Hele folket i arbeid: Heikki Holmås mener han har løsningen for det grønne skiftet

Statens inntekter fra oljevirksomhet skal fra 2030 utelukkende brukes til å finansiere klimakutt og klimatilpasning i Norge og utviklingsland, skriver Heikki Eidsvoll Holmås i en ny bok. Dette er krutt!

Holmås satt 16 år på Stortinget for SV, og fikk med seg litt over et år som utviklingsminister. Det er med andre ord en mann som kan politikk. Så hva bringer Holmås av nye ting til torgs i boka Kloden brenner. Hva må gjøres?? Ifølge ham selv presenterer han et veikart for et reelt grønt skifte. Holmås tar ingen snarveier, og boka er krevende, nærmest nerdete, fordi et veikart nødvendigvis må bli noe teknisk. Holmås er bærekraftsjef i Multiconsult, et fellesskap av ingeniører. Han er naturlig nok det vi kaller en teknologioptimist.

[ – Det norske demokratiet er sårbart for russisk etterretning ]

Ingen påskekrim – men nødvendig

Boka er derfor ikke som påskekrimmen, som du gjerne tar med deg i sekken til fjells. Men dette er et særdeles viktig bidrag for alle opptatt av klima, og ikke minst for arbeidslivets organisasjoner. Holmås har stor respekt for fagbevegelsen, og har vanskelig for å se for seg et gjennombrudd i norsk klimapolitikk uten arbeidsfolkets deltagelse og aksept.

---

Bok: Sakprosa

Heikki Eidsvoll Holmås

Kloden brenner. Hva må gjøres?

Res Publica, 2021

---

Boka har tre bærende deler. «Svart krise» gir oss en beskrivelse av nåsituasjonen. Og sannheten er tøff: Vi vil ha store problemer med å nå Paris-avtalens mål om en begrensning av gjennomsnittlig temperaturøkning til bare 1,5 grader. Alle CO2-utslipp fra olje, kull og gass som vi henter ut etter 2030, vil måtte suges ut av atmosfæren, skriver Holmås.

Boka forholder seg ikke til ønsket om å diskutere økonomisk vekst som problematisk.

—  Andrew P. Kroglund

De to neste delene heter «grønne løsninger» og «hva må gjøres?». Om boka blir for detaljert å pløye seg gjennom, vil jeg anbefale nettopp den siste delen. Den inneholder underkapittelet «Grønn dugnad – ti grep for et fossilfritt Norge». Den er politisk uhyre interessant, og vil kunne være med oss som en premissleverandør for videre debatt frem mot stortingsvalget.

LO og NHO ofte bakstreversk

Holmås vil at folk skal ha muligheten til å fortsette med å jobbe i sitt felt, gjennom det han kaller «en sektorvis omstilling». Holmås skriver: «Virkemidler som ikke innrettes på den måten, har liten sjanse til å lykkes med det som jeg oppfatter som avgjørende, nemlig å samle fagbevegelsen til innsats for en rask omstilling av Norge til et nullutslippssamfunn.»

[ «Bill Gates slår et klart slag for det offentliges rolle i det grønne skiftet.» ]

Dette er med andre ord ingen bok som forholder seg til dypøkologiske dragninger eller ønsket om å diskutere økonomisk vekst som problematisk. Holmås går heller rett på og forholder seg til CO2-utslipp fra bruk av olje, kull og gass i Norge og krever derfor elektrifisering av sokkelen. Samtidig er han tydelig på at utslippene ved forbruk av den oljen og gassen vi eksporterer og tjener store penger på, er om lag 30 ganger så stor som utslippene fra produksjonen. Han krever at vi også skal ta ansvar for det.

Men både LO og NHO har medlemmer som opplever behovet for nullutslipp av klimagasser som en trussel. Dynamikken er slik, skriver Holmås, at det er de som er for å bevare ting som de er, som får siste ord i debatten. LO og NHO, ifølge Holmås, «…har derfor lett for å fremme forslag om hva Norge skal gjøre mer av for å kutte klimagassutslipp, men har store problemer med å si hva vi skal gjøre mindre av.»

[ «Imponerende roman om økologisk katastrofe.» ]

Næringslivet fremstår likevel mer endringsvillig enn fagforeningene. Det nyfusjonerte Aker Solutions, for eksempel, har som målsetning å ha én tredjedel av omsettingen innenfor fornybarsektoren i løpet av 2025, og to tredjedeler innen 2030. Dette hilser Holmås velkommen, og påpeker at dette er lettere å gjennomføre når folk kan fortsette å jobbe med gode arbeidskamerater, beholde tariffavtalene og bygge videre på den kompetansen de har opparbeidet gjennom arbeidslivet.

Klimakrise er begrepet vi må bruke

Vi kan ikke tillate oss at politikere og det offentlige Norge fortsatt bare forholder seg til det de kaller «klimautfordringen», skriver Holmås. De må bruke begrepet «klimakrise», med alt det det innebærer. Ellers risikerer vi at klima blir behandlet som en eller annen byråkratisk størrelse. Det har vi ikke tid til. Holmås vil derfor at klima- og energipolitikken samordnes i et nytt Klima-, energi og miljøverndepartement, som etablerer en rullerende klima- og energiplan med mål om nullutslipp i 2030. «Departementet skal rapportere på måloppnåelse og oppdaterer tiltak og virkemidler i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.»

Det mest radikale forslaget er at statens inntekter fra oljevirksomhet fra 2030 skal gå uavkortet til å finansiere klimakutt og klimatilpasning.

—  Andrew P. Kroglund

Men også kommuner og fylkeskommuner må etablere et klimabudsjett knyttet til kommunens budsjett og økonomiplan, med årlig rapportering av tiltak for å nå nullutslipp i 2030, krever Holmås. Dette er kanskje for radikalt for noen, men det er fullt mulig. Det vet vi nå etter at Oslo kommune har gjort det i flere år. Holmås underbygger sine krav med fakta.

Men det mest radikale forslaget Holmås kommer med forblir likevel at statens inntekter fra oljevirksomhet fra 2030 skal gå uavkortet til å finansiere klimakutt og klimatilpasning i Norge og utviklingsland. Det ville ha vært en litt av en gamechanger! Alle mann til pumpene!