Go-go Gorilla! Apestjernen lugger i lesernes fordommer

Frida Nilssons gjennombrudd som forfatter i Norge var med boken Ishavspiratene (2015). Siden fulgte hun opp med Det tynne sverdet (2017). Disse to er vidunderlige høytlesingsbøker, store fortellinger i forunderlige fantasilandskap. Ikke viker hun for vanskelig tematikk, heller: I Ishavspiratene legger ti år gamle Siri ut på en vanvittig og farefull ferd i isødet for å redde søsteren Miki. I Det tynne sverdet drar Sasja til dødsriket for å hente sin mor tilbake.

Vikle ut

Det modige barnet i møte med fabelskapninger og dyr med menneskelige egenskaper står sentralt i flere av Nilssons utgivelser. Nå har Aschehoug plukket frem en av hennes tidlige romaner, Apestjernen fra 2005. Den utgis noen måneder før animasjonsfilmen bygd på boken slippes på norsk.

Apestjernen er ingen dårlig bok. Likevel bærer den preg av å være skrevet av en forfatter som holder på å vikle seg ut. Historien rommer muligheter for store tablåer og landskap – større enn dem som presenteres. Boken har potensial til å bli en større historie.

Her er mat for mer. Det ligger en større og bedre utbygd historie og vaker under Apestjernen.

—  Karen Frøsland Nystøyl

Det er samtidig lett å forstå at det blir film av boken – handlingen er morsom, sanselig og dramatisk. Landskapet i Apestjernen må være en drøm for enhver animatør. Det inneholder både et barnehjem, en skraphandel, elleville kjøreturer i en sliten Volvo, masse gjørme og en slem mann fra kommunen.

Et røverliv

Niåringen Jonna bor på barnehjem. Der regjerer bestyrerinnen Gerd med hard hånd. Barnehjemsskildringen er klassisk: Hardt arbeid, skitne klær og kjeft. Så en dag kommer en gorilla for å adoptere ett av barna. Hun velger seg skrekkslagne Jonna, og eventyret starter.

[ Muntert-grotesk barnebok med eksistensiell dybde ]

Her gir Frida Nilsson en smak av det som skal bli et rikt dyrelandskap i hennes bøker. Gorillaen er en snodig og kompleks karakter, godt hjulpet frem av Per Dybvigs illustrasjoner (som det burde vært flere av!). I Apestjernen er dyret den som driver handlingen. I Ishavspiratene og Det tynne sverdet er det barnet.

Det er litt av et røverliv Jonna får sammen med Gorillaen. På en gjørmete skraphandlerplass kan mye skje. Og det er nettopp det: Her er mat for mer. Det ligger en større og bedre utbygd historie og vaker under Apestjernen. Jeg tar meg i å tenke at denne boken hadde ikke behøvd å være så kort – for her er mange situasjoner som burde fått anledning til å bygge seg ut. Nå må alt skje i et raskt tempo: For noen vil kjøpe eiendommen, noen mener gorillaer og jentebarn ikke passer sammen, og Jonna må finne ut av hvor hun selv står.

Gorillaen er kompleks. I motsetning står kravet om (og lettelsen i) det konforme.

—  Karen Frøsland Nystøyl

Men for barnet som leser selv, kan det være fint at det går unna i historien. Aschehoug har gledelig valgt en god skriftstørrelse og nok luft til at den innbyr til egenlesing hos eksempelvis åtteåringen.

Fordommer i spill

Det geniale med å innføre Gorillaen som omsorgsperson, er at en som leser umiddelbart får satt en god del fordommer i spill. For hvordan kjennes det å gå i klesbutikk sammen med en gorilla iført mamelukker? Og videre: Kan ei lita jente få den omsorgen hun trenger fra en hårete og brautende gorilla? Kan kjærlighet og omsorg veie opp for manglende tannpuss og hårbørsting? Kan Gorillaens forkjærlighet for litteratur veie opp for rampete svindelforsøk på skraphaugen? Gorillaen er kompleks, og skraphandlervirksomheten likeså. I motsetning står kravet om (og lettelsen i) det konforme.

Så les gjerne boken. Og grip taket i Frida Nilssons bøker i lengre format etterpå.

---

BOK: BARN

Frida Nilsson

Apestjernen

Oversatt av Nina Aspen

Målgruppe: 6-9 år

Aschehoug, 2021

---