Bent Sørensens Matteuspasjon er etterlengtet

Det føles merkverdig å sitte oppe på galleriet i Oslo Domkirke og se utover rommet. Der nede i kirkerommet går spill levende musikere og sangere rundt og forbereder seg til åpningskonserten på Oslo Kirkemusikkfestival. Jeg har ikke sett så mange mennesker samlet på flere måneder, og bare lyden av Ensemble Allegria og Det Norske Solistkor som varmer opp fyller meg med forventning. Oppe på galleriet er vi to kritikere, en festivalsjef og to som jobber for festivalen – vi er de heldige fem utenom NRKs opptaksteam som skal få høre Bent Sørensens Matteuspasjonen for første gang. Det føles symboltungt at datoen er 12.mars 2021, på dagen ett år siden Norge stengte ned det meste grunnet koronaviruset.

Det låter om en drøm der man ikke helt kan sette fingeren på hva som er galt. Men noe er det.

—  Sunniva Thomassen

Det har ikke vært noen selvfølge at Sørensens verk skulle se dagens lys. I jubileumsåret 2020 ble Oslo Kirkemusikkfestival avlyst dagen før åpningskonserten 13.mars. Festivalsjef Bente Johnsrud og medarbeiderne har imponerende nok greid å gjennomføre festivalen, ved å planlegge for flere mulige scenario hele veien. Noen av de største hendelsene fra det planlagte jubileumsprogrammet ble isteden lagt til årets heldigitale festival, som strømmes på NRK TV og radio i påsken. Og nettopp påsken, lidelsen og seieren over lidelsen er betimelig nok tema for Oslo Kirkemusikkfestival 2021.

[ Kirkemusikkfestivalen dropper alle fysiske konserter i 2021 ]

---

Konsert

Bent Sørensen: Matteuspasjonen (urfremføring)

Åpningskonserten Oslo Kirkemusikkfestival 2021

Medvirkende: Grete Pedersen, Det Norske Solistkor, Ensemble Allegria.

Tatt opp i Oslo Domkirke fredag 12.03.21.

Strømmes på NRK TV i påsken 2021, sendes i radio på NRK Klassisk skjærtorsdag kl. 19.30, og utdrag vises på Hovedscenen i NRK 1. påskedag.

---

Tåkelegger lidelsen

Bent Sørensens Matteuspasjon handler imidlertid ikke om lidelsen som en direkte størrelse slik jeg hører den, men føles heller som en dump smerte som ligger under overflaten. Musikken bringer stadig frem et tåkelandskap, vekslinger mellom dur og moll og noe midt imellom, som en drøm der man ikke helt kan sette fingeren på hva som er galt. Men noe er det, noe lurer i orkesterets skygger under de klangfulle melodilinjene i koret i første satsen, en langsomt nedadgående spiral som stadig videreføres av nye stemmer som nesten umerkelig kommer inn i et lysere leie.

Dette elementet står igjen for meg som noe av kjernen i hele Sørensens Matteuspasjon – de stadige synkende klangene, og tåken av fremmede toner under overflaten. Det er i så måte et enda bedre bilde på det siste året, der dagene har gått i en strøm av ustø hukommelse og merkelig tidsfølelse. Sørensens verk avslutter da også med å gå inn i den samme tåken som innledet pasjonen både tekstlig og musikalsk – påskemorgens klarhet lar vente på seg. Imidlertid er de ti satsene ispedd pasjonens kontraster gjennom tekster som omhandler livet og kjærligheten – ja til og med erotikken – der sitater fra Matteusevangeliet møter fragmenter hentet fra nyere diktning. Orkestreringen er nydelig, tidvis med kontrasterende klangfarger i ensemble og kor samtidig eller som motsetninger i gruppepartier etter hverandre. Andre ganger går uttrykkene sammen, som i første satsen der strykerne parafraserer og foregriper sangernes utsagn, nærmest en kanon i sukkende talerytmer. Den historiske kirkemusikken skinner svakt igjennom, med kirkeklokker, tilløp til fuger og en koral (sats 3) som i hvert fall i rytme og uttrykk er i Bachs ånd. Som Arne Nordheim sa om Sørensens musikk: «Det minner meg om noe jeg aldri har hørt!» Det er et vakkert og underlig verk.

[ Teolog: – Jeg var allergisk for orgel ]

Utfordrende uten publikum

Å skape en energi som når ut gjennom skjermen er utfordrende, og konsertøyeblikkets magi må være enda vanskeligere å skape uten noen å rette utøvelsen mot. Utover i konserten dalte naturlig nok energien noe hos utøverne, og kor og ensemble kunne bli litt for private. Strykernes crescendi med haltende pizzicato i femte sats Crucifixus kunne stavret seg frem enda mer uttrykksfullt ufullkomment. Sangernes påfølgende a capella-parti og åttende sats Magdalena mistet noe retning. Men som helhet var fremføringen fascinerende.

Dette elementet står igjen for meg som noe av kjernen i hele Sørensens Matteuspasjon – de stadige synkende klangene, og tåken av fremmede toner under overflaten.

—  Sunniva Thomassen

Dirigent Grete Pedersens nyanserer dynamikken i de ulike gruppene, slik at de musikalske lagene av motsetninger fungerer sammen. Det Norske Solistkor viser sine styrker som ikke alltid er like selvsagte: I første sats klinger melodilinjene tilbakeholdt men tett, det klinger nært og menneskelig. En klanglig åpenbaring gir meg gåsehud i det sollyset faller inn i musikken med Edith Södergrans ord «I slør av tåke/ med morgengryets glimmer på min hjelm». Ensemble Allegria med blåsere har gjennomgående årvåkenhet og nerve, selv om de oftest viser seg fra sin dannede side i dette verket. Noen ganger viser mørket seg endelig mer åpenlyst, slik som gjennom snerrende strykeklang i klagesatsen VI Lament, og i det dirrende, men statiske svellet i dynamikk når mørket faller over landet i satsen VII Tenebrae. Sistnevnte munner ut i et parti hvor korets basstemmer og to kontrabasser skraper seg nedover i register – en åpenbar feil for enhver student i orkestrering, fordi bassene presser stemmens register og to like instrumenter intonerer aldri helt likt. I Sørensens Matteuspasjon skaper det imidlertid en selsom stemning, og former en kontrast til sopranstemmen som flyter over mørket.

Når mørket senker seg, endres tekstene seg tematisk mot et større mørke, mot døden og mot Gud. Igjen legger disen seg, slik som i begynnelsen av verket, men likevel med en større ro. Harmoniene brer seg nedover og utover, synker, men stopper så opp i et spørsmålstegn, uventet. Lysner det nå, omsider?