Vi lever i en tid hvor polariserende kulturkamp, digital informasjonskrig og mobbens storming av demokratiets helligste steder setter dagsordenen. I sin nylig utgitte bok Frykt og avsky i demokratiet beskriver filosofen Eirik Høyer Leivestad tilstanden slik: «Massenes lidenskaper er blitt gåten de ansvarlige igjen må ta på seg å løse». En av bokens metodiske ledetråder er å løfte fram noen særlig utvalgte fenomener og nøkkelbegreper og å etterprøve deres relevans og virkningshistorie fram til i dag. Et særlig fokus ligger på folket som «masse» og «ressentimentet» som kilde til masseadferd og politisk paranoia. Bokens tema er både manifestasjonen av fenomenene i det historiske løp, og elitenes og de lærdes tolkning av dem underveis. Det er et originalt og vellykket grep som også gir gode innfallsvinkler til forståelsen av vår egen tids kriser.
---
Bok: Essay
Eirik Høyer Leivestad
Frykt og avsky i demokratiet
Vagant 2020
---
Frykten for massen
Masser og masseadferd har eksistert fra tidenes morgen, og kan studeres i detalj som antropologiske konstanter i Elias Canettis mesterverk Masse og makt. Det er likevel først etter den franske revolusjon at massen sprenger seg ut av de føydale strukturer, og konstituerer seg som «fri» i en dynamisk og konflikttynget maktrelasjon av styrende og styrte. En ny æra var innvarslet, men den som hadde båret opprøret fram, massen selv, fremsto i en ny og truende støpning. Frykten for den ubehøvlede og kravstore massen er en gjennomgangsfigur i mye av politisk filosofi og sosialvitenskap på 1800-tallet. Vi ser det som frykten for pøbelvelde hos klassisk reaksjonære som Benjamin Constant og Joseph de Maistre, som frykt for ensretting og åndelig forflatning hos tidlige liberalere som Tocqueville og J.S. Mill, som knefall for middelmådigheten og forakt for «Almeen-Aanden» hos Søren Kierkegaard og som slavemoralens seier hos Friedrich Nietzsche. En sterk kontrast til 1800-tallets øvrige massefrykt er Karl Marx’ analyse av de arbeidende massers opprør som organisert klasseopprør og kamp for en ny sosial orden.
En ny type perspektiv på massen dukker opp i siste del av 1800-tallet gjennom de massepsykologiske studiene til Gustave Le Bon, Gabriel Tarde og Max Scheler. Alle tre vakte oppsikt i sin samtid, og fikk betydelig innflytelse på etterkommende analyser av massefenomenet. Mye av masseskepsisen fra Tocqueville, Mills og Kirkegaard er i behold, men den kommer nå i form av en epidemiologisk farget massepsykologi. Sentralt i Høyer Leivestads bok står Max Schelers studier av «ressentimentet» (misunnelsen). Ressentimentet har særlig gode vekstvilkår i det moderne samfunn, hevder Scheler. Det ligger nemlig som en uløselig motsigelse i den nye tidsalderen at formell likhet i kombinasjon med reell ulikhet resulterer i kontinuerlig sammenligning mellom tapere og vinnere, og dermed et klima for ressentimentets videre utbredelse. Ressentimentet har også den evne at den bygger gruppeidentitet «på en måte som binder gruppen til tilstanden».
Fra Europa til USA
I kjølvannet av første verdenskrigs voldelige eksesser inntrådte en ny fase i massenes tidsalder. Et hav av rotløse enkeltmennesker graviterte mot de raskt voksende industribyene – og soldatene som hadde overlevd krigens redsler tumlet retningsløse inn i den nye tid. I nederlagstyngede Tyskland og Østerrike var tidsånden preget av ressentimenter og revansjisme, av sivilisasjonspessimisme og messianske lengsler – en miks som skulle vise seg svært gunstig for utviklingen av autoritær førerkult og den fascistiske massens fremmarsj. Denne situasjonen danner utgangspunkt for en rekke klassiske studier av den moderne masseadferdens mekanismer – fra Ortega y Gassets elitepregede kritikk av «hyperdemokratiets brølende middelmådighet» og Siegfried Krackauers og Walter Benjamins fremvisning av den nye forbruker- og underholdningskulturens fremmedgjørende blendverk, til Sigmund Freuds og Wilhelm Reichs seksualøkonomiske analyser av den fascistiske masseadferden. I det sterkt antisemittiske verket Untergang des Abendlandes (1918) manet Oswald Spengler massene til kamp mot pengenes herredømme og den hule borgerlige sivilisasjonens fortrengning av «blodet og instinktet».
Når etterkrigstiden trer inn flytter bokens fokus seg fra Frankrike og Tyskland til USA. Her er samlebåndskapitalisme og konsumdrevet massekultur satt i system. Oppgjøret med disse livsformene er et bærende element i student- og ungdomsopprøret et par tiår senere. Selv om kritikk av Vietnamkrigen og støtte til borgerrettsbevegelsen også står sentralt, er dette et opprør hvor bohemisk frihetssøken og lengsel etter autonomi og selvutfoldelse har vel så stor tyngde som kampen for varige sosial endringer. Høyer Leivestad poengterer hvordan opprørsgenerasjonen slik også blir en fortropp for en allmenn kulturell liberalisering på kapitalismens premisser – selvrealisering og autonomi som slagord for kapitalistisk rebranding og en ny type konsumstyrt massehedonisme. En innflytelsesrik gruppe av amerikanske neokonservative kommentatorer observerte allerede på 70-tallet hvordan denne utviklingen kunne bli en trussel for «sammenholdskraften» i det borgerlige samfunn.
Massene kaster ikke lenger brostein i gatene, men strever etter berømmelse og anerkjennelse i TV-studioenes realityshow.
