Norsk film har alltid vært – kanskje overraskende – nokså urbant orientert, handlinger fra Oslo er godt overrepresenterte. Dette trekket ble tydelig sent på 1990-tallet, da en rekke historier fra Bygde-Norge kom til overflaten: I den hjemlige filmhistoriens mest utskjelte periode handlet kinoopplevelsen overveiende om unge, urbane kvinner som opplevde de forferdeligste ting i innsnødde og grisgrendte østlandsdalfører. Filmversjonene – uavhengig av sjanger – av livet på det norske landet er stort sett fortalt utenfra, gjennom byens øyne.
---
Dramakomedie
Velkommen til Utmark
Serieskaper: Dagur Kári, Kim Fupz Aakeson
Med: Marie Blokhus, Stig Henrik Hoff, Tobias Santelmann
HBO Nordic
---
Skrevet av en «manusmaskin»
Den HBO-aktuelle serien Velkommen til Utmark gir et ikke nødvendigvis etterlengtet gjensyn med karikerte bygdetullinger, og denne gangen er ikke fortellerperspektivet fra Oslo, men fra København. Serieskaper Kim Fupz Aakeson slo gjennom som manusforfatter med Den eneste ene i 1999 og i dag teller den imponerende omfangsrike filmografien over tretti titler.
Aakeson har blitt omtalt som en «manusmaskin». I presentasjonen av norskproduserte Nåde (2012), ble manuset omtalt som noe «han fant i skuffen». 62-åringen har også samarbeidet med det norske selskapet Paradox og regissør Hans Petter Moland to ganger, med de mørke komediene En ganske snill mann (2010) og Kraftidioten (2014). Begge ble vist under filmfestivalen i Berlin.
Gjennomkorrupt
Velkommen til Utmark, produsert av Paradox og regissert av islandske Dagur Kari, foregår i en bygd med pittoreske finnmarksvidder og et gjennomkorrupt offentlig liv. Lensmannen Willmann (Nils Johnsen) pådrar seg spillegjeld under pokerlag med stedets øvrige kjøp- og embedsmenn og snur ryggen til spritsmugling. En begravelsesagent (Niklas Gundersen) tar svart betalt og driver med ulovlig utleie og andre misligheter. Sauebonden Finn (Tobias Santelmann) blir trakassert av stedets småkonge og smuglersjef, samiske Bilzi (Stig Henrik Hoff). Tragedien skyter fart idet Siri (Marie Blokhus) forlater den mutte sauebonden til fordel for den skrytete og dominerende Bilzi.
[ «Frontkjemperne» gir et selektivt utvalg fra et etisk vepsebol ]
Karikaturer
Eller er det en komedie? Stemningsskiftene og sjangerblandingen gjør Velkommen til Utmark vanskelig kategoriserbar. Lovløsheten, pokerspillingen og duell-aktige dialoger mellom menn i store, åpne landskap gir serien et markant western-preg, men skal vi le eller gråte av den?
Det føles mest som staffasje, som lettvinte kjekkaserier.
— Einar Aarvig
Fra serieskaperen side, er nok fasiten at humring skal blande seg med tristesse og hevnlyst. Det lages mørk humor av selvmordsforsøk, kroniske tarmsykdommer og prostitusjon, men mer utfordrende er det å forholde seg til et barn som blir vitne til familievold. Vold i nære relasjoner, utført av karikaturer på ressurssvake mennesker krever mesterlig balansert håndverk og en særegen empati med de involverte for å fungere, noe det utrolig nok gjorde i biografifilmen I, Tonya fra 2017.
I Velkommen til Utmark oppfattes slike overskridelser som en enkel og spekulativ måte å skape drama på.
[ Knutby-dokumentaren glemmer aldri at den handler om menneskelige tragedie ]
«Politisk ukorrekt»
De utskjelte norske filmene fra drøye tjue år siden var en del av fellessamtalen, skapte man en film, var den garantert kinodistribusjon og oppmerksomhet. Med digitalt innspillingsutstyr og ditto publisering, er det langt lettere å skape og offentliggjøre fortellende levende bilder i dag, utfordringen er synlighet; å fortelle verden at historien finnes. Drøye, tabubelagte virkemidler har, helt siden starten, vært et sentralt trekk ved strømmeindustrien, og det synes opplagt at volden, rusen og menneskesynet i Velkommen til Utmark er grep egnet å gi serien internasjonal oppmerksomhet.
Og det er ikke umulig at «herlig politisk ukorrekte» innslag som rullestolbrukere, transpersoner og menneskehandling av albanske prostituerte vil utløse seertallfremmende debatter.
Handlingsfattig
Problemet er at det føles mest som staffasje, som lettvinte kjekkaserier. Serieskaper Aakeson har ikke egentlig noe på hjertet her, og selv om Dagur Karis regi byr på stilsikre bilder og taktil atmosfære, føles det aldri som om noe står på spill, her er ingen invitasjoner til å bry seg. Det hjelper heller ikke at serien mangler en definert fremdrift, den er såpass handlingsfattig at man utmerket kan hoppe over en episode eller to uten å miste noe vesentlig.
Resultatet er et dansk-islandsk-norsk HBO-produkt som slites i stykker av å bli dratt i ulike retninger: Seriens lidderlige kjøp- og embedsmenn har noe umiskjennelig dansk over seg, den indie-aktige westerntilnærmingen er en islandsk spesialitet. De inspirerte norske skuespillerne makter å lage minneverdige typer av sine karikerte rollefigurer, men den usikre måten handlingen bruker dem på, gjør at Velkommen til Utmark neppe er en serie for evigheten.
