Anmeldelser

Som kontrær ideologikritikk blir Lena Anderssons siste roman rett og slett for tynn

Manglende psykologisk dybde og karikerte sjablonger ødelegger for Lena Anderssons utforsking av det svenske folkhemmet.

Av og til savner jeg renspikkede kontrære stemmer i den norske samfunnsdebatten, og særlig i debatter om den norske modellen. Harald Eia viste tendenser under Hjernevask-debatten for en tiårs tid siden, men har siden den gang fortapt seg i et erkenorsk forsvar for det gode, gamle sosialdemokratiet. Ser vi bort i fra unntak som Asle Toje, er det ikke mange som stiller grunnleggende spørsmål ved den norske innretningen.

I Sverige, derimot, er det flere. Deriblant Lena Andersson, hvis nyeste roman Datteren nylig kom ut på norsk.

Dissekere folkhemmet

Andersson, som i mange år har vært spaltist i avisen Dagens Nyheter, er rasjonalist og trygt plantet i klassisk individorientert liberalisme. Personlig er jeg uenig med mye av det Andersson står for, og særlig hennes kritikk av den svenske metoo-bevegelsen. Men jeg setter likevel pris på det hun prøver på. «En grandios idéroman som dissekerer folkhemmet og sosialdemokratiet? Count me in!», tenkte jeg da jeg først hørte om Datteren og dens forgjenger Sveas sønn. Jeg håpte på romaner av samme ramsalte kaliber som Rettsstridig forføyning og Uten personlig ansvar, som beskrev fenomenet kulturmann før metoo-bevegelsen gjorde uttrykket allment kjent, og som vant Andersson August-prisen i 2013.

Jeg skulle derfor ønske at Anderssons romaner om folkhemmet var bedre enn det de faktisk er. Datteren er en frittstående fortsettelse av Sveas sønn, som kom ut for to år siden. Sistnevnte hadde som mål å skissere et svensk gjennomsnittsmenneskes liv i folkhemmets tidsalder. Romanen startet ved Ragnars fødsel i folkhemmets «år null», 1932, da Sosialdemokratenes førti sammenhengende år i regjering begynte. Romanen fulgte Ragnars ytterst gjennomsnittlige liv og streben etter nettopp å leve akkurat på gjennomsnittet.

Forutsigbar tvers igjennom

I Datteren er turen kommet til Elsa, Ragnars datter. Romanens første del handler om Elsas oppvekst i en stockholmsk forstad med en far som har tilegnet seg folkhemmets likhetstanke til fingerspissene. Sport er det eneste det er lov til å være best til i Elsas barndomshjem, og faren og datteren bruker store deler av Elsas ungdomstid på å farte rundt på diverse skirenn. Andersson har gjort både Ragnar og Elsa til personifiseringer for et sett med ideer og samfunnsstrømninger. Ragnar liker arbeid, normalitet, rytme og regler. Elsa har på sin side internalisert farens levesett og verdier, men er også individualistisk, søkende og kritisk. Mer enn det er det egentlig ikke å si om disse romankarakterenes psykologi, og det gjør «Datteren» tvers igjennom forutsigbar.

Spiseforstyrrelse som metafor

Ett eksempel på karakterenes manglende psykologiske dybde er måten Elsas spiseforstyrrelse overspising beskrives på. Andersson har nemlig bestemt seg for å bruke matvaner som en gjennomgående metafor på Sveriges utvikling de siste hundre årene. Ragnars mor, Svea, var fattigsvensk og sultet som barn, og som voksen kaster hun derfor i seg en enorm mengde fett og fløte. Sosialdemokraten Ragnar forakter sin mors fettsug, og liker best pulvermat og margarin utarbeidet av eksperter. Elsa, som i løpet av Datteren drar til Berkeley-universitetet i California og blir forført av postmodernismen, ender opp som overspiser, siden både selvet, meningene og kroppen «flyter».

Særlig patetisk blir det når Elsa kommer hjem til Sverige og finner tilbake til den svenske husmannskosten, og dermed også til sin egen mentale og fysiske helse.

—  Ingeborg Misje Bergem

Anderssons matmetafor er i seg selv ganske god, synes jeg. Problemet er at romanen ikke utforsker videre hvordan slike ideologiske rammebetingelser påvirker enkeltmennesket på en nysgjerrig og grundig måte, men heller bruker matvanene for å fordømme tidsepokene Ragnar og Elsa er en del av. På denne måten lukker beskrivelsene av Elsas spiseforstyrrelse teksten, i stedet for å åpne den.

Platt om postmodernismen

Datteren fungerer best i romanens første del, der handlingen foregår i Sverige og kretser rundt forholdet mellom Ragnar og Elsa. Da minner romanen om den mer vellykkede Sveas sønn. Selv om også Sveas sønn ofte helte mot det parodiske, var den fullstendig innforstått med fenomenene den kritiserte; kritikken var mer «tatt på kornet». På sitt beste ga Sveas sønn et ømt og innsiktsfullt innblikk i det svenske folkhemmets storhetstid. Datteren, derimot, utvikler seg til å bli en platt skildring av sosialdemokratiets kollaps og fremveksten av nyliberalisme og Anderssons fiende nummer én: postmodernismen.

Dette er særlig tydelig i Datterens andre del, der Andersson beskriver Elsas opplevelser i et postmoderne studentmiljø i USA. Elsa studerer lingvistikk, og blir kjent med en gruppe studenter som mener alt, absolutt alt, er språk. De mener alle ord egentlig burde ha anførselstegn rundt seg, siden alt er konstruert. Ingen kategorier finnes utenfor språket, meddeler Elsas venninne Dolores, som har urfolksbakgrunn. Dolores anklager Elsa for å stå i en rasistisk og undertrykkende tradisjon som skiløper, svensk og hvit, hvorpå Elsa svarer: «Men hva med dine forfedre, de skalperte vel både hverandre og fienden?» Det hele ender med en disiplinærsak mot Elsa. «For noen personer er menneskeheten alltid skyldig», konkluderer Elsa.

Hva er språk?

Spørsmålene Andersson åpenbart ønsker å adressere ved denne skildringen av Berkeley-miljøet, er interessante nok: Hva er språk, hva er virkelig, og hvem er vi utenfor språket vårt? Hvordan forholde seg til historisk urettferdighet og kollektiv skyld? Hva er forskjellen på at en urfolksrepresentant stiller en hvit, svensk jente til ansvar for hvit rasisme, og at en hvit, svensk jente stiller jenta med urfolksbakgrunn til ansvar for skalpering?

Dette er viktige spørsmål, men de kan ikke svares på med karikerte sjablonger. Ved å karikere meningsmotstanderne sine ender Anderssons kritikk av postmodernismen opp med å falle dødt til jorden. Det er synd, for vi trenger romaner som prøver å koble enkeltskjebner opp til de ideologiske vilkårene de lever under.

For tynt

Særlig patetisk blir det når Datteren slutter med at Elsa kommer hjem til Sverige og finner tilbake til den svenske husmannskosten hennes farmor Svea laget, og dermed også til sin egen mentale og fysiske helse. Slik konkluderer Andersson med at både folkhemmet og postmodernismen var usunne feilgrep, og at de gamle egentlig alltid hadde rett. Som kontrær ideologikritikk blir det rett og slett for tynt.

---

BOK: ROMAN

Lena Andersson

Datteren

Oversatt av Gøril Eldøen

272 sider

Gyldendal 2021

Datteren

---

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg Misje Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser