– Jeg er redd for ham. Han kommer til å angripe denne dokumentaren med alt han har av nettverk og PR-apparat.
Skuespiller Mia Farrow og filmskaper Woody Allen var et par i over ti år og lagde enda flere filmer sammen. Forholdet tok en dramatisk vending i januar 1992, da Farrow fant en bunke pornografiske bilder av adoptivdatteren Soon-Yi i Allens hjem. Hun var 21 år gammel, han 56.
Den påfølgende sommeren ble Allen anklaget for ha forgrepet seg på deres felles adoptivdatter, syv år gamle Dylan Farrow. Mia, Dylan og broren Ronan – journalisten som var med å sette i gang metoo med sin lange artikkel om Harvey Weinstein – har siden stått klokkefast på at overgrepet fant sted. Allen og hans forsvarere mener Mia manipulerte datteren til å lyve, som hevn over forholdet med Soon-Yi.
---
Dokumentar
Allen v. Farrow.
HBO Nordic-serie i fire deler.
Serieskaper: Kirby Dick og Amy Ziering.
Produsert i USA.
---
[ Hvorfor beskytta hele Hollywood serieovergriperen Harvey Weinstein? ]
Hemmelig innspilling
Allen v. Farrow er resultatet av en produksjon som har foregått i hemmelighet over tre år. Filmskaperne Kirby Dick og Amy Ziering har fått tilgang til private videobilder, rettsdokumenter, politirapporter og opptak av telefonsamtaler, og et stort – men ikke representativt – utvalg av menneskene som var involvert i saken. Filmen offentliggjør dessuten konfliktens viktigste bevismateriale – videopptak fra sommeren 1992 der Dylan Farrow bekrefter at faren forgrep seg på henne dagen før.
Påtalemyndighetene mener opptaket beviser Allens skyld, forsvarerne hans mener det viser at barnet var instruert av moren. Her får seeren mulighet til å gjøre seg opp sin egen mening, men det er liten tvil om hvor filmskaperne – dette er deres fjerde film om maktpersoners seksuelle misbruk – står i saken: De fire timelange episodene tegner et bilde av en svinsk og kontrollerende egoist, beskyttet av status og nettverk.
Store aldersforskjeller
Klipp fra den geniforklarte regissørens filmografi brukes til å bevise hvordan nevrotiske, intelligente og likandes mannlige rollefigurer brukes til å alminnelig- og rettferdiggjøre kjærlighetsrelasjoner med store aldersforskjeller. I Manhattan (1979), som er regnet som et av hovedverkene, spilte Allen en 42-åring med et forhold til en 17-åring. Allens manus og Muriel Hemingways tolkning av den svært unge elskerinnen høstet hver sin oscarnominasjon, prosjektet med å skape aksept syntes vellykket. Affæren var basert på virkelige hendelser, og dokumentarserien intervjuer inspirasjonskilden, en tidligere modell med en oppvekst preget av misbruk. Hun reagerer på hvordan Hemingways rollefigur er den mest seksuelt pågående i Manhattan.
[ Rapport fra granskingen av Ravi Zacharias er klar ]
Besettelse
Allens dominerende rolle i forholdet med Mia blir også poengtert, og fra venner av familien får vi i tillegg høre om hans besettelse av datteren Dylan. Hun fikk ikke være i fred for ham, han fulgte etter henne, fant henne når hun prøvde å gjemme seg. «Jeg fornemte en kvelende energi fra han», sier et av tidsvitnene. Utsagnene understøttes av bilder og musikk – videopptak viser Woody som klemmer en trist Dylan, akkompagnert av skummelt-bekymrede strykere.
Tilsvar?
Først i rulleteksten etter siste episode kommer en opplysning om at dokumentaristene har kontaktet Allen, og at han nekter å la seg intervjue. Men kanskje serien kan leses som et tilsvar på selvbiografien Apropos of Nothing fra i fjor? Utdrag fra lydbokversjonen, der Allen kommenterer forholdet til Soon-Yi og anklagene fra Farrow-familien, er det nærmeste vi kommer filmlegendens egen versjon av omstendighetene.
«For både historiefaget og journalistikken handler det om å finne så mange ting som mulig som bekrefter ens påstander, før en publiserer noe», sa Marte Michelet om sin egen metode i arbeidet med omdiskuterte Hva visste hjemmefronten, en fremgangsmåte hun har fått kritikk for.
Mot slutten av siste episode slipper Allen v. Farrow til noen påstander som problematiserer egne teorier, påstander de selv motbeviser. Filmen kan altså beskrives som et partsinnlegg. Kanskje det er bare er rettferdig, all den tid Allens tilgang til presse og talerstoler er betydelig sterkere enn Farrows. Det kommer tydelig frem, særlig i uttalelsene til Ronan Farrow, at metoo-bevegelsen har gjort det lettere å fortelle sine historier uten å bli møtt av massive motangrep fra mektige menns PR-apparater. Om filmen tar oss nærmere sannheten er en annen sak, men Mias opptak av telefonsamtaler der hun diskuterer saken med eksmannen etterlater et inntrykk av en iskald egoist i tvist med en omsorgsfull mor.
[ Tv-serien Clarice byr på lite annet enn drap ]
Umoralsk
Uavhengig av skyldspørsmålet lykkes Allen v. Farrow i å male et forstemmende portrett av en av vår tids fremste filmskapere, og det gjenstår å se hvordan hans eventuelle motangrep vil arte seg. Allen fremstår utvilsomt som et umoralsk menneske. Som Ronan tvitret i 2011: «Han er faren min og gift med søsteren min. Det gjør meg til sønnen og svigersønnen hans. Det er en moralsk overskridelse.»
På sitt verste fremstår serien som en offentlig lynsjing, på sitt beste hever den blikket og blir en universell historie om overgrep i nære relasjoner om å kjempe en kamp mot egen skam og mot en populær og karismatisk farsfigur.