— Karsten Aase-Nilsen
Er massen kraftløs?
Med filosofene Peter Sloterdijk og Jean Baudrillard som sentrale vitner tegner Høyer Leivestad et bilde av 80- og 90-tallets masse som avpolitisert og likegyldig, kravløs og uinteressert. En bølge av privatisering og deregulering burde gitt grunnlag for motstand, men massen hadde mistet evnen til å oppleve seg selv som villende og krevende kollektiv. Diagnosen kan oppsummeres slik: Massene kaster ikke lenger brostein i gatene, men strever etter berømmelse og anerkjennelse i TV-studioenes realityshow.
Frykten for den ubehøvlede og kravstore massen er en gjennomgangsfigur i mye av politisk filosofi og sosialvitenskap på 1800-tallet.
— Karsten Aase-Nilse
Høyer Leivestad viser her det fruktbare ved bokens idehistoriske blikk: de dystopiske bildene av den moderne massen som Sloterdijk og Baudrillard maner fram er ikke særlig vanskelig å gjenfinne i frykten og forakten som Tocqueville, Mills og Kierkegaard hadde uttrykt 150 år tidligere. Spørsmålet er så om massen er så politisk kraftløs som Høyer Leivestad kan gi inntrykk av at den er. Tar man utgangspunkt i dagens Skandinavia og kontinental-Europa, og ikke USA og England, er den organiserte arbeiderbevegelsens evne til politisk motstand fortsatt betydelig til stede. Litt i samme lei kan man spørre seg om ikke Høyer Leivestads USA-pregede bilde av 60- og 70-tallets studentopprør snevrer noe inn, når han overser at en betydelig del av opprørerne også vendte seg mot Marx-lesning, orientering mot arbeiderklassen og etablering av nye venstrepartier, og at dette ikke har vært uten langtidsvirkninger.
Sosiale mediers betydning
Når de nye sosiale mediene for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i de brede lag av befolkningene for om lag ti år siden, skjer det en epokegjørende endring i rammebetingelsene for alle typer massekomunikasjon. I bokens to siste kapitler foretar Høyer Leivestad en svært interessant analyse av hvordan denne medieteknologiske revolusjonen avføder det vi i dag blant annet kjenner som digitale hatmasser og nettdrevet høyrepopulisme. Med forfatterens egne ord er dette en beretning om hvordan «opprør antennes i mediefasiliterte omløp av affekter og ideer», og om hvordan «emosjonelt oppflammede kollektiver» holder dem vedlike.
Det interessante med Høyer Leivestads analyse er ikke primært beskrivelsene av selve fiendebildene, de kjenner vi fra før – altså masseinnvandringen, de korrupte elitene, LHBTQ+, løgnpressen og så videre. Det originale ved hans metode er den produktive bruken av tenkerne presentert i første del av boken i analysene av den moderne hatadferdens drivere og dynamikk. Av særlig interesse er Max Schelers ressentimentteori som grunnlag for forståelsen av netthatets følelsesmessige kilder på individnivå. Men også Gustave Le Bons analyser av massens kollektive eksesser og Gabriel Tardes begrep om affektenes og ideenes sirkulasjon mellom individene bidrar til utvidet forståelse. Masseadferdens idehistorie taler til vår tid.
«Det ekte folket»
Mot slutten av boken konstaterer Høyer Leivestad at «grasrotvolden» har en tendens til å øke «under vingene til regimer som har et godt eller tilgivende øye til mobbens uttrykksmåter». Med stormen mot Capitol friskt i minne, er vel dette nærmest profetisk. Høyer Leivestads diagnose er også treffende for en rekke andre regimer som har seilt opp under populismens faner de seneste årene – Orbans Ungarn, Kaczynskis Polen, Modis India. Et annet trekk ved disse regimene er forestillingen om at de representerer «flertallsviljen» og «det ekte folket». Vår evne til å håndtere «den populistiske utfordringen» handler i dag derfor også om modellene for demokrati, om hvordan det liberale demokratiet konkret bør utformes.
Høyer Leivestad peker på to mulige utviklingstrender i dagens digitale hyperdemokrati. Den første trenden er av det pessimistiske slaget, og handler om en fortsatt styrking av manipulerbare filterbobler og ekkokamre i samspill med autoritære partisanmedier. Den andre og mer «optimistiske» varianten vektlegger de nye medienes muligheter for å styrke koordinert aktivisme, borgerjournalistikk og kollektiv motmakt. Høyer Leivestad synes også å mene at det i dag kun finnes to typer liberalisme, «nyliberalismen» og «kulturliberalismen», og at begge er skadeskutt og har mistet legitimitet. Her kunne nok boken vært tjent med et aldri så lite sideblikk til de helt spesifikke diskusjonene om det liberale demokratiets utfordringer som i dag pågår for fullt blant annet i de statsvitenskapelige miljøene: Hvordan er demokratiet truet, hva må være kjennetegn ved et demokrati som svarer effektivt og adekvat på angrepene fra det populistiske høyre? Et av mange svar er gitt av den venstreliberale politologen Jan-Werner Müller, som i sin siste bok Furcht und Freiheit – für einen anderen Liberalismus (2019) fremholdt at det som et minimum må være et demokrati som gir hver enkelt borger en konstitusjonelt sikret beskyttelse mot overgrep og urett – og da både som statsborger og som deltaker i arbeidsliv og sivilsamfunn.
Det står godt til bokens prosjekt at Høyer Leivestad avslutter med å konstatere at demokratiets krise også er en erkjennelseskrise. Boken gir en rik og bred kontekst for videre diskusjon. Den har fått gode kritikker både i Norge og Skandinavia, og er på vei oppover salgslistene. Det er høyst fortjent.