Det er noe gammeldags over Bettina Smiths utestemme

For ganske mange år siden var en operasanger gjest hos Titten Tei og Sjonkel Rolf i barne-TV. Jeg trenger vel ikke å forklare Vårt Lands lesere hvem Titten Tei er? Uansett, mot slutten av programmet skulle Titten Tei legge seg, og den berømte sangeren skulle synge godnattsangen. Selv om det absolutt var mezzo voce, som det så vakkert heter når operasangere synger svakt, så krøllet det seg kraftig i mitt barnesinn: Kunstig og rart var det, sammenlignet med de koselige stemmene til foreldrene mine. Paradokset er jo at stemmen, vårt eget personlige instrument, ofte mister sitt personlige preg når den blir kultivert til klang, kraft, jevnhet, presis intonasjon og så videre, og blir et proft musikkinstrument. I verste fall blir stemmen det minst personlige av alle instrumenter.

I verste fall blir stemmen det minst personlige av alle instrumenter.

—  Tore Hegdahl

Sangerinne-klang

Jeg blir minnet på dette når jeg hører den nye platen til den norske mezzo-sopranen Bettina Smith. Dette er en sanger med en imponerende merittliste. Hun har opptrådt på operascener over hele verden og er professor i sang ved universitetet i Stavanger. Hun er en erfaren formidler med masse kropp i stemmen. Samtidig har hun hva jeg vil kalle en sangerinne-klang tvers gjennom hele platen. Jeg finner ikke noe bedre ord for det. Bare i noen få korte glimt lar hun denne klangen sprekke opp og kommer helt nær med stemmen sin. Hvorfor ikke hele veien? Selv etter å ha hørt på klassiske sangere i et halv liv, står dette fortsatt som en gåte for meg. Smith er jo ikke den eneste som synger på denne måten. Eller er det jeg som ikke oppfatter poenget med kunst og kunstens kunstighet?

---

Album: Klassisk

The Artist’s Secret

Bettina Smith, mezzo-sopran

Jan Willem Nelleke, piano

Lawo 2021

---

Platen inneholder det tyskerne kaller Lieder, altså sanger med pianoakkompagnement, og utvalget er interessant: Musikk av kvinnelige komponister født i siste halvdel av 1800-tallet. Mange navn som er nye for i alle fall meg. Særlig nederlandske Henriëtte Bosmans fikk jeg lyst til å høre mer musikk av. Stilmessig spenner utvalget fra romantikk til tidlig modernisme. Pianist er Jan Willem Nelleke, også han nederlender.

Herlig sagmugg og svette

De sterkeste øyeblikkene på platen, i mine ører, er der hvor Smith får vist sin evne til å dramatisere. Særlig i de to sangene av nevnte Bosmans lukter det herlig sagmugg og svette av tolkningene hennes. Flott. Sangen «The artist’s secret», som har gitt tittel til platen, har flere steder hvor hun er i det aller dypeste leiet, hvor det grenser til tale-sang. Her føler jeg at jeg får tak i henne. Det er også et nydelig sted midt i sangen, hvor hun går opp i høyden i pianissimo, med helt særegen klang. Et annet fint eksempel er sangen «Eight o’clock» av Rebecca Clarke.

Jeg ble også rørt av «Schliesse mir die Augen beide» av Luise Greger, en utrolig vakker sang i Schumann-tradisjonen. Her viser Smith sin legato, altså at tonene henger sammen som i en bølge. Klangen er fin i dybden, og i det hele tatt når hun synger svakt – nydelig på slutten, for eksempel.

Musikk for små rom

Jo, det er øyeblikk her som viser hvilken formidler hun er, og der jeg får tak i henne. Men så glipper hun fra meg igjen, og inn i sangerinne-rollen. Og saken er at det er der hun befinner seg på hele platen, med noen små unntak. Det er en type klang som i alle fall ikke slipper meg igjennom, inn til sjelen i musikken. Det er for mye vibrato, det er anstrengt i høyden, og ikke minst er det en gjennomgående ute-stemme som i for liten grad blir nyansert når teksten beveger seg inn i ømme følelser. Jeg mener, hva har vi musikken til? Det er også flere problematiske topp-toner her, for eksempel i Lili Boulangers «Attente».

Jeg innser det bakvendte i å beklage seg over at en operasangerinne høres ut som en operasangerinne. Det aner meg også at de koselige stemmene til foreldrene mine ville falt sørgelig igjennom på for eksempel Berliner Staatsoper, hvor Bettina Smith debuterte i 2001. Likevel er det som om det er noe visst gammeldags over klangen vi hører på denne platen. De siste la oss si tredve årene synes jeg å ha merket en dreining bort fra denne typen klang hos sangere, over mot en slankere, mer avspent og mindre vibratofylt syngemåte – naturligere, med ett ord. Ikke minst har jeg inntrykk av at sangerne er flinkere til å nyansere klangen etter omstendighetene og bruke inne-stemme når det trengs. For eksempel i slike lieder, som jo er musikk for små rom.

Jeg innser det bakvendte i å beklage seg over at en operasangerinne høres ut som en operasangerinne.

—  Tore Hegdahl

Kanskje er det en frukt av interessen for originalinstrumenter og historisk spillestil? For to hundre år siden var jo nær sagt alle instrumenter svakere enn tilsvarende er i dag, og rommene det ble musisert i, var jevnt over mindre. Erfaringene på dette området har opplagt smittet over på hele det klassiske musikkfeltet. Dermed har også klassisk musikk tatt et skritt nærmere andre musikksjangere og stilidealene der – musikk hvor det personlige preget står i fokus, og inne-stemmen regjerer. Var det noen som sa Ole Paus?

For få farger

Jeg er altså ikke så overbevist av Bettina Smiths nye plate, tross noen fine øyeblikk, og det er først og fremst den store, vibratorike klangen som står mellom meg og henne, mellom meg og musikken. Denne klangen kan fungere fint som ett enkelt uttrykk blant mange, men her blir den brukt over hele linjen. Det er på en måte sånn hun synger. For meg blir det for få farger. Særlig savner jeg ømhet når hun går opp i høyden.

Jeg spør meg også hvem denne platen er laget for, hvem som er lytteren. Lieder er jo en hard-core sjanger, selv for klassisk musikk å være, og i dette tilfellet er det som om det ikke er tatt hensyn til lytteren i det hele tatt. 8–10 slike lieder på rappen er mer enn nok for de fleste, selv med den mest fargerike og nyanserte musisering. Her er det 25 stykker. Hva har man plateselskaper og produsenter til? Det gjorde inntrykk på meg da Leif Ove Andsnes ga ut de store, sene Schubert-sonatene på starten av 2000-tallet. På hver CD var den én sonate og et knippe lieder. Både sonatene og sangene tjente på dette, og ikke minst tjente vi lyttere på det. CD-er jo til for lytterne.