Anmeldelser

Lydhøre folketonebearbeidelser fra Kåre Nordstoga

ANMELDELSE: Nordstoga leverer på høyt nivå under Oslo digitale Kirkemusikkfestival. Men en hel time med høyt nivå er veldig lenge

Oslo Kirkemusikkfestival er heldigital i år, noe som medfører at programmet er komprimert til syv konserter som lages som tv-produksjoner. Man kan kjøpe billett til konsertene og oppleve dem så ofte man vil gjennom hele april, hvis jeg har skjønt det rett. Det kan anbefales, her er det mye fint. Fem av konsertene ble også sendt på radio i løpet av påskeuken. Veldig tilgjengelig, med andre ord.

Konserten med domorganist Kåre Nordstoga ble sendt i radioen Langfredag. Her urfremfører han tolv egne folketonebearbeidelser. Stykkene blir fremført som ett stort verk og tar en time. I løpet av denne timen viser han en imponerende rikdom av måter å behandle en folketone på, av ideer, ikke minst klanglige.

---

Konsert: Kirkemusikk

Kåre Nordstoga

Tolv folketonepreludier, Oslo Kirkemusikkfestival

Ble sendt i NRK Klassisk på langfredag, og kan høres digitalt frem til 26. april

---

Kåre Nordstoga

En usnobbete kirkemusiker

Kåre Nordstoga er om ikke et urosentrum så i alle fall et kraftsentrum i norsk kirkemusikk og musikkliv overhodet. Han er en av Skandinavias fremste orgelutøvere, har gitt ut en lang rekke egne plater, mye Bach, samt medvirket på like mange, og er aktiv som konsertorganist både her til lands og internasjonalt. Ikke minst har han et utstrakt samarbeide med norske folkemusikere. I tillegg til alt dette er han en seriøs og usnobbete kirkemusiker i Oslo Domkirke, et forbilde for hele norsk kirkemusikkliv.

Som utøver er han solid. Spillet har overskudd, men er alltid avbalansert og intelligent utformet. Du får ikke ekstravaganse med ham, du vil ikke finne noe som er vilt, rart eller skjørt, men du vil alltid få høy kvalitet. Dette lar seg gjenkjenne også når han er i rollen som komponist.

Skrevet for «stort orgel»

De tolv folketonepreludiene er skrevet i et inviterende tonespråk, lett moderne, med mange åpne klanger, altså klanger som ikke lar seg definere som dur eller moll, dissonerende eller lignende. Nordstoga har åpenbart inngående kjennskap til slåttemusikken, dens harmoniske univers, skalaer og figurtyper. En religiøs folketone, en salmetone, ligger til grunn for hvert enkelt stykke. Rundt disse er det flettet forskjellige typer figurer som henspiller på folkemusikken i sitt mangfold. Ofte går melodien og disse figurene i hver sin «toneart». Et godt eksempel er bearbeidelsen av «Den store, hvite flokk».

Hør på det nydelige partiet i stykket «Korset vil jeg aldri svike» hvor en stor, mørk fløyte spiller melodien mens figurer fra bittesmå fløyter ligger på toppen.

—  Tore Hegdahl

Det som gjør størst inntrykk på meg, er måten han bruker klangfargene i orgelet. Verket er spesifikt skrevet for «stort orgel». Med det menes ikke et orgel som kan spille sterkere enn andre orgler, men et instrument med flere klangfarger. Oslo Domkirkes store orgel har et vell av ulike klanger. Særlig noen av fløytestemmene er virkelig rørende. Og Nordstoga er lydhør nok til å benytte seg av dem. Hør for eksempel på det nydelige partiet i stykket «Korset vil jeg aldri svike» hvor en stor, mørk fløyte spiller melodien mens figurer fra bittesmå fløyter ligger på toppen. Et annet fint sted er åpningen av «Overmåte full av nåde», der den vemodige melodien er omgitt av en (like vemodig) stemme som liksom bølger rundt den. Verket slutter også med kanskje det vakreste øyeblikket av alle, en versjon av «Dagsens auga sloknar ut». Helt stille og fredelig, slik orgelet, og nesten bare orgelet, kan. Dette var høydepunktet på hele konserten for meg. Det stedet hvor komponist og utøver tillater seg å være litt, bare ørlite, sensuell.

Kåre Nordstoga

Én time er lenge

Stykkene til Nordstoga føyer seg inn i tradisjonen av kirkelig bruksmusikk. Dette er et honnørord, en tradisjon og en holdning til musikk som strekker seg tilbake til Bach og enda lenger. Så vidt jeg kan vurdere ville hvert enkelt av stykkene i dette verket hatt en interessant og fin form hvis det fikk stå alene. Nok variasjon, mange farger, mange uttrykksfulle øyeblikk, og ingen tomme effekter.

Svakheten viser seg når de tolv stykkene blir fremført som en helhet. En time med musikk er lenge og krever at det blir arbeidet med formen på hele forløpet. Det blir det knapt her, og dermed viser musikken sin begrensning. Høydepunktene – så å si hvert eneste stykke går opp i full styrke minst én gang – står i veien for hverandre. Helheten får en slags uro over seg. Det er stadig nye ideer, uten at vi egentlig kommer noe sted. Tross all variasjonen begynner i hvert fall jeg etter en stund å lengte etter noe som er helt annerledes. Noe virkelig meditativt, noe virkelig fortvilet, en yr glede, en sentimentalitet – hva vet jeg?

Altfor mange konserter, og enda flere plater, synes å være planlagt etter det prinsippet at hvis man bare hauger på med alt som er bra, så vil helheten også bli bra. Men nei. Selv den mest geniale musikk trenger i lengden å bli avløst av noe som er helt annerledes. Og enhver konsert eller plate må inneholde minst ett øyeblikk av ekte lidenskap, ekte schmalz. Det er nå min personlige mening.

Les mer om mer disse temaene:

Tore Hegdahl

Tore Hegdahl

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser