Max Manus-roman fremstiller nordmenn som krigsprofitører og skrythalser

Det er grunn til å ta en koronadans. Ut av historiens mørke har det dukket opp et ukjent romanmanus fra landets mest kjente sabotør, Max Manus. Rottejegeren er fortellingen om en forhenværende sabotør og hans kamp mot krigstidens traumer. Mye ved hovedpersonen kan minne om Manus selv, om enn ikke erfaringen med å ha likvidert norske overløpere. Manus skal etter krigen ha vært lettet over å ha sluppet unna såkalt «rottearbeid».

Romanen er imidlertid skrevet slik Manus gjennomførte sine aksjoner: Kortfattet, effektivt og tidvis brutalt. Her er n-ordet i sin verste form. Omtalen av kvinner er fri for metoo-sertifisering. Ved en anledning anklages hovedpersonen for å bruke kvinner som «søppelkasse for sæden» sin. Men samlet sett er det ganske så underholdende.

Dessuten har romanen historisk interesse. I 70 år har vi dyrket forestillingen om at det norske folk sto samlet mot nazi-okkupasjonen. Rottejegeren hevder at det var stikk motsatt. Ifølge bokas redaktør, Aslak Nore, forsøkte ikke Max Manus – som den gangen allerede hadde skrevet to suksessrike memoarbøker – å få den utgitt. Hvorfor?