Det er noe gammeldags over Bettina Smiths utestemme

For ganske mange år siden var en operasanger gjest hos Titten Tei og Sjonkel Rolf i barne-TV. Jeg trenger vel ikke å forklare Vårt Lands lesere hvem Titten Tei er? Uansett, mot slutten av programmet skulle Titten Tei legge seg, og den berømte sangeren skulle synge godnattsangen. Selv om det absolutt var mezzo voce, som det så vakkert heter når operasangere synger svakt, så krøllet det seg kraftig i mitt barnesinn: Kunstig og rart var det, sammenlignet med de koselige stemmene til foreldrene mine. Paradokset er jo at stemmen, vårt eget personlige instrument, ofte mister sitt personlige preg når den blir kultivert til klang, kraft, jevnhet, presis intonasjon og så videre, og blir et proft musikkinstrument. I verste fall blir stemmen det minst personlige av alle instrumenter.

Sangerinne-klang

Jeg blir minnet på dette når jeg hører den nye platen til den norske mezzo-sopranen Bettina Smith. Dette er en sanger med en imponerende merittliste. Hun har opptrådt på operascener over hele verden og er professor i sang ved universitetet i Stavanger. Hun er en erfaren formidler med masse kropp i stemmen. Samtidig har hun hva jeg vil kalle en sangerinne-klang tvers gjennom hele platen. Jeg finner ikke noe bedre ord for det. Bare i noen få korte glimt lar hun denne klangen sprekke opp og kommer helt nær med stemmen sin. Hvorfor ikke hele veien? Selv etter å ha hørt på klassiske sangere i et halv liv, står dette fortsatt som en gåte for meg. Smith er jo ikke den eneste som synger på denne måten. Eller er det jeg som ikke oppfatter poenget med kunst og kunstens kunstighet?