Siri Meyer: – Jeg har et usentimentalt forhold til døden

I 2016 merket kunsthistorieprofessor Siri Meyer for alvor at kroppen var ute av balanse, bokstavelig talt. Hun hadde fått Parkinsons sykdom.

– Trommingen gir livsglede og er viktig for nervesystemet, forteller Meyer.

Livsomveltende opplevelser, som det å få en kronisk diagnose, er tema for boken Vendepunkter, som Meyer er redaktør for. Den utgis på Meyers eget forlag, Kalliope kunstbøker, til høsten.

Ta livet tilbake

Vendepunkter handler om de skjebnesvangre øyeblikkene, når du får et glimt av innsikt og livet skifter retning. I boken har Meyer invitert tolv mennesker til å skrive sin historie.

– Slike øyeblikk kjenner vi allerede fra Bibelen, i historien om Paulus’ omvendelse. I boken er jeg på jakt etter vår tids vendepunkter, sier Meyer.

Bidragsyterne har ulike livserfaringer. Peter Gembäck, tidligere pastor i pinsemenigheten i Knutby – nå snekker – forteller om sin tro og indre strid. Den dansk-kurdiske forfatteren og menneskerettighetsaktivisten Sara Omar skriver om oppvekt i en muslimsk familie. En annen forteller om veien fra synd til tilgivelse etter et drap, en om å bli nykter etter 22 år med heroin.

– Det som knytter dem sammen er evnen til å ta livet tilbake, kall det gjerne kreativ livsvisdom, sier Meyer.

Trehodet troll

Vi treffer Meyer hjemme i stuen på Kalfaret i Bergen, byen hvor hun har hatt mesteparten av sitt virke som fortolker av kunst. Foruten professoratet ved universitetet, er hun kjent som kritiker, skribent, festivalsjef og forfatter av bøker om kunst og kunstteori.

– I boken beskriver du sykdommen som et trehodet troll som kan sluke deg nådeløst med hud og hår.

– Ja, det var noe jeg strevde med i begynnelsen, da folk så meg komme gående med stokk. «Hvordan går det», spurte de bekymret. Det kunne være det eneste de sa. Per Fugelli som hadde kreft, opplevde det samme. «Jeg er ingen diagnose», sa han; «Jeg er Per».

Mange har alt som skal til for å få et bedre liv, det gjelder bare å stokke kortene på nye måter.

—  Siri Meyer

– Kan kunsten være til hjelp når livet vender?

– Absolutt. Kreativitet handler ofte om å foreta uventede koblinger av elementer som ikke hører naturlig sammen. Se bare på fotografiet av kunstneren Andreas Dyrdal som henger over skrivebordet mitt. Motivet er en ballong – med plaster. Sår, skade, fare, assosiasjoner som vanligvis er forbeholdt plasteret, smitter over på ballongen og gir den en ny mening. Den blir nesten levende, et skadeskutt vesen. Men i neste øyeblikk letter den og svever. Slik er det med livskriser også: Mange har alt som skal til for å få et bedre liv, det gjelder bare å stokke kortene på nye måter. Som en av forfatterne i Vendepunkter skriver: kreften ga meg livet i gave.

Trommer mot Parkinson

Meyer deltar i et forskningsprosjekt ledet av forskeren Kjetil Vikene, hvor man undersøker effekten av musikk på pasienter med Parkinsons sykdom.

– Er det derfor du lærer deg å tromme?

– Ja, det er aldri for sent å bli trommeslager, ler Meyer, som selv merker at trommingen er til hjelp.

På nettsiden Forskning.no forteller Vikene hva musikk kan gjøre for pasienter med Parkinsons sykdom, en sykdom som fører til at nerveceller i deler av hjernen blir ødelagt. Den spesifikke skaden i midthjernen er intimt knyttet til rytmikk på måter som gir lovende perspektiver medisinsk sett. Det er nemlig i denne delen at hjernen vår plukker opp pulsen i musikken, selve «beat-en» som knytter sammen rytme og bevegelse. I de siste årene har man funnet ut at rytmisk terapi også kan bidra til å redusere kognitive symptomer.

– Forskere har dokumentert at estetiske opplevelser som musikk øker dopaminproduksjonen i hjernen. For personer med Parkinsons er det nettopp dette virkestoffet det er manko på. Så ja, man trommer seg til et bedre liv, sier Meyer.

Hjernebanken

I januar skrev NRK om at Meyer har valgt å donere hjernen sin til forskning på Parkinsons sykdom. Haukeland Universitetssykehus har et mål om å opprette en egen nasjonal «hjernebank», som skal kunne inneholde flere hjerner enn det ligger til rette for i dag.

– Var det en avgjørelse som var vanskelig å ta?

– Nei, jeg har et usentimentalt forhold til døden. Og dette er en viktig sak for fremtidige generasjoner.

Jeg har et usentimentalt forhold til døden.

—  Siri Meyer

Det er jo ikke mulig å forske på noe hvis selve forskningsgjenstanden mangler, fortsetter Meyer. Hvor ville kreftforskningen vært uten donasjoner?

– I begynnelsen visste man lite om kreft; man trodde alle kreftsykdommer var like. I dag vet vi bedre, og har mange behandlingsmetoder. Parkinson er ikke én, men flere varianter av sykdomsforløp som kan ha ulike årsaker. Målet må være å få kunnskap nok til å kunne å imøtekomme den enkeltes behov.

Gripe øyeblikket

– Hvordan ser du på fremtiden?

– Den tenker jeg minst mulig på. Sykdommen lar seg jo ikke stoppe. Da må man gripe øyeblikket og holde det fast med begge hendene. Har du lyst til å gjøre noe morsomt, kan det ikke utsettes. Men på den andre siden driver jeg jo et forlag, og der må man tenke langsiktig.

Ellers fortsetter Siri Meyer å skrive.

– Det er noe magisk ved språket. En av forfatterne i Vendepunkter var i ferd med å gi opp. Han var traumatisert. Det han skulle fortelle var så vondt, at ordene vek unna. Men så fikk han en ide; han skiftet fra bokmål til nynorsk. Og dermed fikk teksten helt uvanlige kvaliteter, ordene vibrerte.