Bokåret 2020 ga oss flere sterke romaner med mødre i sentrum. Både Vigdis Hjorts Er mor død, Sandra Lillebøs Tingenes tilstand og Roy Jacobsens Bare en mor tematiserer på hvert sitt vis det komplekse og krevende i et morsforhold: håp og minner, avstand og nærhet, nysgjerrighet og fremmedhet. Gøhril Gabrielsens sjette roman Mellom nord og natt handler også om morsrelasjoner, og her er fortellerstemmen lagt til moren.
Morsambivalens
Hovedpersonen er bibliotekar og alenemor til datteren som hun kaller Lu. Datterens egentlige navn liker hun ikke å bruke, det var bare et navn hun tilfeldig valgte, etter purringer fra Folkeregistret. Denne tregheten vurderer hun som bare ett tegn på bristen i seg, som gjør at hun ikke er egnet som mor. Utilstrekkeligheten knyttes også til episoder som da hun forlot et gråtende barn hun satt barnevakt for, fordi hun ble helt utmattet. Skildringene balanserer på en knivsegg, det er så vidt vi ivaretar sympatien. Men rå ærlighet hos en romanperson, skaper også binding til leseren.
[ Som kontrær ideologikritikk blir Lena Anderssons siste roman rett og slett for tynn ]
Når hovedpersonen selv blir mor og barnet legges inntil henne, kjenner hun en tydelig binding. «Et bånd så heftig og sterkt at tanken på en atskillelse allerede da tvang seg frem som en nødvendighet». En mer presis beskrivelse av relasjonell ambivalens skal en lete lenge etter, og det viser hvilke språklige ferdigheter Gabrielsen besitter.
Sjelden presenteres en så blottstillende og ubehagelig, og likevel gjenkjennelig refleksjon om det nedarvede ønsket om å være en god mor. De moderne mødrenes svøpe er kjent: De gjør alt de kan for barnet sitt, men drevet av en underliggende følelse av utilstrekkelighet og avmakt, kan det føre til usunn perfeksjon. Gabrielsens beskrivelser av dette er alene verdt lesningen.
Symbiose og separasjon
Romanen er bygd opp i tre deler. I prologen blir vi kjent med utilstrekkelighets-følelsen i morsrollen, om symbiose og separasjon. I hoveddelen utdypes dette gjennom dramaet som etter hvert oppstår i familien. Hovedpersonen finner fram diktene til poeten Edith Södergran, og blir opptatt av Ediths mor Helenas erfaring over en ulykksalig hendelse. De historiske faktaene om familien Södergran presenteres i romanens etterord, samt litteraturhenvisninger.
En mer presis beskrivelse av relasjonell ambivalens skal en lete lenge etter.
— Valborg Orset Stene
Å benytte en fortelling fra fortiden for å belyse hendelser i nåtid, kan være et interessant grep, noe Gabrielsen også utforsker i Ankomst. Men vekslingen mellom kapitlene kalt «Jeg» og «Helena» er bare delvis vellykket, selv om det åpenbart er noen paralleller i de to små familiene:
Begge mor-og datterrelasjonene «trues» av en tredjeperson som forsvinner igjen på tragisk vis. Helena tar til seg en fattig jente fordi hun er redd for at datteren Edith skal være ensom. En kveld forsvinner fosterdatteren og familien ser henne ikke igjen før moren finner henne på likhuset. Om hun hadde falt foran toget ved en ulykke, eller valgt å ta livet sitt, får de aldri vite.
I hovedpersonens eget liv er det datterens kjæreste, Tor, som utløser dramaet. Kjæresten gjør moren forventningsfull, fordi det betyr at hun nå endelig kan løsrives fra datteren. Men en dag ringer en venninne av Lu og beskriver hvordan hun har forandret seg til en redd og engstelig jente. Moren tar affære og forsøker å få dem til å avslutte forholdet.
Skyld
Noen uker senere kommer datteren hjem fordi Tor er forsvunnet. Lus bekymring skal vise seg å være berettiget. Men hva var det som egentlig skjedde? Kunne morens brutale ærlighet har vært forårsakende? Hun finner ikke ro i dette, men trøster seg med noe som kan ligne på filosofen Løgstrups erkjennelse: at ethvert menneske er aktør i et annet liv. Enten er alle rundt den avdøde skyldige, eller ingen. Og kanskje de mest skyldige er de to mødrene som forsvant tidlig i Tors liv? Det skjer en modning i morens tanker om symbiose og separasjon, om enn noe underliggende.
Fortellingene blir mer melodramatisk enn hva godt er, og mister konsentrasjonen.
— Valborg Orset Stene
Romanens to fortellinger er refleksjoner om morskap midt i det hverdagslige, og midt i det tragiske. Men det er som om de ikke har den samme eksistensielle intensiteten til å forsvare en sammenstilling. Tidlig forstår vi at begge handler om et mor-datter-forhold, men utover i romanen er det selvmord, sorg og skyld som blir stående. Størrelser som er så store at det skal godt gjøres å favne og håndtere både språklig og emosjonelt. Fortellingene blir mer melodramatisk enn hva godt er, og mister konsentrasjonen.
For mye handling
Gøhril Gabrielsen romaner har høstet gode anmeldelser, og to av dem er utgitt i Tyskland og Storbritannia. Det blir sagt at bøkene fortjener å bli lest av mange flere, det jeg kan lett istemme. Også i denne romanen finnes noe av det særmerkte for Gabrielsen: Et sterkt sanselig språk, presise blikk for detaljer og en egne evne til å bygge opp forventning om at noe kommer til å skje. Men kanskje ville denne romanen være tjent med at det var mindre som skjedde. Den thriller-aktige komposisjonen innfrir ikke helt. I dynamikken mellom mor og datter, finnes stoff tilstrekkelig for flere romaner.
[ Apestjernen lugger i lesernes fordommer ]
Etter endt lesning er det den sammensatte og ærlige morsrefleksjonen hos hovedpersonen denne leseren ble mest berørt av, og et ønske om å hente fram Edith Södergrans dikt igjen. Det er ikke lite bare det.
---
BOK: ROMAN
Gøhril Gabrielsen
Mellom nord og natt
Aschehoug forlag 2021
---