Anmeldelser

Max Manus-roman fremstiller nordmenn som krigsprofitører og skrythalser

I 70 år har vi dyrket forestillingen om at det norske folk sto samlet mot nazi-okkupasjonen. I motstandsmannen Max Manus’ hittill ukjente «Rottejegeren» (1948) er det landssvikerne som forteller sannheten.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Det er grunn til å ta en koronadans. Ut av historiens mørke har det dukket opp et ukjent romanmanus fra landets mest kjente sabotør, Max Manus. Rottejegeren er fortellingen om en forhenværende sabotør og hans kamp mot krigstidens traumer. Mye ved hovedpersonen kan minne om Manus selv, om enn ikke erfaringen med å ha likvidert norske overløpere. Manus skal etter krigen ha vært lettet over å ha sluppet unna såkalt «rottearbeid».

Romanen er imidlertid skrevet slik Manus gjennomførte sine aksjoner: Kortfattet, effektivt og tidvis brutalt. Her er n-ordet i sin verste form. Omtalen av kvinner er fri for metoo-sertifisering. Ved en anledning anklages hovedpersonen for å bruke kvinner som «søppelkasse for sæden» sin. Men samlet sett er det ganske så underholdende.

Dessuten har romanen historisk interesse. I 70 år har vi dyrket forestillingen om at det norske folk sto samlet mot nazi-okkupasjonen. Rottejegeren hevder at det var stikk motsatt. Ifølge bokas redaktør, Aslak Nore, forsøkte ikke Max Manus – som den gangen allerede hadde skrevet to suksessrike memoarbøker – å få den utgitt. Hvorfor?

En ny verden som er den samme

Fortellingen utspiller seg i Oslo i august 1948, hvor vi møter 35-åringen Freddy. På overflaten lever han et vanlig liv. Men krigen henger over ham. Som forhenværende sabotør i Kompani Linge hjemsøkes han av mareritt om nettene. På dagtid frykter han hevnaksjoner fra norske nazister. Kveldene tilbringer han helst sammen med andre Linge-veteraner og ei flaske brennevin.

Freddy lever i en verden som er snudd på hodet. Stalin har erstattet Hitler som sivilisatorisk trussel, og i Berlin har supermaktene barket sammen i en nervepirrende duell, med blokade og amerikansk luftbro til følge. Freddy og hans kompiser tviler ikke et sekund på at kommunistiske femtekolonnister er i full gang med å forberede en sovjetisk invasjon også av Norge.

Så om freden har kommet, lever krigen videre.

Likvidasjonene

Tittelen Rottejegeren henspiller på den mest lyssky siden ved Linge-kompaniets krigsinnsats, såkalt «Rat-Work», engelsk sjargong for illegale likvidasjoner. Freddy og hans kamerater har altså en fortid som snikmordere, noe de snakker åpent om. Freddy selv innrømmer å ha følt «en viss pervers tilfredsstillelse» ved å pepre kuler i en angiver og torturist på to meters hold.

Men likvidasjonene er blant krigstidens demoner som veteranene strever med. En av dem blir psykotisk og livsfarlig som følge av at han en gang måtte ta livet av en kvinne. Freddy selv lever på hemmelig adresse i frykt for represalier fra etterlatte etter folk han har drept.

---

rottejegeren

Bok: Roman

Max Manus

Rottejegeren

Kagge 2021

---

Virkeligheten?

Hvor bokstavelig skal vi ta fremstillingen? Vandret pensjonerte sabotører rundt som tikkende bomber i etterkrigstidens Norge? Planla overvintrede nazister hevndrap på dem?

Risikoen som forhenværende soldater representerer i et sivilsamfunn, er et velkjent fenomen. At tidligere NS-medlemmer og motstandsfolk levde i terrorberedskap overfor hverandre, er heller ikke usannsynlig. Motstandsbevegelsens likvidasjoner var ingen hemmelighet, og i vesle Norge skulle det ikke mye til før etterlatte og drapsmenn støtte på hverandre på gaten.

I romanen fremstilles nordmenn vekselvis som krigsprofitører og som oppblåste skrythalser.

—  Bjørn Godøy

Rottejegeren er dessuten en roman som utspiller seg innenfor en dokumentarisk ramme, gjort tydelig ved stadige referanser til reelle personer og hendelser. Så vi må tro at Manus ønsket å beskrive en norsk virkelighet slik han oppfattet den. Hva ville han si?

max manus

Manus politiske mål

Han ville i hvert fall få frem at han ikke hadde mye til overs for nordmenn generelt. I romanen fremstilles de vekselvis som krigsprofitører og som oppblåste skrythalser. Rottejegerens Norge er i det hele tatt ikke et særlig attraktivt sted. Samfunnet er gjennomsyret av nepotisme og smålighet, og vi forstår godt Freddys drøm om å emigrere langt vekk fra dette dustelandet.

