Hegertun i teologisk spagat om homofilt samliv

Jeg kjenner ikke Terje Hegertun. Men etter å ha lest Det trofaste samlivet får jeg inntrykk av at han er en godviljens mann. Noen av beskrivelsene han gir av et godt og tillitsfullt ekteskap er både innsiktsfulle og vakre.

Slik sett tviler jeg ikke et sekund på at Hegertun har de beste intensjoner når han nå – etter flere tiår som fremstående pinseleder – fastslår at et trofast homofilt samliv er etisk forsvarlig. Det er tydelig at han er blitt berørt av å møte homofile medkristne. Han vil ikke ligne på de som Jesus advarer imot, de som «binder tunge bører» på andre mennesker, «men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem» (Matt 23,4). For ordens skyld vil jeg også påpeke at han kommenterer kritisk en del av mine synspunkter i boken.

[ Intervju med bokaktuelle Hegertun: – Jeg vil ivareta Bibelen som autoritet, samtidig som jeg håper vi kan fornye tankene våre om homofiles plass i kirken ]

Inntar en mellomposisjon

I dagens homofilidebatt fremstår alternativene som avklarte; ja eller nei til homofilt samliv. Det finnes ingen åpenbare mellomposisjoner. Like fullt er det akkurat dette begrepet, «en mellomposisjon», Hegertun selv anvender om sitt syn.

---

Bok: Sakprosa/teologi

Terje Hegertun

Det trofaste samlivet

209 sider

Verbum Akademisk 2021

---

Hva betyr så det? Jo, å innta en posisjon som gir «en tydelig støtte til den klassiske tenkningen om ekteskap og foreldreskap, men som stiller spørsmål om det med nødvendighet trenger å utelukke at kirkene gir de homofile støtte i deres ønske om å etablere seg i et trofast samliv innenfor de juridiske rammene som gjelder i Norge».

[ Anmeldelse: Er Jan-Olav Henriksen 30 år for sent ute med sin bok om seksualitet og begjær?  ]

Men Hegertun gjør mer enn å stille spørsmål. Han konkluderer tydelig. Hans perspektiv er at «ethvert monogamt samliv kan sies å være i tråd med Guds vilje». Kjønn er slik sett underordnet. Et nøkkelargument er at et bibelsk ekteskap handler mer om trofasthet enn om kjønnsforskjeller og forplantning. Derfor bør også homofile ha mulighet til å leve i et trofast samliv. Hegertun tar også til orde for mer inkludering av heterofile samboere.

«Forsonet mangfold»

Hegertun drømmer om at kristne kan «leve med et ‘forsonet mangfold’ også i samlivsetikken». Hans argumentasjon er ofte avdempet, akademisk og antydende. Forsiktig prøver han å vise at et tradisjonelt syn på homofilt samliv bærer med seg inkonsekvenser og uheldige sider.

Samtidig finnes ord og formuleringer som iblant høyner temperaturen. Hegertun viser forståelse for de som mener at «forsøket på å skjelne mellom legning og praksis gir én etisk standard for heterofile og en annen for homofile». Han mener at et nei til homofilt samliv kan være i strid med ordet om at «Gud ikke gjør forskjell på folk» og «rimer dårlig med at kirken er gjestfrihetens hus». Ja, å frata homofile muligheten til et livslangt samliv kan «erfares som en krenkelse av deres menneskeverd».

Å hevde at medkristne forskjellsbehandler en gruppe mennesker er barsk tale.

—  Espen Ottosen

Jeg tviler ikke på at Hegertun ønsker møte meningsmotstandere med stor respekt. Men å hevde at medkristne forskjellsbehandler en gruppe mennesker er barsk tale. Slik sett illustrerer Hegertun at homofilispørsmålet ofte skaper dype skiller. I Den norske kirke har det vist seg lettere sagt enn gjort å leve med to likestilte syn.

