Hilma Nikolaisen lykkes med akustisk vending

Det er ikke noe nytt at artister som har fått en bra start på karrieren, kan gjøre en musikalsk 180 graders dreining: Beatles gjorde det med Revolver, Bruce Springsteen med Nebraska og Taylor Swift med Folklore. Slikt krever mot. Det handler om å følge sitt eget hjerte, i stedet for suksessformler og andres forventninger. Hilma Nikolaisens nye formel er «less is more!».

Gitarpreget familiedugnad

Åpningslåten «Maybe Today (Satan)» åpner med fingerspill på nylonstrenger, og en naken og ubeskyttet stemme med mye romklang. Det gir et nostalgisk sus fra 1960-tallets Carole King, Carly Simon, kanskje også Marianne Faithfull. Hilma Nikolaisen er like insisterende og inviterende: Hun vil ha oss til å lytte, for hun har noe på hjertet.

Albumet Heritage trekker meg raskt inn i et lydunivers hvor gitaren er selve motoren: Mest den akustiske gitar-varianten, men også en elektrisk gitar, som innimellom bryter den stille overflaten. Her er også bass og perkusjon, men minst like viktig: plystring, harpeleik og koring fra venner og familie. På «Seven» bidrar Oscar, Anna, Ida, Elvira, Ivar, Emil, Miika, Mathias, Nils, Marie og Gustav, alle med etternavnet Nikolaisen. Snakk om familiedugnad!

---

Album: Pop

Hilma Nikolaisen

Heritage

Fysisk Format, 12.02.2021

---

[ Hilma Nikolaisen velger sin salme: – Dette er første gang jeg synger på norsk uten at det føltes svett ]

Kryptisk funksjon

Men hva er det nå med den karakteristiske resonansen i lydbildet? Det minner meg litt om den tynne, ville «kvikksølvlyden» fra Dylans Blonde On Blonde-album. Innimellom også om Roger McGuinns tilsvarende elektriske 12-strengs gitarlyd med The Byrds.

Paul McCartney har sagt han skrev og prøvesang de første Beatles-låtene på badet i barndomshjemmet, for å få den rette lyden. Hilma Nikolaisen har fått en kvikksølvaktig baderomslyd på Heritage.

Tekstlig er det mye sorg, savn og lengsel, men også – etter hvert som plata skrider fram – en ukuelig vilje til å gå videre og se framover.

Hvorfor hun har kalt åpningslåten «Maybe Today (Satan)», er ikke godt å si. Satan er symboltungt, slik også «Missionary», åpningslåten fra hennes forrige album Mjusic, er det.

Det kan virke som ord og uttrykk Hilma Nikolaisen vokste opp med i et utpreget kristent hjem, i hennes eget musikalske univers får en underliggende og litt kryptisk funksjon.

Men også en kritisk funksjon: I «Seven» synger hun at vi er uløselig knyttet sammen, gjennom blodet som renner gjennom årene våre – ikke gjennom helligdager og gudstjenester.

«You Pt.II» handler om tapt kjærlighet, men ikke av det bitre slag. Livet går videre, for begge parter, kanskje også en gang når man er sammen igjen?

I tittellåten, «Heritage», blir vi minnet om å ta vare på de gode minnene. I «Season Blue» går teksten slik: «You are walking with me. In the high and in the low. Under every rainbow you are singing with me.»

[ «Mjusic» var blant 2018s beste album, mente vår anmelder ]

Bra utgangspunkt

Hilma Nikolaisen har en variert musikalsk bakgrunn, preget av nysgjerrighet på ulike musikalske og tekstlige retninger. Det har nok vært et bra utgangspunkt for egen solokarriere, og nå annerledes-albumet Heritage. Hun har vært med i Serena Maneesh og The Loch Ness Mouse, og vært bassist i trioen Umbrella. Har man trengt en trommeslager, har Hilma gjort det også.

Hennes første solo-album, Puzzler (2016), var en helstøpt og melodiøs post punk-utgivelse, med et litt finurlig psykedelisk snitt. Tekstlig uttrykte det en ambivalens til livets store spørsmål. I et intervju jeg gjorde med henne på den tiden, hevdet hun at en slik ambivalens gjorde det lettere for henne å utvikle seg, enn om hun skulle sagt «slik er det!».

Slik var det også med kristentroen, mente hun: Hun hadde ikke noe behov for å forkaste den, men hun hadde måttet definere sin egen tro, ved å beholde noe og forkaste noe annet.

[ Min tro: Sjølv om det er vanskeleg for Hilma Nikolaisen å skildre kva Gud er, er han framleis med henne i alt ho gjer. ]

Verdifullt tankegods

På neste album, Mjusic (2018), var lydbildet mer fortettet, mer garasjerock. Da jeg hørte «Light Shines», trodde jeg først jeg hadde glemt å ta en Rolling Stones-CD ut av spilleren. I et nytt intervju jeg gjorde med henne, kalte hun nettopp den sangen en lovsang.

Under oppveksten hadde hun hørt på kristne artister som rockebandet Starflyer 59, Roland Utbult og Keith Green. Der enkelte andre artister virker livredde for å bli assosiert med alt som lukter av «kristen artist», snakker Hilma Nikolaisen om både trosspørsmål, kristen bakgrunn og hvordan denne musikken har påvirket henne som en helt naturlig ting.

Leter man etter tydelige spor på dette i låtene hennes, leter man imidlertid forgjeves – også på Heritage. Lytter man derimot med et åpent sinn, finner man mye verdifullt tankegods om å være menneske, midt i en materiell og åndelig verden.