Tilbake til Jesus

Hvordan kan vi vite noe om Gud ved hjelp av fornuften? I 1888 etablerte Lord Gifford en serie med forelesninger som fortsatt holdes hvert år for å svare på dette spørsmålet. Mange av verdens mest kjente teologer og filosofer har bidratt til dette forumet for det som kalles for naturlig teologi.

I 2018 var det biskop og bibelforsker N. T. Wright som holdt forelesningen. «History and Eschatology» var tittelen på forelesningen, som nå er kommet ut som bok. Giffordforelesningen i 1955 ble holdt av selveste Rudolf Bultmann, og hadde nøyaktig samme tittel. Wrights bok er et oppgjør med Bultmann og den forståelsen av Jesus som den såkalte historisk-kritiske bibelforskningen har stått for.

LES MER: N. T. Wright tar oppgjør med usunn tolkning av pandemien

Mot Bultmann

Bultmann og flere i hans tradisjon mente at Jesus og hans første tilhengere ventet at verdens ende var nær forestående. Da verdens ende og Jesu gjenkomst lot vente på seg, måtte de nytenke budskapet, og det resulterte i den framstillingen av Jesus og hans lære som vi finner i Nytestamentets skrifter.

Bultmann mente derfor at vi må vente på at Gud griper inn og gjør slutt på historien ved å skape noe helt nytt. For den enkelte troende betyr det å overgi seg til Guds nåde i et eksistensielt trossprang.

Bultmann sto i tradisjonen fra Albert Schweizer og jakten på den historiske Jesus, altså den Jesus som skjuler seg bak evangeliene. Denne forskningen forsto Jesus som en endetidsforkynner i en jødisk apokalyptisk tradisjon.

Epikur

Wright mener denne tradisjonen bommer fullstendig på hvem Jesus var og hva han sto for, fordi de har misforstått den jødiske tradisjonen Jesus hørte til i. Kristen teologi hadde fram til midten av forrige århundre liten interesse for Jesu jødiske bakgrunn, fordi de mente Jesus sto for et totalt brudd med jødedommen. Etter Holocaust har ny forskning brakt fram et helt nytt bilde av Jesu samtid og den jødiske sammenhengen han sto i.

Men Wright mener også at de som jaktet på den historiske Jesus bommet fordi de tok som en selvfølge det verdensbildet som siden opplysningstiden har dominert i Vesten: At det er et radikalt skille mellom den naturlige verden og Gud eller «det overnaturlige». Gud - i den grad han finnes - kan ikke bringes inn som en faktor i rasjonell tenkning eller diskusjon.

Det er vanlig å mene at dette skillet oppsto fordi vitenskapelig forskning diskrediterte troen på Gud og det overnaturlige. Wright hevder derimot dette skyldes et mer eller mindre bevisst valg av et verdenssyn som gjorde at man ikke behøvde å forholde seg til Gud, delvis fordi man ville frigjøre seg fra kirkens og religionens makt. Og dette var ikke et moderne verdenssyn, slik det vanligvis hevdes, men en gjenoppdagelse av en av de antikke filosofiske tradisjonene: epikurismen.

LES MER: Kristelig litteratur skapte dei første norske forlaga

Overnaturlig

Den greske filosofen Epikur, som levde tre århundrer før Jesus, hevdet at gudene ikke blander seg inn i det som skjer i verden. Verden er styrt av atomenes tilfeldige baner, og følger sine egne lover helt uten noen inngripen utenfra. Verden har ingen guddommelig eller overnaturlig mening, og menneskene må innrette sine liv som best de kan ut fra denne innsikten.

Dette verdensbildet kan selvsagt begrunne ateisme. Men det kan også ligge under det motsatte, mener Wright, nemlig når kristne apologeter argumenterer for det overnaturlige. Dermed aksepterer man det epikureiske skillet mellom Gud og verden. Gud blir forvist fra den naturlige verden til en overnaturlig sfære, hvorfra Han vilkårlig griper inn eller lar være å gripe inn i verden på for oss uforståelige måter.

Et slikt kristent trosforsvar gjør Jesu oppstandelse til et eksempel på det overnaturlige, og ikke til den enestående historiske hendelsen det er, mener Wright. Det samme gjelder Jesu mirakler, som Bultmann ville demytologisere, men som hans motstandere gjør til overnaturlige fenomener i stedet for tegn på hvem Jesus er.

Jesu verdensbilde

Men dette verdensbildet er ikke en tvangstrøye vi er nødt til å innordne oss, mener Wright. Selv mener han at det jødiske verdensbildet fra Jesu tid er vel så godt alternativ som epikureismen og andre greske filosofiske systemer. Hva mange jøder trodde ved vår tidsregnings begynnelse, er det forsket mye på i de senere årene, og det er denne forskningen Wright forholder seg til.

Tempelet og sabbaten var de sentrale elementer i jødisk tro på den tiden. Tempelet var forstått som stedet der himmel og jord møtes. Tempelet var fylt av Guds herlighet, som en foregripelse og løfte om det som er Guds hensikt: Å fylle hele jorden med sin herlighet. Når Guds rike bryter gjennom, vil Gud hvile hos menneskene, og menneskene hvile i Ham. Sabbaten er en konkret foregripelse av dette framtidshåpet om en stor sabbatsdag, Herrens dag, der rettferdighet og fred hersker.