Gammelmodig bibel

Selv har jeg i boken En annerledes vei. Motstrøms om kjønn, kjærlighet og sex argumentert for at skillelinjene i spørsmålet om homofilt samliv følger skillelinjer i bibelsyn. Det får Hegertun til å protestere. Om min bok skriver han at den unnlater «å peke på at det finnes alternative tilnærminger til disse tekstene som ikke innebærer en nedskrivning av Bibelens klarhet, troverdighet og autoritet».

Et sentralt spørsmål blir dermed om han lykkes med å kombinere et tradisjonelt bibelsyn med en liberal posisjon i synet på homofili. Det er tydelig at han prøver. Her er ingen eksplisitte påstander om at Paulus er et barn av sin tid eller at tekstene er uinteressante.

[ Anmeldelse: Ottosen viker selv unna de store og vanskelige spørsmålene  ]

Samtidig sier Hegertun, om ikke alltid like eksplisitt, at Bibelen har en gammelmodig forståelse av seksualitet. Et sted er påstanden at all seksualitet i Det gamle testamente «som ikke var innrettet mot befruktning – det være seg selvtilfredsstillelse, avbrutt samleie eller homoseksuelle handlinger – ble kollektivt avvist som brudd på Guds skapervilje». Et spørsmål er om det stemmer for Høysangens del. Men i tillegg spør jeg om ikke Det gamle testamentet mister mye autoritet hvis det som sies om Guds skapervilje med seksualiteten vår i dag bør avvises av kristne.

Irrelevant fra Paulus

I Det nye testamentet finner vi tre tekster av Paulus om homofili. Disse betrakter Hegertun som ganske irrelevante for dagens diskusjon. Tekstene «er ikke opptatt av det vi med vår forståelse av begrepet vil betegne som homofile samliv», skriver Hegertun. I dag har vi «en forståelse av kjønn og identitet som er langt bredere enn det som tekstene gjenspeiler».

Betyr slike setninger at Hegertun lar en sekulær forståelse av seksuell orientering overstyre teologien? Det er en nærliggende tolkning for konservative bibellesere. Hegertun ser også ut til å mene at de bibelske forfatterne ikke kjente til mennesker med en avklart homofil orientering. Blant annet har den pensjonerte MF-læreren Bjørn Helge Sandvei argumentert godt for en annen forståelse.

Hegertun forholder seg i liten grad til moderne kjønnsforskning og diskusjoner om hvorvidt seksualiteten «flyter».

—  Espen Ottosen

I Norge i dag tenkes det åpenbart annerledes om kjønnsidentitet og seksualitet enn for bare noen tiår siden. Langt mer enn homofili skaper debatt. Hvordan bør for eksempel kristen etikk forholde seg til kjønnsskifte, til innføring av et «tredje kjønn» eller til kunstig befruktning for lesbiske? Slike spørsmål styrer Hegertun stort sett unna. Han forholder seg i liten grad til moderne kjønnsforskning og diskusjoner om hvorvidt seksualiteten «flyter». Begrepet «skeive» eller samlebetegnelsen «LHBTQ+» (eller noe lignende) brukes i liten grad. Slik sett virker boken litt lite oppdatert.

Et kortvarig stoppested?

I 1997 hevdet tre biskoper i Den norske kirke at å likestille et homofilt parforhold med ekteskapet mellom mann og kvinne var kirkesplittende vranglære. En av disse tre, Sigurd Osberg, mente også at kirken burde akseptere homofilt samliv.

[ Synes biskop Veiteberg tar for lett på ekteskapet ]

Denne mellomposisjonen – altså ja til homofilt samliv og nei til en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse – synes å ha forsvunnet i Den norske kirke. Men det er omtrent her Terje Hegertun befinner seg. Flere ganger under lesningen av Det trofaste samlivet kjente jeg på en déjà vu. Argumentene minnet om det som ble fremsatt av den liberale fløyen i Den norske kirke for omtrent 25 år siden.

Slik sett blir det relevant å spørre om posisjonen som Hegertun inntar er bærekraftig. Eller blir mellomposisjonen hans et kortvarig stoppested på veien mot en full aksept av stort sett all seksuell aktivitet som omfattes av gjensidighet og samtykke?