig å gjøre noe annet enn å ta det inn. Man opplever veldig sjelden at noen har den verdigheten og kraften, forteller Vada som måtte sette seg og lese diktet.
– Vanligvis håper man som lyriker å snakke direkte til ett enkelt individ, med håp om å klare å forandre. Her snakker hun fra et vi til et vi. Hun tar den autoriteten umiddelbart. Det er helt åpenbart at det fungerer. Folk vet hele tiden hva hun snakker om, selv om hun bruker mange abstrakte begreper og metaforer på hvordan framtidshåpet skal se ut. Det er begreper som kanskje ville sett påklistret ut i et annet dikt, men som fungerer fordi hun snakker til et kollektiv som er enige om at metaforene fungerer. At man kjenner det direkte, vitner om at det kollektive er i en krisetid, sier Vada.
Man opplever veldig sjelden at noen har den verdigheten og kraften
— Bendik Vada
Tenner gnist
Det er ikke første gang det skjer. Vada minner om 22. juli da vi tok til oss Nordahl Griegs «Til ungdommen».
– Og da Cecilie Løveid skrev diktet «Straff» etter 22. juli, tok mange det til seg og skjønte umiddelbart hva hun snakket om, sier Vada.
Han viser til den russiske dikteren Velimir Khlebnikovs definisjon på kunst – gnisten der det kollektive smerten møter den individuelle skaperkraft.
– Det var det vi var vitne til. Gormans dikt tente gnister i folk, sier Vada.
Nøler med store ord
Karoline Brændjord kom i fjor med sin første diktsamling Jeg vil våkne til verden som også blir oversatt til dansk. Hennes første reaksjon på Gormans framføring var forbeholden.
– Jeg tenkte det minnet mest om en amerikansk tale. Etter å ha hørt flere ganger og lest diktet, ser jeg kvaliteter som krever en poet og ikke en retoriker. Diktet passer anledningen, og det skulle godt gjøre å skrive noe bedre i en slik politisk setting. Jeg ble tatt med av det, sier hun.
I Brændjords egne dikt finner du linjen «Det kan høres på subbingen at det er jeg som arbeider med å tenke verden lys».
– Jeg bruker også lysmetaforen, men med en annen ironisk distanse. Gorman skriver en helt annen type dikt enn meg, og jeg tror nordmenn ville nøle med å bruke de sterke ord og motiver hun bruker, sier Brændjord.
Se hele talen her:
Løfter blikket
April Maja Almaas er dobbelt norsk-amerikansk statsborger og sokneprest i Ilen menighet i Trondheim. Hun deler den nummenhet mange amerikanere kjenner med sterk polarisering, stormingen av Capitol og 400.000 liv tapt til en pandemi. Hun har fulgt nyhetsstrømmen med en voksende følelse av desperasjon.
– Og plutselig snakket Amanda sannhet. Det var som om et pust av frisk luft kom inn i rommet. Det er et dikt fylt med så mye håp! Det rister lytterne gjentatte ganger ut av apati og håpløshet. Gorman skriver om «A nation that isn’t broken, but simply unfinished.»
– Hva sier det om ordets kraft?
– Ord er mektige. Det vi sier har konsekvenser, på samme måte som de gangene vi velger å ikke si ifra. Gormans ord ber også om handling: «Lift our gazes not to what stands between us, but what stands before us.»
Det var som om et pust av frisk luft kom inn i rommet.
— April Maja Almaas
Ekko av preken
Almaas håper dette vil gi en plattform til stemmer fra en annen generasjon, har annen livserfaring, og etnisitet.
– Hva betyr det at hun er afroamerikaner?
– Gorman kom uten å prøve å endre seg selv – håret er i sin naturlige stil og klærne fargerike. Diktstilen hun bruker minner om «slant rhymes» som er vanlig i slam-poetry og rap. For eksempel sier hun «notions of what just is isn’t always justice.» Det er også ekkoer av afroamerikanske prekentradisjoner i verselinjene hennes:
«Even as we grieved, we grew.
Even as we hurt, we hoped.
Even as we tired, we tried.»
– Gorman er en av mange talentfulle diktere med latinamerikansk, asiatisk, afroamerikansk eller urfolksbakgrunn som vanligvis ikke får sine stemmer hørt eller blir stilnet. Det at hun ble utvalgt til innsettelsesseremonien viser at et lukket system er i ferd med å åpnes for nye uttrykk fra uvante stemmer.
Rop om enhet
– Hva betyr det at hun skrev diktet ferdig etter stormingen av Capitol?
– Hun refererer til stormingen når hun skriver om «a shattering force» og «a terrifying hour». Hun kunne valgt å være sint, utfordrende, og polariserende, men gjør det motsatte. Diktet hennes er gjennomsyret av håp, men ikke på en overflatisk, kumbayah-måte. I de nydelige versene mot slutten er det et rop om å forenes fra hver eneste krok av landet:
«We will rise from the golden hills of the west.
We will rise from the wind-swept north-east…
We will rise from the lake-rimmed cities of the midwestern states
We will arise from the sun-baked south»
– I setningen hun avslutter diktet med, utfordrer hun tilhørerne til å foreta seg noe:
«For there is always light,
If only we’re brave enough to see it.
If only we’re brave enough to be it.»