Med Håkan Sandell har det nyrike Tesla-tette Norge fått et velfortjent tidsvitne

Håkan Sandell er født i 1962 i Skåne, og er en poet som er umulig å plassere. Han har vært bosatt i Oslo siden 1997. Hans anti-minimalistiske praksis har pågått i snart førti år, og har til nå vært ganske uoverskuelig, fordi hans diktsamlinger har kommet på ulike forlag, og i en myriade av tidsskrifter på begge sider av kjølen. Med det 900-siders kronologiske utvalget Urvalet så: Dikter 1980–2020 blir det mulig for den alminnelige leseren å danne seg et bilde.

Sandell er først og fremst kjent som det samlede elementet i kunst- og litteraturbevegelsen som i over 25 år har gått under navnet retrogarden. Han er derfor en forfatter som mange har hatt en idé om, men som få har lest ordentlig. Med denne boken skal han få være en vanlig poet, alene med sin leser.

I Nerdrums krets

Diktutvalget flankeres av en annen norsk bokutgivelse fra i fjor: Tilbake til fremtiden. Her gjør litteraturforskeren Giuliano D’Amico en dybdestudie av Sandells dikt og ideene som Sandell og poeten Clemens Altgård ga form til i den modernismekritiske pamfletten Om retrogarden fra 1995. Den ble utskjelt og omdiskutert da den kom, og den har dessuten hatt et mangslungent etterliv i Norge, fordi Sandell flyttet til Oslo og lot seg innlemme i kretsen til norsk malerkunsts sjefseksentriker Odd Nerdrum.

Det har blitt gjort mange forsøk på å lese Sandells dikt som fasit på hvordan en retrogardistisk poesi skal se ut. Men teorien er til syvende og sist en verdslig sak: praktiserer man – som Sandell – poesi med alvor og lydhørhet over fire tiår, ender man uunngåelig opp med å sprenge seg ut av sine egne ideer. Få, om noen, poeter ønsker vel å huskes for sine manifester eller være smartere enn sine egne dikt. «Sann renessans är att dö i tid», sier Sandell ett sted, med selvironi og treffsikker historisk sans.

Sandells scene

Sandells første dikt er typiske for den sene skandinaviske modernismen på åttitallet: Bort-Fra-Bygda, Byluft-Er-Friluft. Diktene har telegramkorte linjer, sultne på verden. Han skriver fra Bodensee, Paris, Venezia – «I Europas blodkärlssystem». Allerede her portretterer Sandell gater befolket av folk som ikke skal noe bestemt sted, streifende sexarbeidere og hjemløse – figurer som har utgjort en konstant bakgrunn gjennom hele forfatterskapet.

Hans første publiserte dikt, Cathy fra 1982, slutter med linjen «Och jag är fan så ung», og det har han sannelig rett i! Dette er Sandells sterkeste kort som poet: hans dikt er alltid der han selv er, kjærlighetsdikt når han er forelsket, niddikt til kritikere, trøst til de trøstesløse, flengende samtidskritikk, nådeløse kunstnerportretter.

Samtlige poesiinteresserte i Sandells generasjon hadde fått lese minst ett blåøyd maoistisk hippiedikt for mye.

—  Gunnar Wærness

Sandells dikt inkluderer stort og smått: ideologienes fallitt, de første grå hårene hos en kompis eller en utslitt pelskrage. Er skrivestunden begivenhetsløs og været udramatisk, henter han historien til øyeblikket: «Ett par runda stenar/ som låg i fönsteret/ fick mig att minnas/ de havsslipade stenar/ min mor tagit hem/ från femtiotalets kalla krig/ från det i miljoner av år/ varma Medelhavet». Øyeblikket hos Sandell er ikke bare det man kan se og høre, det er også en scene for fortiden og fantasien.