Dette var ikke, slik Schweizer og andre misforsto det, en forventning om verdens ende. Det var en apokalyptisk forventning, det vil si en forventning om en forvandling og nyskaping av jorden, ikke av at den skal gå under og avskaffes. Det var en forventning om at Guds rike kommer til oss, ikke at Gud skal ødelegge verden.

LES MER: Paulus var ikke mannen som oppfant kristendommen. Han forble jødisk hele livet

Oppfyllelsen

Det er god grunn til å tro at denne forventningen var noe som Jesus levde i, mener Wright. Det gjør både hans forkynnelse og handlinger mer forståelige. Konflikten mellom Jesus og hans samtid handlet for en stor del nettopp om tempelet og sabbaten. Det var hans nytolkning av disse som provoserte aller mest.

Først etter oppstandelsen forsto Jesu tilhengere sammenhengen, slik som det framstår i fortellingen om Emmausvandrerne: Jesus var selve oppfyllelsen av forventningene i jødisk tro. Han var den Messias som brakte den nye tidsalderen, den nye sabbaten, til verden. Men han var også den som skal fylle verden med Guds herlighet.

I skaperverket og i menneskene ser vi mange tegn på Guds godhet. Men bildet formørkes av naturkatastrofer, lidelse og død og av menneskelig ondskap. Vi støter på en vegg når vi skal forklare Gud ut fra verden slik vi ser den.

Guds nye verden

Derfor må vi lete etter Gud ut fra korset og oppstandelsen, mener Wright. På korset ble Jesus ett med det ødelagte i verden. Med oppstandelsen er Guds nye verden i ferd med å bryte inn i vår verden, ikke ved å avskaffe den, men ved å fornye den. Det er denne nye Guds verden som viser oss veien til Gud. De tegnene på Guds godhet vi ser i denne verden, peker på veien dit. Det som er ødelagt ved vår synd, er forsonet på korset, og kan renses slik at det igjen fører oss på rett vei.

Himmelen og jorden, historien og framtiden møtes i Jesus. Dette er utenkelig og umulig ut fra et verdenssyn som sier at de aldri kan møtes. Jesu oppstandelse er den avgjørende hendelsen i historien. Det er uforenlig med troen på at det avgjørende skjedde i opplysningstiden, da det overnaturlige måtte vike for fornuftens lys.

Derfor, mener Wright, må vi vende tilbake til den verdensbildet Jesus hadde. Det betyr ikke at vi kaster vrak på det moderne, verken vitenskap eller teknikk. Det epikureiske verdensbildet er ikke moderne, det er eldre enn Jesu tid.

Misforstått misjon

I stedet for å se himmelen og jorden som en enhet i Gud, har kristen teologi helt siden kirkefedrenes tid tolket Jesu budskap ut fra en annen gresk filosofi: Platonismen. Da blir håpet ikke en fornyelse av denne verden. Verden er falt i synd, og redningen er at vi berges over i himmelen. Frelsen blir dermed noe hinsidig, og Guds gjerninger blir forstått som overnaturlige hendelser. Slik blir både frelsen og kirkens misjon i verden misforstått, mener Wright.

«I stedet for en misjon som sikter mot å gjøre frelste sjeler i stand til å forlate verden og gå hjem til Gud, tilbyr Bibelen oss en misjon som sikter mot å forvandle opprørske avgudsdyrkere til fornyede bærere av Guds bilde som Gud kan bo iblant i en ny himmel og jord», skriver han i avslutningskapitlet.

Verken fornuftig overtalelse eller hjertevarmende opplevelser kan overbevise oss om Gud og hans hensikt med verden. Det som teller, er at vi ser en ny skapelse bli født blant oss i det livet vi lever her. Det er kirkens misjon, sier Wright.

Forfriskende

Wright er forfriskende på tvers av vanlige merkelapper som liberal og konservativ. En del i denne boken er velkjente tanker fra Wrights tidligere bøker. Men her setter Wright hele sitt teologiske syn inn i en sammenheng og helhet som jeg opplever gir ny forståelse. Det er også mye å gruble over og mye jeg ikke er sikker på om jeg forstår eller er enig i. Men desto mer stimulerende opplever jeg denne boken, både for tro og tanke.

LES OGSÅ:

• Erik Andreassen om Bolz-Weber-bok: – Hun preker gnistrende

• Anmeldelse: – Religionsdialog er ikke religionsblanding. Der er Nordhaug tydelig, skriver Per Eriksen

---

Historie og framtid

• N.T. Wright: History and Eschatology. Jesus and the promise of natural theology.
• The 2018 Gifford Lectures.
• Baylor University Press 2019

---

---

N. T. Wright

• Nicholas Thomas Wright, eller Tom Wright, er britisk teolog.
• Han var biskop av Durham i den anglikanske kirken, og har siden vært professor i Nytestamentet ved University of St. Andrews i Skottland og deretter forsker ved Oxford University.
• Wright har skrevet en rekke bøker, der særlig de om Paulus og om den historiske Jesus har vakt stor oppmerksomhet.
• Han skriver også om aktuelle emner som koronakrisen og rasisme.

---