Aktuell og rystende god dramaserie om slaveriet

Regissør Barry Jenkins forteller i en kommentar til sin egen tv-serie at han nølte med å lage den: Er vi ikke for lengst ferdig med slaveriet 150 år etter at det ble opphevet? Hvorfor skal vi se Cora som opplever grufull vold på en bomullsplantasje i Georgia? Hvorfor følge hennes flukt og se henne bli fanget inn av slaveeieren, igjen og igjen?

Svaret er at USA aldri har tatt et oppgjør med rasismen til tross for at landets uavhengighetserklæring hyller det som selvinnlysende at alle mennesker er skapt like og har rett til frihet.

[ Vi har mykje å lære om slaveriet og raseriet i USA ]

---

Dramaserie

The Underground Railroad

Regi: Barry Jenkins

Med: Thuso Mbedu, Chase Dillon, Joel Edgerton, Aaron Pierre, Amber Grey

10 episoder på Amazon Prime

---

Overfladisk

Jenkins refleksjoner rundt egen nøling i møtet med Colson Whiteheads roman The Underground Railroad er tankevekkende: På slutten av 1930-tallet samlet en amerikansk organisasjon (WPA) inn over to tusen intervjuer med tidligere slaver. Men disse vitnesbyrdene ble stuet vekk uten å bli gjort tilgjengelige i skoleundervisning og biblioteker. Tenk deg, skriver Jenkins, å ha levd som slave og oppleve at oppgjøret med undertrykkelse og vold bare ble overflatisk.

Han slår fast at det som i stedet fikk en skjebnesvanger innflytelse i det amerikanske samfunn, er Birth of a Nation (1915), der svarte framstilles som onde og dyriske. Den rasistiske stumfilmen fikk Ku Klux Klan til å gjenoppstå femti år etter at slaveriet ble opphevet. Verket regnes som et av de viktigste bidragene til filmhistorien.

For Jenkins blir dette en absurd kontrast til hvordan filmindustrien har forholdt seg til holocaust. Femti år etter at nazistene utryddet seks millioner jøder, laget Steven Spielberg Schindlers liste. Jenkins setter ikke likhetstegn mellom de svartes skjebne og folkemordet på jøder, men påpeker at hvis filmskapere kan lage filmer om holocaust, trengs det en ny tv-serie om slaveri – ikke minst når slagordet Make America great again hylles av hvit overmakt-grupper i USA.

[ TV-anmeldelse: En mesterlig historieleksjon om ofre for folkemord og slaveri ]

Oscar-vinner

Regissør Barry Jenkins er ingen hvem som helst i filmens verden. I 2016 vant han tre Oscar-statuetter for kritikerroste Moonlight, en film om en ungdom i Miami som må hanskes med sin homofile legning i et miljø der svarte gutter forventes å være machomenn. To år senere kom han med James Baldwin-adaptasjonen If Beale Street Could Talk, en bok som renner over av kritikk mot systemisk rasisme i USA.

Som barn hørte Jenkins en lærer fortelle at det fantes et hemmelig undergrunnstog som svarte kunne bruke for å flykte fra slavekår i sør. Nå vel, med årene forsto han at dette var en metafor for nettverket av hjelpere – abolisjonister – som var imot slaveriet og sto rede til å hjelpe flyktninger, litt beslektet med undergrunnsaksjonistene som hjalp jøder og andre nordmenn til Sverige under krigen.

[ Henriette Steenstrup har skapt en av Norges beste komiserier ]

Fantasy

Forfatter Colson Whitehead har brukt tog-metaforen i romantittel og handling i The Underground Railroad. Jenkins viderefører den som et fantasy-element i en tv-serie som pendler mellom det realistiske, poetiske og drømmeaktige. Tidsangivelsen er ubestemmelig og flytende – på 1850-tallet møter vi Coras mor, Mabel, og Coras flukt skjer etter borgerkrigen (1860-65) og opphevelsen av slaveriet.

Stadig beveger Cora seg ned under jorda, hun bærer en lykt gjennom mørke irrganger, stiger opp i toget som fører henne vekk til delstater hun tror kan gi henne en bedre framtid: Sør-Carolina, Nord-Carolina, Tennessee og Indiana. Men det som tilsynelatende er en idyll for frigjorte slaver i disse statene, viser seg på ulike måter å være kontrollert av hvit livsstil og overmakt.

Dessuten blir Cora, som i selvforsvar måtte drepe en hvit mann da hun flyktet første gang, regnet som kriminell og uglesett også blant mange svarte eks-slaver. Dermed er hun fritt vilt for slaveeieren som jakter henne så intenst. Ubehaget blir ikke mindre av at godseierens høyre hånd er Homer, en slavegutt på 11 år som stadig bidrar til å spore opp Cora.

Tredje episode er lagt til en landsby i Nord-Carolina befolket av fromme, men dypt rasistiske irer. Her går assosiasjonen til Anne Frank: Slik den jødiske piken og hennes familie gjemte seg for nazistene, må Cora og en venninne skjule seg på et loft og via et hull i veggen se truslene utfolde seg utenfor.

[ Regissøren bak Frontkjempere: – Jeg mener bestemt at dokumentarserien ikke hvitvasker ]

Rystende

Jenkins er en stor filmskaper. Han viderefører den poetiske fortellerstilen fra tidligere filmer, men de impresjonistiske penselstrøkene fra Moonlight og If Beale Street Could Talk er erstattet av mer dvelende scener. De uttrykker desperasjon etter ekstrem vold, men også lengsel og lykke på gården Valentine i Indiana der svarte bygger opp et liv som er verd å leve – helt til de hvite ikke tåler suksessen og ødelegger alt på redselsfullt vis.

The Underground Railroad er ingen hyggelig serie å se, men den er viktig for å forstå hvilke spor slaveri og rasisme har satt i USA.