Maria bebudelse, Lucifers fall

Allerede i 1984 blir Sandells dikt mer ambisiøse. Det kan vagt anes at han er samtidig med toneangivende poeter som Søren Ulrik Thomsen og Michael Strunge, men gradvis inkluderes hele den sentrale moderne kanon: Walt Whitman, Khlebnikov, Pound, Rilke, Yeats, Eliot, Brodskij, Pasolini. Diktene rommer det meste av poesiens historie. Bakover i historien er det Toraen og evangeliene som flittig oppsøkes. Han graviterer mot dramatiske høydepunkter: Maria bebudelse, Lucifers fall. I det metafysiske registeret kan Sandell være kjettersk som få, men han kan også skrive hjerteskjærende fromt og nedpå. I Ode till demiurgen fra 2013, skriver han: «Du är beredd at dö? Så dö och Gud ska leva/ genom dig om du lever för en annan människa./ Tänk, att du på andra sidan hoppet stod parat/ och tröstade ett barn som grät/ på någon vilsegångens skolgårds rastplan,/ dår var du i Guds frånvaro Hans närvaro».

Sandell skriver poesi med ekstra alt, og det er akkurat nok. God poesi er ikke et spørsmål om smak, det er et spørsmål om hengivelse.

80-tallets sure luft

I dette aktivistiske, apokalyptiske og kollektivistiske 2021, dirrende i koronakatapulten mot en usikker fremtid, er det på sin plass å nevne at åttitallet var preget av en steil apolitisk grunnholdning til litteraturen. Forfattere av Sandells generasjon hadde tatt varige inntrykk av punkens individualisme og beksvarte humor. Samtlige poesiinteresserte hadde fått lese minst ett blåøyd maoistisk hippiedikt for mye. Folkene som i disse dager river seg i sitt stadig tynnere hår av det de synes er uforpliktende humanistisk snikksnakk fra USAs stjernestrålende hoffpoet Amanda Gorman kan forsøke å lengte tilbake til den sure åttitallsluften, hvis indre tablåer så ut som Pink Floyds pompøse og paranoide film The Wall. Ideologiene lå som overkjørte grevlinger på veien, mens Madonna skrøt av å være «a material girl in a material world».

... og kollektivisme

Åttitallet var likevel ikke fritt for engasjement og kollektivisme. Det var for eksempel poetikkenes tid i Skandinavisk poesi. Søren Ulrik Thomsens mit lys brænder, og Pia Tafdrups Over vandet går jeg ble lest flittig til langt inn på 90-tallet. Poeter gikk gjerne med i grupperinger og samlet seg bak manifester, fordi samhold og programmer – da som nå – åpnet for presseomtale og diskusjon. Håkan Sandell var et sentralt medlem i den såkalte Malmöligan sammen med blant andre Kristian Lundberg og Lukas Moodyson. Det var ut av denne kollektivismen den retrogardistiske pamfletten kom.

Sandells mer kjetterske interesser inkluderer esoteriske elementer som har gjort poesilesere nervøse siden Baudelaires dager.

—  Gunnar Wærness

Så hva handlet stridsskriftet om? Sandell og Altgård kritiserte de uskjønneste sidene ved den sene modernismen: Et progressivt kunstsyn, hvis begjær etter nyheter endte med å bli markedsstyrt. Såkalte frie vers som egentlig bare var dårlig brukket prosa. Abstrakte malerier stivnet til dekorasjon. Historisk materialisme som utarter i avfortrylling og varementalitet. Blodfattig akademisering. De ville at mennesket skulle være det viktigste i kunsten, og de kom vel i skade for å antyde at det hadde vært bedre før – denne uanselige miniatyrmyten som alle kan føle nå og da, og som har fulgt all menneskelig tidsoppfatning siden skriftspråkets opprinnelse, men som også kan tolkes som dunkel motopplysning.

Myter og djevler

Det tok ikke lang tid før Sandell og hans meningsfeller rutinemessig ble behandlet med mistenksomhet for sin insistering på mytens plass i kunsten, samt de åpenlyst umoderne elementene av Sandells tradisjonsbegrep. Han inkluderer mer enn dikt og diktsamlinger. Han finner inspirasjon i hellige bøker av alle slag, irske historiefortellere, keltiske barder og sjamaner: skikkelser som kanaliserer annethet og historie.

Hans mer kjetterske interesser inkluderer esoteriske elementer som har gjort poesilesere nervøse siden Baudelaires dager. I et av sine mest demoniske dikt, «Den Onde», bor poeten sammen med en djevel, som i begynnelsen hjelper poeten med å skrive, men som gradvis visner og må få sine flassende vinger smurt med vaselin og blir boende i en skoeske: «de långa öronen så torrspruckna…/ Jag matade honom med en kaffesked; buljong». Djevelen selvdør til slutt, i en krok av leiligheten. Og komedien topper seg når djevelen i en siste fornærmelse – etter å ha blitt kremert med skoesken – får sitt skjelett målt av poeten, «för egen kunskap mätt/ den döda kroppen: tjugofyra centimeter!» Her er Sandell på sitt beste: musikalsk, veltalende, detaljskarp, tørrvittig, beåndet, grotesk.

Muskuløs estetikk

Selv om sikkert halvparten av Sandell dikt utspiller seg på fester eller puber skriver han med en knitrende, edru stringens, ordrik og maksimalistisk. Sandells stil er i muntlig begeistring lett overdreven: «Skärgårdsbåtarna snurrar lik störtande drakar/ runt trosser som spänts likt uppresta ormar». Det er aldri kjedelig eller likegyldig. Akilleshælen ligger i at den muskuløse på-tå-hev estetikken sjelden tillater avspenning. Poesien er en konstant aktivitet, et grep om tilværelsen som ikke alltid klarer å slippe og bare være.

Sandells skarphet får i blant noe sultent ved seg, som når han i et anfall av litterær mestringsberuselse forvandler ei regnskur til en trussel: «Vilket kvällsregn!/ Som at bli piskad i synen/ med mörkblå tulpaner.» Her opplever jeg at det litterære maskerer verden i stedet for å la den komme til syne.

Reproduserte kvinnefigurer

Mange av diktene til Sandell er adressert til en kvinne som ofte er betraktet og påkalt, det være seg gudinne, kjæreste eller kollega. En kvinnefigur vi gjenkjenner fra feirede forfattere og kunstnere som Munch, Strindberg og Hamsun, en stadig reprodusert ekstremkvinne som dreper med sitt dødskyss eller lunefullt vokter nøkkelen til alt liv. Denne mytenes kvinnefigur kan forvandle en hvilkensomhelst kvinne til et fabelvesen eller et rovdyr, og demonstrerer at myter kun er lojale med seg selv – de kan like gjerne skjule verden som å avdekke den.

Prins og outsider

Myte og tradisjon til tross, Sandell lar aldri leseren glemme at han er et samtidsmenneske. Hans politiske ståsted er preget av punkens motkultur, hans outsiderposisjon er ikke privilegert, den kan være ensom, bitsk: «Din gamla underklass-paranoia/ behåller greppet, fastkedjande dig vid/ din förortsuppväxts ulvpustsmidda boja». For Sandell har blitt både prins og outsider av å gjøre seg til gjest i nabolandet. Her har det ny-rike Tesla-tette Norge fått et velfortjent tidsvitne.

Her har det nyrike Tesla-tette Norge fått et velfortjent tidsvitne.

—  Gunnar Wærness

Med samme omhu portretteres drankeren, flyktningen, ungdomsgjengen og den høyborgerlige rikingen som søker litt utsvevelse på utsiden av sosieteten, men også litteratur- og kunstkritikere som arbeider mot deadline på stigende promille. Utestedet Stargate under Vaterlands bro utgjør en konstant i hans Oslo-univers. Herfra iakttar han barcode-bygningene ta plass, bondesamfunnet som erstattes av oljealderens Lottomillionær-Norge: «Hans enkla fjällstuga har getts garageplats/ åt fyra nye fordon, norrmannen,/ vart av hans gästrum har nu öppen spis».

Fortid, nåtid, fremtid

Så hvor går denne poeten videre? Han har åpenbart ikke satt punktum med denne boken: «Jag har hyllat stora sammanhang, låt mig välja något mindre», sier han i en hymne til tallet 0 – «befriaren, fornyaren». De nye diktene i Urvalet Så er så forskjellige at ingen tittel eller beskrivelse kan yte dem alle rettferdighet. I diktet Likt en blå duk sträcks Genesarets sjö ut, beskrives scener fra evangeliene i en skarpstilt nåtid, og diktet avslutter med «Det enda Gudsriket kanske är ögonblicket».

---

Bok: Poesi

Håkan Sandell

Urvalet så; Dikter 1981–2020

902 sider

Smockadoll Förlag 2020

---

Bok: Sakprosa

Giuliano D’Amico

Tilbake til fremtiden. Håkan Sandell og den nordiske retrogardismen

331 sider

Scandinavian Academic Press 2020

---