Det verste er at samfunnet helt mangler forståelse for hva Freddy og hans kompiser har vært gjennom. Særlig virker myndighetene fullstendig likegyldige overfor dem som risikerte livet for friheten. Manus avslutter da også romanen med et utfall mot det hjerteløse byråkratiet:

«Det er intet land i hele verden utenom vårt, som har vist en slik utakknemlighet overfor sine soldater, og overfor dem som skapte Norges navn og goodwill ute i verden.»

Heldigvis finnes det personer og nettverk som kompenserer for denne offentlige unnfallenheten. Ved å aktivere sitt tidligere nettverk i hjemmefronten kan Freddy skaffe seg selv og sine kamerater hjelp. Slik klarer han blant annet å sende en av dem i utenriksfart for å komme til hektene etter et sammenbrudd. «De norske skipsrederne var helt enestående slik», skriver Manus begeistret. Man aner at Einar Gerhardsen neppe sto like høyt i kurs.

Verdige og uverdige

Manus er i det hele tatt ivrig etter å dele sine romanfigurer inn i kategoriene verdige og uverdige. Offentlige tjenestemenn er generelt sett uverdige. Private næringsdrivende som skipsredere er verdige. De to kvinnene som Freddy dras mellom er tilsvarende motpoler. Hans store kjærlighet, Gerd, har bakgrunn fra motstandsarbeid, er evig forståelsesfull, og verdig. Den andre, Miriam, er et seksuelt beist og uverdig.

Interessant nok lar Manus tidligere NS-medlemmer slippe til i kategorien for verdige. En av dem får til og med forklare sin ulykksalige ferd inn i nazismen over ti sider. Via den kloke Gerd lytter vi medfølende til ham, og via Freddy – alias Max Manus – forstår vi godt hvordan landssvikeren har resonnert: «Jeg yndet alltid å snakke om hvor dårlig allting var her oppe i dette molbolandet.» I Rottejegeren er det landssvikerne som forteller sannheten om Norge.

Okkupasjonen og tiden etterpå fremstår nærmest som en borgerkrig på lavbluss.

—  Bjørn Godøy

Ved en anledning leker Freddy sågar med tanken om at det burde etableres et nytt politisk parti med navn Nasjonal Samling: «Tenk om vi i dag kunne hatt et parti som (…) ville gå inn for å samle hele folket for å få slutt på hatet mellom nordmenn.»

Den splittende krigen

Det er altså intet samlet folk vi møter i Rottejegeren. I stedet fremstår okkupasjonen og tiden etterpå nærmest som en borgerkrig på lavbluss.

Manus gjør uforvarende seg selv til eksempel på hvor bitre følelsene etter krigen kunne være. For om han strekker ut ei forsonende hånd til tidligere NS-medlemmer, er han tilsvarende uforsonlig overfor landets kommunister. Gang på gang advarer han mot deres svikefulle natur, uten å nevne at kommunistiske motstandsfolk faktisk var først ute med væpnede aksjoner på norsk jord samt – ironisk nok – først til å utføre «rottearbeid» her til lands.

Selv om motstandsbevegelsens likvidasjoner var allment kjent, var det i 1948 ikke fritt frem for å snakke om brudd på det femte bud.

—  Bjørn Godøy

Over grensen?

Så ble altså Rottejegeren aldri utgitt i Manus’ levetid. Mistet sabotøren interessen for sitt eget verk, eller krysset han en grense som selv ikke en nasjonal helt som ham kunne krysse?

Var romanens budskap om Norge som et splittet land for kontroversielt? Manus’ krasse omtale av kommunister kunne nok de fleste leve med. Men det at han strakte ut hånden til tidligere NS-medlemmer, og lot en av dem fortelle «sannheten» om Norge og nordmenn, ville umulig ha falt i god jord.

Det er også lett å se for seg at den amerikanske stilen i fortellingen, med bannskap, sex og vold i strie strømmer, ville provosert. Under krigen hadde hjemmefrontens sivile gren dyrket et kristent, ikkevoldelig mannsideal. Den nasjonale impotensen ble først kurert da sabotøren dukket opp som helt i den norske offentligheten, fremfor alt i Manus’ tidligste bøker. Disse var også skrevet i en røff tone. Rottejegeren inneholdt like fullt langt sterkere kost, med sine beskrivelser av gleden ved å drepe angivere.

Selv om motstandsbevegelsens likvidasjoner var allment kjent, var det i 1948 ikke fritt frem for å snakke om brudd på det femte bud. Alle visste nå om nazistenes morderiske galskap i Auschwitz. Norge måtte fremstå som det stikk motsatt av tysk barbari. Kunne da nordmenn la seg underholde av drapshistorier fra virkeligheten fortalt av deres fremste helt?

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser