«Barbereren i Sevilla» ved Den Norske Opera & Ballett viser komediens alvorlige ansikt

«Den, som kun tar spøg for spøg og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge dele dårligt.» Knapt noe passer vel bedre på operaformen enn Piet Heins kjente verselinjer, men det kan være lettere sagt enn gjort. I DNO&Bs nye oppsetning av Barberen i Sevilla hjelper regien oss til å se det alvorlige i en klassisk komedie.

---

Operaanmeldelse

• Gioachino Rossini: Barbereren i Sevilla. Den Norske Opera & Ballett. Premiere 5.desember 2020.
• Strømmes gratis på operaen.no, lørdag 12. desember kl. 19.00
• Musikalsk ledelse: Tobias Ringborg
• Regi: Jetske Mijnssen
• Medvirkende: Jack Swanson, Hubert Zapiór, Angela Brower, David Stout, Clive Bayley, Magnus Ingemund Kjelstad, Renate Ekerhovd. Operakoret, Operaorkestret

---

Fjas og alvor

Rossinis Barbereren i Sevilla er en komisk opera komponert i 1816, med alle standardingrediensene for å lage liv og røre: Doktor Bartolo vil gifte seg med den unge Rosina, som han er formynder for. Rosina forelsker seg i den fattige Lindoro (ikke minst for å slippe unna det forestående ekteskapet), og Lindoro viser seg selvfølgelig å være en utkledd greve, Grev Almaviva. Greven og Rosina får hjelp til å lure doktoren av barbereren Figaro, som med sin raske tanke og tunge legger en plan så de to kan flykte sammen. Ved å legge til en forsagt og oversett musikklærer, blir alt sauset sammen til en herlig suppe av en forviklingskomedie. Alle lurer noen for å oppnå det de vil ha, og alle har sin egen agenda.

[ Odd Werner Hansen (56) har gruet seg til jul siden han var liten. I år gleder han se for første gang ]

Jeg må ærlig innrømme at for meg har Rossini-operaer ramlet over grensen for unødvendig fjas med god margin. Mozart’s Figaros bryllup fra 1786 havner delvis i samme kategori, og endatil handler begge om en barberer som heter Figaro – en «fantasiløshet» som selvfølgelig skyldes at de to operaene er del av samme triologi, skrevet av Pierre Beaumarchais. Regissør Jetske Mijnssen har i denne versjonen av Rossinis Barbereren på veltenkt vis skapt frampek til hva som skal skje i Mozarts opera (og bakpek i musikkhistorien). Ved å vise historien i lys av hele trilogien, kommer alvoret uventet til syne. Og Mijnssens prosjekt er nettopp dette: Å vise oss mørket i menneskene gjennom komedien. Prosjektet er klokt og helhetlig, og det blir forestillingens store styrke.

Jeg må ærlig innrømme at for meg har Rossini-operaer ramlet over grensen for unødvendig fjas med god margin.

—  Sunniva Thomassen, anmelder

Vondt til slutt

Mijnssen tror ikke på en lykkelig slutt, selv i komedien. I programteksten utdyper hun: «Den viktigste kvaliteten ved enhver god komedie er at det til slutt gjør vondt. Disse menneskene minner oss på våre egne svakheter.» Det vonde kommer godt frem gjennom regien – som når vi forstår at den latterlige gamle doktoren faktisk er patetisk forelsket i den unge Rosina, eller i det Rosina forstår at hun nettopp har giftet seg med en fyr som ligger med stuepiken i bryllupet hvis han får sjansen. Alle er upålitelige, ufordragelige og dysfunksjonelle. Den eneste som kanskje slipper unna konsekvensene er Figaro selv.

Å vise glimt av alvoret gjennom frampek er et interessant og velfungerende grep. Gjennom regien får vi se hvordan grev Almaviva er en skjørtejeger allerede når han møter Rosina, og vi får dermed et glimt av ham vi blir kjent med i Mozarts fremstilling senere i trilogien. Grevens karakter kommer særlig til syne i den siste arien som vanligvis kuttes: Her får den etterhvert selvsentrerte unge mannen holde en evig monolog av virtuose koloraturløp, der han tilsynelatende fokuserer på sin elskede men egentlig er mest opptatt av å høre sin egen stemme. (Her vil noen kanskje kjenne igjen beskrivelsen av onkel Otto fra familiens årlige juleselskap.) Frampekene viser karakterene som mer nyanserte enn de endimensjonale commedia dell’arte-figurene som de vanligvis fremstilles i denne operaen.

[ Den nye operasjefen Randi Stene vil styrke operamiljøene i hele landet. ]

Gode sangprestasjoner men svak musikalsk ledelse

Grev Almavivas skrytearie mot slutten av operaen er et maratonløp, men Jack Swanson behersker både teknisk og uttrykksmessig den krevende rollen som greven. Hans elskede Rosina (Angela Brower) utmerker seg med en strålende koloratur, og nesten enda vakrere er klangen utenom de raske løpene. Figaro (Hubert Zapiór) må spesielt nevnes for et uvanlig scenenærvær, i tillegg til sømløse registerskift med ulike klangkarakterer. Sangkreftene var i det hele tatt svært solide, og i tillegg var den italienske teksten fremsagt så overbevisende ekte at jeg nesten glemte at de sang – det er ikke vanlig kost.

Operaorkesteret kom imidlertid ikke helt til sin rett under den musikalske ledelsen denne gangen. Gjennomgående ble tempo litt lite energisk, frasene stampet på stedet, og der tempo økte kunne det gå litt over stokk og stein. Men orkesteret viste også hvordan de kunne forme klangen etter det som foregikk på scenen, eksempelvis der strykerne med metallisk klang spilte sul ponte (nær stolen) for å understreke alvoret i handlingen.

Småmorsomt

Det er utfordrende å finne en god form på alvor og særlig på humor innenfor de stilistiske rammene av en tradisjonell oppsetning. Mens det alvorlige kunne bli direkte vondt noen ganger, var det komiske morsomt nok, men sjelden hysterisk morsomt. Humoren holdt seg stort sett innenfor et formspråk som passer med komisk opera – fordelen er at stiluttrykket ble konsistent gjennom hele operaen, men ulempen er at det var lite som overrasket meg inn i uventede latterutbrudd.

Resultatet ble en operaoppsetning som tidvis var forutsigbar som komedie. Oppsetningen som helhet er likevel solid og vel gjennomtenkt i absolutt alle ledd. Ikke minst ble det hele rammet inn i en nydelig scenografi, med en enorm skapreol i tre der sangerne tittet fram fra døråpningene som i en slags fleksibel settehylle fra barndommen. I sum vil jeg hevde at en så god versjon av Barbereren i Sevilla ved Den Norske Opera & Ballett, i uåret 2020, er en bragd. Eller for å avslutte med slagordet for 2020 i Figaros egne ord om at alt kommer til å ordne seg: «Der falt osten pent på makaronien!»

[ – Kirken var den eneste kollektive instans som protesterte mot jødeforfølgelsen i Norge ]