«Det eneste som skal til for at ondskapen seirer, er at gode mennesker ikke griper inn.» Det kjente sitatet fra filosof Edmund Burke ligger som et ekko i veggene på Riksteatret etter endt forestilling. Pang! er skrevet som en allergisk reaksjon da Donald Trump ble president. En allergi som har plaget mange av oss. Bak teaterstykket som snart legger ut på veien til kulturhusscener rundt om i landet, står den tyske dramatikeren Marius von Mayenburg. Tross sin unge alder har han gjort seg bemerket som samtidskommentator. Pang! føyer seg inn i rekken av politiske satirer og på scenen kommer det til uttrykk nesten som en farse. Her er hyppige scene- og kostymeskift, inn- og ut av dører og karakterer så karikerte at det nesten tipper over.
---
Teater
Pang!
Av Marius von Mayenburg
Regi: Peer Perez Øian
Scenografi: Olav Myrtvedt
Kostymedesigner: Christina Lovery
Produsert av Riksteatret i samarbeid med Nationaltheatret
Med: Olav Waastad, Ida Klem, Espen Alknes, Bartek Kaminski, Rebekka Nystabakk, Peiman Azizpour
Vurdering: «Humoristisk skremmebilde av en samtid»
---
[ Bill Gates slår et klart slag for det offentliges rolle i det grønne skiftet i ny bok ]
Familie-parallell
I hovedrollen møter vi den uspiselige femåringen Rolf Pang (Olav Waastad) allerede før sin egen fødsel. Han kveler tvillingsøsteren på vei ut av livmora og biter over sin egen navlestreng. Den bråmodne ungen tar raskt kontroll over familien og det meste rundt seg, med et mål for øye – alt skal handle om han. Waastad imponerer i rollen der trassalder og tøying av grenser for hva han kan komme unna med, bringer assosiasjonene til Trump på underholdende vis. Sinnet over samfunnet er bare byttet ut med sinne over ikke å få godteri. I en blanding av keitete kroppsspråk, trassig energi og resonnementer som er helt hinsides, skapes en karakter vi elsker å hate.
Foreldrene (Ida Klem og Espen Alknes) har fokus på gode verdier og humanitært samfunnsengasjement. I sin politisk korrekte fasade er de derimot blinde for sønnens usympatiske trekk og legger i stedet skylden på alle andre. Å trekke parallellen mellom familie og politikk er effektivt. Her harseleres det over store politiske spørsmål ved å bruke det gjenkjennelige som ligger i et hjem. Slik føyer stykket seg inn i rekken av absurdismens dramatikere som Ionesco og Vitrac, der familien blir et symbol og skremmebilde på et samfunnssystem ute av kontroll.
Sinnet over samfunnet er bare byttet ut med sinne over ikke å få godteri.
— Kjersti Juul, kritiker
Realitykjendis
En dæsj metateater er bakt inn i stykket, der hovedrolleinnehaveren på et tidspunkt begynner å krangle om en scene han vil ha kuttet bort. Waastad har en egen evne til å improvisere og dra slike situasjoner ut i det spinnville, som krydrer og kler stykket. Snedig bruk av et dukkehus der leken som streames til scenens bakvegg, skaper en parallell til stykkets virkelige karakterer, gir fin dynamikk til scenefortellingen. Her er også en egen kameramann integrert i handlingen, når alt fra fødsel til den minste lille «bragd» som blir begått av Rolf Pang skal dokumenteres i kjent realitystil. (Ikke glem at Trump først og fremst var rik realitykjendis og missegeneral før han ble president.)
[ NRK-serien Maxitaxi Driver er rik på brennbare emner ]
Regissør Peer Perez Øian kunne med fordel kuttet litt i lengden, eller lagt inn flere pauser for publikum. At det kan bli for heseblesende fortalt, er nemlig stykkets største fallgruve. Der et parodisk rollegalleri, høyt tempo og mye effektmakeri kan komme til å drukne meningsinnholdet. Noen behov for å pustepauser til tross, forestillingen klarer å få frem det tankevekkende midt i komikken og lettheten. Hva gjør at mennesker som velger bort det gode og sanne får komme til makten? Mer enn å by på noe tydelig svar, er Pang! et angrep på ledere med et lettvint forhold til rettferdighet. Og et stikk til alle de som lar det skje.
