Johan Kvandals musikk har blitt et kjølig univers

Fra plateselskapet Lawo kommer den ene utgivelsen smalere enn den andre, og deres siste må være den smaleste noensinne. Det er en plate med kirkelig bruksmusikk av komponisten Johan Kvandal, musikk i saklighetens tegn, uten store fakter eller sterke følelser, som aldri forsøker å være smektende eller fortryllende, og som også blir spilt nettopp slik. Musikerne er veldig trofaste mot stilen. De spiller så lite smektende at det nesten er fascinerende i seg selv. Spørsmålet er om vi dermed går glipp av noe fint.

Ingen eksperimentator

Johan Kvandal, som døde i 1999, var en viktig komponist i etterkrigstidens Norge, uten noen gang å bli det som i dag kalles hip. Han var ingen eksperimentator. Han fant sitt tonespråk i den bitonale neoklassisismen som var så typisk for midten av forrige århundre. Dette var en stilretning som styrte unna hjerte og smerte, men som i gode øyeblikk kunne ha en egenartet, kantete sjarm. Musikken hadde melodier og akkorder bygget på de gode gamle dur- og moll-skalaene, men brukt på en dissonerende måte. Det estetiske idealet var saklighet («neue Sachlichkeit») og spilleglede. Hovedsaken var på en måte selve tonene, ikke følelsene de eventuelt vekket. Stilen hadde sterk innflytelse i norsk musikkliv. De som husker musikken til den opprinnelige Karius og Baktus-filmen fra 1954, vil vite hvilken klangverden jeg snakker om. Det ble skrevet mye tørr bitonal musikk, men gode komponister klarte å lage ekte kunst også innenfor denne rammen.